Burde jeg være lei meg eller glad?

[Anonym bruker]

 

Jeg gikk ut med en fyr ifjor siden mai- desember, vi hadde det fantastisk sammen selv om vi bodde langt fra hverandre. Vi var så forelsket, alt vr fantastisk han mente vi skulle gifte oss , bo sammen hele pakken. Han begynnte å lete etter jobb der jeg bor.

 

Han fant ut at en kvinne hadde blitt gravid med ham etter en ONS, hun oppsøkte ham og gjorde livet til helvete for ham, han har fremdeles ikek fått sett babyen ofte osv. hun krever masse penger av ham osv. Så døde beste kompisen hans av kreft, han mistet jobben sin. Han trakk seg helt tilbake, sluttet å kontakte meg, jeg gadd ikke å søke ham opp hele tiden og var ganske lei meg. Kontakten ble bare borte i desember... Så siden det har han prøvd å kontakte meg noen ganger, han ble ganske sur over at han så jeg hadde flørtet med noen på FB, som jeg forstår han reagerer på hva som ble skrevet,.

 

Jeg forklarte ham at det var are på tull osv, og sa klart at jeg ble ganske såret over at han bare sluttet å kontakte meg, men innemellom sende mail og si at han savner meg osv.

 

Nå tok han kontakt ikveld og spurte om han ikke kunne få komme på besøk til meg om noen uker og ordne opp i ting med meg, han liker meg så godt sier han at han fortalte at han hadde trukket seg tilbake fra familie/venner osv, Og har det ganske tøft for tiden, jeg synes han høres litt deprimert ut.

 

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal reagere, jeg har savnet ham hele tiden, men mener han alvor? Jeg blir så lei meg her nå, for jeg har prøvd å glemme ham.... Jeg så virkelig et liv framfor oss meg og ham.

[Anonym bruker]

Skal gi deg et godt råd: Glem ham og gå videre med livet ditt

[Anonym bruker]

 

hvorfor?

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt en sånn opplevelse, ikke med barn riktignok, men frem og tilbake, varm og kald. Nå har jeg funnet en som er varm hele tiden. Det er jeg utrolig glad for. Enig med hun over...

[Anonym bruker]

Jeg tror man kjenner selv om det er riktig eller ikke... Hva sier magefølelsen din?

[Anonym bruker]

 

Jeg ser fremdeles det bilde av meg og ham, det føles bare som det alltid vil være meg og ham.. Jeg traff ham egentlig for 3 år siden snart... Men jeg kan ta feil.... Jeg vet ikke, jeg vil ikke la ham gå...

 

Men hva jeg burde vet jeg ikke..

[Anonym bruker]

hvis du ikke vil la han gå og du ser et bilde av deg og han... Da synes jeg du bør gi han en sjanse. La han komme på besøk, snakk masse om hvordan du følte det da han bare trakk seg unna, og si som sant er, at du ikke vet om du kan gå inn i noe forhold med han igjen, at du er redd for at han vil trekke seg unna igjen hvis han får det vanskelig. Det er jo meningen at man skal støtte hverandre, la den andre slippe til, være åpen i et forhold... Hør hva han har å si om situasjonen. Jeg råder deg uansett til å ikke hive deg rett inn i noe igjen før dere har fått snakket masse, og du ser at han forstår hvordan dette var for deg. Det er lett å bli veldig selvsentrert når man er deprimert, så hvis det er det han er og eller har vært, så kan det på en måte være forståelig.. Men, husk også på at å ha et forhold til en deprimert person er veldig vanskelig og krevende!

 

 

[Anonym bruker]

Klart han er deprimert!

Hjelpes meg - en farskapssak, en bestevenn som dør og så mister han jobben!

 

Synes de som råder deg til å glemme han virker perspektivløse her. Hvis du virkelig er glad i han, så prøver du å hjelpe han gjennom den vanskelige perioden. Du kan jo gjøre det klart at du ikke vil tåle at han trekker seg unna igjen og at han må søke hjelp hvis han virkelig er deprimert.

