DILEMMA! Innspill? (langt)

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en mann som har to barn fra før, og vi har en sønn sammen. Vi har for ikke lenge siden kjøpt oss hus sammen siden vi trengte mer plass siden det har blitt så mange barn etterhvert:-)

Her vi bor har vi begge jobber, men jeg kunne tenkt meg å hatt en annen og mer utfordrende jobb som jeg i tillegg kunne tjent en del mer på. Problemet er at det finnes ikke slike utfordrende jobber for meg her.

 

Jeg kommer fra en annen by, ca 3,5 t unna og der bor familien min som jeg har et nært forhold til. Kjenner jeg savner dem mer og mer ettersom vi har fått barn nå, og jeg kjenner også behovet for å få litt avlastning innimellom slik at vi begge kan komme oss ut og gjøre kjæresteting.

Samboeren har ikke familie i nærheten her heller, så vi har sjelden mulighet til å finne på noe sammen, kun hver for oss....

 

Mine følelser for han har dabbet av etter vi fikk felles barn, ikke på grunn av at det er småbarnsperioden slik alle forhold opplever, men noe som skjedde rundt fødselen (kompliserte konflikter med mor til hans barn blant annet) Dette fikk meg til å miste mye av respekten for mannen min faktisk!

 

Jeg har etterhvert også innsett at jeg følelsesmessig ikke takler stemorrollen noe bra, jeg klarer bare ikke å akseptere hans barn som en del av min familie, og tro meg, jeg har prøvd! Har vært på familievernkontoret flere ganger fo rå finne ut av utfordringene her, men det har ikke funket....

 

Så jeg sitter med en følelse av at jeg er i et forhold med en mann jeg i utgangspunktet elsker, men irriterer meg masse over slik han er, i tillegg til at jeg ikke klarer å takle stemorrollen. Mine følelser er at det er jeg som "ofrer" mye med å være sammen med han, jeg kunne hatt en karriere hvilket som helst annet sted, men ikke her. Jeg kunne tenkt meg å bodd nærmere familien min, men jeg blir her hos han fordi han har barna her, vi har hus sammen, og det er det....

 

Jeg har nå en unik mulighet for å få en utfordrende jobb jeg virkelig har lyst på, og jeg har søkt på den. MEN...denne jobben er i hjembyen min.

Slik som jeg tenker da er at jeg:

1. Kan bo nærmere familien min

2. Kan få "drømmejobben" (vet jeg stiller sterkt til denne stillingen)

3. Kommer meg unna samboeren min og stemorrollen.

 

Nå har jeg ikke fått denne jobben enda, og jeg klarer heller ikke å finne ut om jeg takker ja hvis jeg evt. er så heldig å få den.

 

Problemet er da:

Samboeren min blir helt fortvila, tar jeg jobben så må han enten velge å flytte med meg og vår sønn til min by, men lengre unna sine barn som bor her.

Ellers så er alternativet at han blir her, men da mister han meg (det blir sannsynligvis slutt) og kommer lengre unna vår sønn.

Skjønner jo at det er et umenneskelig valg!

Han vil uansett sitte igjen som den tapende part, vi må selge huset og han må starte helt på nytt med en enten en liten leilighet her, uten meg (som han sier er drømmedama), og med dårlig økonomi mht bidrag osv., eller si fra seg jobben sin som han er så glad i, og mindre samvær og oppfølging av sine barn.....

Og jeg ønsker han jo absolutt ikke noe vondt, så hvis jeg får den jobben, så føler jeg jo at jeg "disser" han, og setter han opp i en forferdelig situasjon.

 

Får jeg ikke jobben, blir jo alt slik som det er i dag, men jeg vil uansett slite med tankene over at jeg fortsatt er i en slik uønsket situasjon der jeg ikke er lykkelig...slik som nå. Jeg kommer til å holde ut max 1 år til har jeg sagt til han.

Tar jeg ikke jobben, hvis jeg får den, vil jeg nok alltid klandre meg selv for å skyve min egen lykke til siden, for å nok igjen "ofre" meg selv til et middelmådig forhold med en "grei" jobb og stemorrollen, KUN fordi samboeren vil få det dårlig i ettertid. Jeg er nok et samvittighetsmenneske....

Vet jo at jeg ikke slipper unna stemorrollen dersom samboeren min velger å bli med oss, men da blir ikke alt like intenst som det er her.

