Jeg har alltid følt meg avvist av moren min - men vet ikke helt hvorfor jeg føler det sånn...

[Anonym bruker]

Hvordan skal jeg greie å ikke overføre det samme til sønnen min, når jeg ikke er klar over hva som gir meg følelsen.. Man viderefører jo gjerne det man selv er vant til, gir samme oppdragelse som man har fått hjemme osv... Og, klart, hvis jeg visste hva som var grunnen kunne jeg jo bevisst unngått det, men.. jeg vet jo ikke..

[Anonym bruker]

Det at du er bevisst på dette vil jeg anta, gjør at du ikke overfører dette på barna dine. Man MÅ ikke gjøre akkurat som foreldrene sine. Jeg har selv hatt en nesten upåklagelig oppvekst, men der er et par ting som jeg ser at mine foreldre kunne gjort bedre i ettertid.

 

Mine foreldre har vel aldri ytret ordene "jeg er glad i deg" eller lignende strofer. Jeg har aldri tvilt på at de har gjort det, for de har vist det uten ord, men likevel er det noe jeg vil forandre på.

Det samme gjelder å gi ros til barnet. De gjorde de veldig sjelden. Det savnet jeg i oppveksten, men fikk aldri høre det selv om jeg var best i klassen, samvittighetsfull, snill og andre ting som jeg synes fortjente litt skryt.

[Anonym bruker]

.... Nøffemor?????.....?!

[Anonym bruker]

hm?

 

Hi eller anonym?

[Anonym bruker]

Jeg er ihvertfall ingen nøffemor. Trodde Nøffemor bare snakket om oppkast jeg :-/

 

HI

[Anonym bruker]

....og sitt anstrengte forhold til sin mor... Sorry, da tok jeg feil. Carry on...

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig hatt den "perfekte barndom". Min mor var hjemme til jeg begynte i 2.klasse, foreldrene mine er fremdeles gift, har to eldre brødre som passa på meg som en hauk, masse venner.. Ja. Det er ingenting å sette fingern på.

 

Men alikevel har min mor klart å legge grunnlaget for meg, slik at jeg utviklet alvorlig sosialangst. Hun er veldig "tenk hva naboene sier". Jeg er ikke en person som passer å bry meg om hva andre tenker, men dette har hun trødd inn med teskje til den store gullmedalje.

Et lite eksempel: Når jeg ble sykemeldt for angstproblemer for en stund tilbake, så var det ingen som visste det, selv om de hadde snakka med henne. Og hun vet jo akkurat hvor åpen jeg er om det. Hun hadde ikke engang klart å fortelle mine bror om det! Nevner jeg noe om angsten så får jeg bare massa svadasvar. Null støtte. Hun vil bare jeg skal hysj'e megselv.

 

Etter mange sånne opplevelser etter jeg ble min egen person (begynte i tenårene), så har hun lagt et press på meg, jeg ikke kunne bære.

 

Og når jeg skriver dette får jeg dårlig samvittighet... for jeg har jo hatt en flott barndom. Men likevel har min mor dytta meg rett inn i angsthelvete.

 

Dette hadde jeg heller aldri blitt klar over, hadde det ikke vært for min kjære og svigermor. Svigermor har vist hvordan ubetinget kjærlighet er. (Ja, er virkelig heldig med svigerfamilien!!)

 

Kanskje du hadde hatt godt av litt terapi? Hvis du føler dette tynger deg, og du ikke helt vet hva som er galt, og hva du er redd for å gjøre galt? Er ikke sikkert du har samme "trekkene" som din mor, selv om du er redd for det.

 

Snakk med noen du stoler på. Få litt objektivitet inn i bildet.

Du er jo veldig klar over at du KAN ha arvet en sånn litt dårligere egenskap, men sannsynligvis, så vil du nok overøse din sønn med massevis av kjærlighet, og han vil aldri føle seg avvist!

 

Ble litt rotete dette her, men følte sånn på at jeg måtte svare deg

*stooor klem*