 

Det vil koste - jeg er selv gift med en mann som er langt nede i perioder. Men jeg angrer ikke på at jeg ikke bare "valgte han bort" da jeg skjønte hvor landet lå. I dag er det jeg som sliter med helsa og stoler fullt og fast på at ikke han "gir meg opp" heller.

[Guri malla]

Kopierer bare 23.46, nøyaktig det jeg skulle skrive

[Anonym bruker]

 

Takk, det er sånn jeg føler det også.. Mine venninner har sagt til meg at jeg ikke burde gå tilbake til ham.. de kjenner jo meg godt da, men det jeg føler kræsjer med det de tenker om saken.

[Anonym bruker]

Kjærlighet overvinner alt:-) Du ville angret hvis du ikke ga det en sjanse

[Anonym bruker]

 

Kanskje jeg er naiv, overromantisk eller hva det er.. Så ser jeg fremdeles for meg oss to, meg og ham gift med barn.

 

Jeg gir ham en siste sjanse...

[Anonym bruker]

Lykke til.. Håper det går bra!!

[♥Nemi♥]

Naiv, fordi at han har hatt det vanskelig og trekt seg unna? Altså, tok ikke du kontakt, og mener han skal ta kontakt i den perioden han sørger?

hm.. Dine venninner høres nå helt fjerne ut. Jeg er som han, og trekker meg unna når ting skjer. Fortjener jeg ikke å bli satset på for dét?

 

Nei nå spekulerer jeg

[soleia]

Etter allt det han har opplevd er det ikkje så rart at han har isolert seg for å fordøye det litt. Synes du skal gje han ein sjanse, spesielt sidan det er det magefølelsen din seier og. Ellers vil du nok alltid lure på om du gjorde det rette.

Lykke til ;o)

[Anonym bruker]

Så det er slik du stilte opp for han HI? Han gikk gjennom en vanskelig periode med farskapstest, bestevennen døde og han mast jobben sin. Og du sitter på ræva og forventer at han skal ta kontakt med deg, og ikke omvendt? Du gadd ikke engang å reise på besøk til han for å sjekke at han har det bra? Han må ha vært langt nede, og du sitter der og forventer ditten og datten av han. Fy søren, for en dritt du er HI.

 

Nei, det er heller HAN som burde finne seg en annen dame og glemme deg.

[Anonym bruker]

Det jeg reagerer på er "hun krever masse penger av ham". Eh, ja, er man to om å knulle fram en unge, så er regelen at noen betaler bidrag.

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke la han komme og så kan dere snakke ut om dette. La han få forklare seg. Han har hatt det tøft ei stund nå, og han har også bodd langt unna deg. Er han i tillegg eller har vært deprimert så vet vi ikke hvordan vi selv blir i en sånn situasjon. Hvis du fortsatt har tro på at dere kan ha en fremtid sammen, må du møte han og prøve å klare opp i det, og se hva dere vil gjøre. Om deres ønsker stemmer overens.

 

Bedre å angre på noe du har gjort enn noe du ikke gjorde...

[Anonym bruker]

anonym over...

 

Ja man er vel 2 om å få se barnet også..

Syns det ble nevnt her at han ikke fikk se han så ofte.

Men for all del ta penga hans og la gutten få leve uten en far som kanskje har lyst til å engasjere seg...

[Anonym bruker]

 

Til deg som sier jeg ikke har gjort noe for ham.

 

Jeg har stilt opp for ham så mange ganger, besøkte ham ofte og jeg prøvde å hjelpe ham så godt jeg kunne med det ang barnet, jeg har trøstet ham prøvd å få ham bedre, kommet med masse forslag og alt... Han trakk seg unna likevel, jeg kontaktet ham ofte i begynnelsen men skulle jeg drive på å kontakte ham heelee tiden uten svar hadde jeg bare virket psyko??

 

Jeg har full forståelse for ham nå og ønsker å være der for ham, men kan jeg stole på ham? det er det jeg ønsker å finne ut av.

 

Jeg slet litt med angst og han prøvde ikke å hjelpe meg så mye der, når jeg fikk angstanfall osv hadde han null forståelse for det.