Han er ute og farter og stiller opp for sine barn så mye at det går ut over familielivet vårt, og jeg sitter igjen med det meste av arbeidet, OG alle utgifter til vårt fellesbarn. Han har svært lite igjen av lønna når han har betalt sin del av regningene, bidrag og gammel gjeld etter samlivsbruddet forrige gang. Så det er jeg som må betale det meste av mat og andre utgifter.

 

Nå har jeg jo selvfølgelig ikke fått jobben, men det er jo viktig å prate om alternativene dersom jeg evt. får tilbud om den.

 

Er det egoistisk av meg å ofre familielivet for egen lykke?

Skal jeg bli her og la alt skure og gå sin gang, kun for samvittigheten min og at det er best for alle at jeg blir, selv om jeg ikke har det bra?

Føler jo også at man skal leve, ikke bare overleve også...

What to do??

 

Håper noen tar seg tid til å lese dette, og har noen innspill på hva jeg bør gjøre, eller hva som er riktig å gjøre. Vet det sikkert ikke er lett å skjønne helt situasjonen min ut i fra det jeg skriver her, det er så uendelig mye mer jeg har på hjertet, men det får ikke plass....

 

[Anonym bruker]

Uansett hva du velger så høres det ut som du ikke er lykkelig slik ting er nå og at en form forandring er nødvendig.

 

Jeg har ingen gode råd å komme med, men tror at du innerst inne allerede vet hva du burde gjøre;)

[Anonym bruker]

Tror du at du kun klarer å holde ut max et år til i denne situasjonen, så er det vel bare å skyve dilemmaet fram i tid.

Er du sikker på at du har gjort alt du kan for å få dette til å fungere?

 

 

Det er veldig vanskelig å gi råd til dette... Det ser ut som enten mannen din og barna hans, barnet deres eller du blir den tapende part, uansett.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere gadd å lese dette lange innlegget!

Skjønner det er vanskelig å gi meg råd...men jeg trenger bare synspunkter...Hva ville dere gjort?

Innerst inne tenker jeg å følge min egen drøm, skape meg mitt eget liv.

Ønsker å leve etter ordtaket at man er sin egen lykkes smed.

Men samvittigheten min for samboeren og barna gnager i meg uansett hva jeg gjør....

Alt ville vært enklere om jeg bare kunne vært standhaftig, fulgt drømmen min og flyttet til hjembyen, fått drømmejobben osv.

Men da blir det jo ikke enkelt for sønnen vår heller, han vil jo miste kontakten med far, oppfølgingen vil ikke bli enkel her, han er bare 2 år.

For å si det kynisk:

Det hadde vært enklere at han ble med, for det ville vært enklere å organisere samvær med hans barn (de er 7 og 11 år) enn å få et godt samvær med 2 åringen dersom vi reiser alene.

Men vil jeg ha han med....?

 

Æsj....dette er vanskelig!

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

dytt....

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg!

 

Men, er det riktig når jeg forstår det som at du ikke har snakket med mannen din om denne jobben du ønsker? eller, om hvordan du har det med å bo der dere nå bor? Har dere en dialog der, som du ikke har fortalt om i innlegget ditt, eller er denne jobben og tanken på å flytte noe du tenker på i ditt eget hode uten å diskutere med mannen din?

 

Hvis du virkelig ikke har snakket med han om det er det på høy tid! Hvis jeg var mannen din og plutselig fikk slengt i ansiktet "jeg skal ta en jobb tre og en halv mil herfra og må dermed flytte... bli med hvis du vil"... vel, da hadde jeg nok blitt fryktelig skuffet og sint! Når man lever sammen i partnerskap bør slike ting være oppe til diskusjon før en beslutning tas. I beste fall blir man enige, men hvis man etter mange runder med diskusjoner ikke blir enige, vel, da kan det hende man er nødt til å bryte opp slik du er inne på...

 

Er du ikke enig da? Det er mulig dere har diskutert dette masse altså, men det kommer ikke fram i innlegget ditt..

[Anonym bruker]

Jeg leste det første innlegget ditt og tenkte på kompromiss. Det så så svart/hvitt ut slik du tenkte på det. Jeg tenkte på muligheten av å bosette seg en time unna ditt gamle hjemsted, evt at din mann tok seg da 50% permisjon et år for å kunne pendle derfra. Eller at du tok jobben for å prøve den et år med eller uten to-åringen og ble helgependler en stund - slike ting.

 

Men for å få til noe sånt må begge være supermotivert, og etter det andre innlegget ditt synes jeg det ser ut som du legger ut et sterkere "clue" selv når du skriver: "Men vil jeg ha han med....?"

 

Er svaret nei, kanskje? I så fall synes jeg du skal fokusere på forholdet ditt uavhengig av omstendighetene. Hvis det skurrer, så jobb med det! Her inne er det utrolig lett å få råd om å flytte fra mann og heim. Ingen av oss vet hva som er riktig for deg, men mitt råd er å gjøre det du kan for forholdet før du tar en avgjørelse. Funker det ikke da, så synes ikke jeg heller at du skal bli for noen andres skyld.

 

[Anonym bruker]

Skjønner ikke det du sier om å slippe unna stemorrollen? Så lenge du bor sammen med samboeren vil du måtte forholde deg til stemorrollen i større eller mindre grad. Selv om dere flytter 3,5 timer vekk vil barna likevel komme på besøk, og det vil bli ferier sammen med dem.

 

Hvis jeg hadde angret på en stemorrolle ville jeg nok ha skaffet min egen leilighet, men likevel fortsatt å være kjæreste med tidl. samboeren.

Virker ikke helt som du elsker din samboer. Synes den angeren over det nye huset kom ganske plutselig. Har du plutselig blitt lei av alt på hans hjemsted?

Husk at du kan reise på ferie til ditt gamle hjemsted. Det går også an å opprette kontakt med "reserve-besteforeldre" via annonser. Så det er ikke umulig å få avlastning.

[Anonym bruker]

Jeg tror du innerst inne har bestemt deg, men ønsker at noen skal gi deg "lov" til å flytte.

 

Uansett hva du velger ønsker jeg deg Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk alle sammen!

Vi har selvfølgelig diskutert dette like etter jeg hadde sendt avgårde søknaden på jobben...Jeg ville ikke diskutere det før, siden jeg da visste at han bare ville si: Ikke søk, bli her hos meg...

Og vi har også diskutert forholdet og mitt problematiske syn på stemorrollen flere ganger før, men det er bare jeg som må ta opp slike tema, det er jeg som må komme med løsninger, og det er jeg som må konfrontere han med det jeg føler ikke fungerer. Han er konfliktsky, og ønsker ikke diskusjoner, derfor tier han heller, og "antar" at jeg har en mening om noe, som jeg ofte ikke har. Ok, nok om det...

Ja, selvfølgelig vil jeg ha stemorrollen uansett om jeg blir her med han, eller han blir med meg, men som jeg skrev over; det blir ikke like intenst.

Her skjer det noe hele tiden, barna hans er med på alskens fritidsaktiviteter, noe som gjør at jeg nesten ikke ser dem den tiden de skal være sammen med oss, vi har ikke noe valg om hva vil kan gjøre de gangene de er hos oss, vi må bare innrette oss til deres stramme tidsplan. Når det er slik, har vi aldri tid til å være en familie, vi kan ikke reise bort, fordi det er en trening eller kamp i nærmiljøet, vi kan ikke planlegge noen lengre skitur f.eks, for vi må rekke deres aktiviteter.

Hadde vi som samboere bodd i hjembyen min ville vi sannsynligvis fått mer familietid sammen, da de ikke har fritidsaktiviteter der i byen. Men da ville de derimot måtte ha forsaket noen treninger og kamper osv for å komme hos oss der. Det er vel heller ikke særlig populært.

Vi sklir rett og slett fra hverandre som "storfamilie" og gjør det kanskje ikke noe enklere for meg å komme tettere innpå barna hans.

Jeg distanserer meg rett og slett.

 

Jeg vil nok uansett ikke flytte fra han her vi bor nå, for så å bli alenemor, virkelig ALENEmor. Da ville jeg ha flyttet til hjembyen slik at jeg har mine kjære rundt meg til støtte.

Da blir jeg heller her sammen med han, med min sedvanlige greie jobb og felles hus. Jeg trives jo faktisk veldig godt i huset med gode naboer osv.

 

Problemet er vel også at der som her er det ikke flust med jobber for slike som meg med min utdannelse, så jeg føler jeg bør gripe sjansen når den er her...!

Da blir det vel å gripe neste sjanse til en god jobb i hjembyen før jeg evt. bryter ut her, men hvem vet når den kommer?

Å flytte en time unna hjemstedet, og at samboeren kan ta 50 % permisjon og pendle er dessverre uaktuelt. Det går bare ikke...det er enten å bo her vi er nå, eller der jeg har familien min.

 

Vi har det fint sammen når han ikke har barna, men når samværsperiodene kommer, da skal det ingenting til før vi fyker i tottene på hverandre. Vi blir stresset og sliten begge to av situasjonen.

Han føler han ser barna for lite, jeg føler han ser barna for mye.... Men det får nå bare være mine tanker.

Og for all del, barna er veldig greie, moren deres har blitt veldig medgjørlig etterhvert, så det er ikke det som er problemet.

Det er bare jeg som ikke klarer å inkludere barna hans i min definisjon av "familien", følelsesmessig. Det er regelrett fælt....

 

Innerst inne, ja kanskje jeg har bestemt meg og trenger "lov" å flytte, men å velge MIN fremtid alene eller satse på forholdet , det er det jeg sliter med....

 

HI

[Anonym bruker]

 

Jeg forstår at du ikke ønsker å høre dette, men jeg skriver min ærlige mening likevel.

 

Jeg synes tankegangen din er fryktelig egoistisk. Hvis du har et barn på bare to år, burde du tenkt for tre år siden at du ikke ville være sammen med han. Du visste vel allerede da hva utdanningen din innebar av yrkesmuligheter? Du kunne valgt å ikke stifte familie og flytte til hans hjemsted. Du virker reflektert i innlegget ditt, så jeg antar du ikke er helt ung. Da burde du tenkt og planlagt mer enn et år fremover, og ikke satt dere i en slik situasjon. Nå er det liksom "for seint". Et slikt valg vil ødelegge mange liv.

 

Hovedsaklig ødelegger du hans liv. Han hadde sikkert ønsket at han kunne leve i harmoni med de to barna sine og eksen resten av livet. Det forholdet gikk ikke, så han startet på nytt med deg. Og du, som han kaller Drømmedama, tvinger han til å velge mellom barna sine. Du vil gjøre det slutt fordi han er en god far! (En far som tilbringer mye kvalitetstid sammen med barna sine, vil jeg faktisk kalle en SVÆRT god far!)

 

Hvis han har samvittighet, vil han satse på det forholdet han har nå, slik at han kan bo sammen med det ene av barna sine han fortsatt har muligheten til. Det vil gi han sorg fordi han ikke får bo sammen med barna sine, stebarna sorg fordi de ikke får ha sin far så nært og fellesbarnet sorg fordi han ikke får ha søskenene sine så nært. Stebarna vil kanskje alltid føle bitterhet overfor sin pappa, som valgte deg foran dem.

 

Hvis han skulle velge å bli, vil fellesbarnet kanskje senere føle eller tro at pappaen valgte søkenene foran han. Og pappaen blir frarøvet muligheten til å følge opp dette barnet også...I alle tilfeller taper alle - på grunn av ditt valg!

 

Jeg er vanligvis ingen tilhenger av å "ofre seg" og sette livet sitt på vent for andre. Livet er for kort til det. Men å sette alle disse menneskene i en situasjon de ikke har bedt om selv synes jeg er i overkant egoistisk.

 

Hvis du er interessert i å beskytte de små barnehjertene og far-barn-forhold, må du klare å sette de andres interesser foran dine i noen år. Gjør det beste du kan i jobben du har. Få deg en meningsfylt fritidsaktivitet. Ta kurs på fritiden, slik at du fortsetter å utvikle deg faglig. Forsøk å delta i familielivet på linje med de andre. Om nødvendig, søk profesjonell hjelp for å slutte å distansere seg.

 

Snakk med mannen din om hvordan du ønsker familielivet skal være, og hva dere skal prioritere på fritiden. Kanskje parterapi kan være løsningen. Fortell at dere ønsker noe familietid, og at du trenger kjærestetid. Kanskje er dine forventninger for høye? Kanskje kan du lære å respektere han igjen, elske han? Det kommer ihvertfall ingenting godt ut av å IKKE prate sammen.

 

Så, om noen år, når barna hans er eldre og begynner å forlate redet, vil det ikke skade dem like mye at faren flytter. DA er det DIN tid. Da kan du ha god samvittighet for at du ikke ødela for disse menneskene, og likevel gjøre karriere for deg selv.

 

Dette er min mening. Du har makten til å velge om DERES liv skal bli dårligere eller om DITT skal bli det.

 

[Anonym bruker]

Det beste må jo være om far har hovedomsorg så han slipper å uforskyldt bli separert fra sine barn. Det er jo du som vil ut

[Anonym bruker]

Signerer denne! pappan virker som en svært familiekjær mann og god far. Hvis han har daglig omsorg får mor god tid til å realisere seg selv og karrieren sin i ukedagene, og kan være verdens beste helgemamma. Det er kanskje den beste løsningen hvis hun velger å gå:-)

[Anonym bruker]

Har lest hele innlegget ditt, men ikke alle de andre som har svart.

Derfor har jeg først noen spørsmål til deg.

 

Hva slags framtid kan din mann se for seg på ditt hjemsted?

Jeg spør med tanke på jobb, omgangskrets, hobby etc.

Det er viktig at man får sine egen venner framfor å være samboeren til Eva f.eks.

 

Det andre jeg lurer på, er det som gjør at du ikke liker din manns barn??

Visste du ikke om dem før du innvolverte deg med denne mannen?

Ble du ikke kjent med dem? Har du noen gang vist dem at du har vært interessert i dem på noen som helst måte?

Og da mener jeg genuin interesse, og ikke et mislykket forsøk for å glede din mann.

 

Jeg er skillsmissebarn selv, og jeg opplevde å få en ste-far som overhodet ikke var snill mot verken meg eller broren min.

Da er det ikke lett å være barn! Det kan jeg skrive under på.

 

Men det er ikke det jeg påstår, at du ikke er snill mot dem, men de aller fleste mennesker har problemer med å oppføre seg snilt, hyggelig osv mot mennesker de ikke liker.

 

Men his dere flytter til ditt hjemsted, hvor langt unna blir det fra hans familie da? Blir det 3,5 timer lengre unna enn de er i dag?

 

Uansett så ser jeg at hele ditt innlegg er rettet mot at folk skal si at de synes du skal følge din drøm.

Men hva er hans drøm?

Hva er deres drøm?

Elsker du han?

 

Hvis du elsker han, er du villig til å miste kjærligheten pga en jobb?

Er du...?

 

 

[Pysa]

Du er vanvittig egoistisk om du tenker på å ta deres felles barn og flytte fra søsknene. Om mannen din går til sak for å beholde omsorgen, vil du mest sannsynlig tape, ettersom det (heldigvis) er veldig sjelden at en rett vil splitte søskenflokken.

[Anonym bruker]

Jeg synes at jeg hele veien leser gjennom linjene at du egentlig bare vil rømme. Du vil rømme fra noe som du synes ikke oppfyller forventningene dine, og til noe som du antar at blir mye, mye bedre. Det å rømme fra noe er sjelden en god løsning.

 

Jeg er ingen stor fan av Dr. Phil, men jeg hørte en gang at han sa at om man skulle gå fra hverandre så skulle man virkelig ha prøvd ALT, for å få det til å fungere først. Du sier at du har prøvd mye, men har du prøvd helhjerta? Det virker på meg som at du har prøvd, men hele tida har hatt bakdøra på gløtt, om du skjønner hva jeg mener, og da har du prøvd halvhjerta. Er det å rømme fra ting som blir strevsomt eller ikke akkurat som du ønsker et gjentagende trekk hos deg? (Har du flyttet ofte, byttet studie, byttet kjærester osv). Om det er det, så har du allverdens gode grunner til å for en gangs skyld stå i det du har valgt og det du har skapt.

 

Det er en "faktor" du snakker lite om, og det er hva som skjer med barnet ditt om du tar det vekk fra pappa'n hans og søsknene hans. Du snakker som om deres felles barn eksisterer kun i et vakum, og at det å flytte med deg egentlig ikke vil berøre han noe videre. Du tar feil. Dessuten, i det øyeblikket du satte et barn til verden, så falt dine ønsker og behov ned på annen prioritet. Nå er det først og fremst barnets beste som skal stå i fokus. Og er "barnets beste" å flytte fra pappa?

 

Du sier at du vil være "din egen lykkes smed". Lykke er ikke en tilstand, eller noe du skaper ved å flytte p deg. Lykke er et valg som du må ta hver dag, og mange ganger om dagen ved å flytte fokuset fra Soria Moria ( som du bruker alt for mye tid på å stirre mot), og til her og nå. Se på hva du har, jobb mot forbedringer, se på mannen din og husk hva som gjorde at du valgte akkurat han som far til barnet ditt, jobb sammen med han for å skape det samlivet dere vil ha ( mere dere ,mindre jeg). Innse like gjerne først som sist at du ikke kan få alt du ønsker deg, men vær samtidig åpen for at noen ganger får du det men i en form du kanskje ikke umiddelbart gjenkjenner.

 

Kanskje du allerede har lykken, om du bare gir deg tid til å se etter og ikke være så opptatt av at alt vil ordne seg om du bare bytter omgivelser. DU vil fortsatt være den samme, uansett hvilken breddegrad du bor på, for jeg tror at uroen og misnøyen ligger inne i deg og ikke i det som er rundt deg, men at det som er rundt er lettere å forandre, se på, legge skyld på og rømme fra.