Folk som sammenligner dyrene sine med barn..

[Anonym bruker]

Synes det er så utrolig provoserende, vet ikke hvorfor.

Omtaler katta si for "babyen min" osv.

 

Det er dyr det er snakk om! Hadde en hund jeg var glad i en gang jeg også, men var da vel ikke halvparten så gla i den, som jeg er i barnet mitt.

 

Sorry, men det blir litt for Paris Hilton etter min mening.

[Anonym bruker]

Så enig. Har en del venner som sitter dag ut og dag inn å skriver kjærlighetserkleringer til dyrene på Facebook. Isj.

[Anonym bruker]

Javel.. hvis du synes det er utrolig provoserende har du kanskje et aggresjonsproblem???

 

Jeg klarer aldri å fatte folk som lar seg provosere over noe sånn.. å bli provosert bare fordi man ikke er enig i noe/forstår , lite utviklet rett og slett...

 

Har selv to hunder som er som fullverdige familiemedlemmer, ble overasket over hvor høyt man kan elske et dyr!! Men mann og barn kommer først, ingen tvil om det.. betyr ikke at man ikke kan omtale dyra sine for hva man enn ønsker av den grunn, vi kaller hundene for gutta våre...

[Gjest]

Hva med folk som kaller datan sin for barnet sitt da?

[Anonym bruker]

Haha, aggresjonsproblem- den var go'!

 

Du ser jo ut til å bli mektig provosert over innlegget mitt- så kanskje du skal ta deg en "agresjonssjekk" du også? :-)

[Anonym bruker]

Folk som kaller dataen sin for barnet sitt bør vurdere å skaffe seg et liv :-)

[Cinnamon4]

I utgangspunktet enig med trådstarter. Det ER utrolig mange som menneskeliggjør dyra sine, særlig hunder og katter. Men man kan like fullt være sykt glad i dyr OG omtale dem som barna sine UTEN å miste vettet og behandle dem som mennesker. Det er en fin grense der Vi er selv eiere av to praktfulle hannhunder, ville ikke vært foruten, men må man velge så klart man velger barna fremfor dyra?!?!?! Er igrunn også enig i utsagnet "et dyr er et dyr". Og ja, våre hunder blir behandlet som hunder og barna som barn Men jeg kan kalle "min" hund for gutten min, gutten til mamma osv uten at jeg dermed behandler ham som Paris Hilton DET hundeholdet hennes likner til dyrevanskjøtsel, mener jeg. Alle hunder, stor eller liten, skal behandles som hund og de har også 4 egne bein å gå på Men kjærlighet og omsorg trenger ALLE, barn eller hund!

 

Så jeg er enig i trådstarter, men det er også en fin linje mellom skrullene og de som er glad i dyra sine på en sunn måte -og allikevel omtaler de som "barna" sine

[Anonym bruker]

Hvis du leser innlegget mitt engang til så kanskje du evner å se at jeg ikke er provosert men faktisk spørr deg,

du hopper rett i forsvarsposisjon så det bekrefter jo bare det jeg lurte på...

[Anonym bruker]

Har man ikke barn har man heller ikke noen referanse, og vil da ikke se "kvalitetsforskjell" på kjærlighet til barn og dyr.

 

Ser ikke at det kan være provoserende å gi uttrykk for at en elsker dyret sitt.

[prebs]

Jada, så, neida, så...Slik jeg oppfatter innlegget ditt, blir du altså provosert over at noen har nok kjærlighet til både barn og dyr?

 

Jeg elsker pusegutta mine og vil at mine eventuelle barn (vil ha snart...!) skal lære seg å respektere at alle levende vesener har lik verdi.

 

Det betyr ikke at jeg behandler dyr og barn likt - jeg triller ikke rundt med katta i barnevogn eller tar på den bleier og body, for eksempel. At noen "menneskeliggjør" dyrene sine på den måten, er jeg sterkt imot; de skal behandles på sine premisser. Jeg ville selvsagt også stoppet behandlingen av en eksempelvis kreftsyk hund før jeg stanset behandlingen av mennesker. Dette har med humanisme å gjøre, ikke at dyret er verdt mindre. (Egentlig et paradoks: Vi avliver dyr for at de ikke skal måtte lide mer, men mennesker skal holdes i live uansett lidelser. Dette er imidlertid en annen diskusjon.)

 

Men hovedpoenget mitt er altså at jeg har plass til uendelig mange levende vesener i hjertet mitt :-)

[Anonym bruker]

Ganske enig med deg ny start, men vil slenge med at jeg mener å se på dyr som fullverdige fam.medlemmer ikke er det samme som å menneskliggjøre dem..

Og at man kan bli så provosert som hi er latterlig.. hun blir jo provosert over at folk sammenligner dyr med barna sine og at venninna kaller katta babyen sin...

Da må man finne ut hva som menes med at folk samenligner dyra sine med barn,, mener de i kjærlighet, eller ser de på dyr og mennesker som det samme?

Tror det blir lagt for mye i ting...

[midgard]

Du spør faktisk ikke som du påstår i innlegg over her, sitat;

 

Synes det er så utrolig provoserende, vet ikke hvorfor.

Omtaler katta si for "babyen min" osv.

 

Vet du hva jeg syntes er provoserende? Sikkert ikke, men du skal få vite det alikevel. Jeg syntes det er provoserende men slike folk som deg, folk som mener selv de besitter "sannheten". Og bare ved å lage et slikt innlegg viser du (for meg! hva enn det betyr for deg, antageligvis ingenting.. he he he...) mangel på empati (evnen å sette seg inn i andres følelsesliv). Paris, hvem faen er det!

[Anonym bruker]

Det blir provoserende når hundeeiere nekter å etterleve båndtvang, "for hunden tåler ikke stress". De blåser i at mange er redde for hunden deres, og hvis hunden tar en sau må saueeieren bare tåle det "for alle bønder er duster".

Hvis hunden løper bort til en barnefamilie og minsten deres faller, skal familien bare tåle det, for hunden er viktigst må vite!

Slike holdninger er enormt provoserende, og det virker som om hundeeieren på et eller annet tidspunkt har mistet normal dømmekraft.

 

Blinde synes jeg også at eiere av edderkopper og slanger er. Disse dyrene klarer dessverre ofte å rømme, og dukker opp i andres kjellere og toaletter. Det blir stadig vanligere å ha slike eksotiske dyr.

[Anonym bruker]

Jeg har en katt som jeg er like glad i som ungene mine. Men den katten har jeg hatt siden jeg var 13 år og nå er jeg 27 år. Pus har vært med meg gjennom tykt og tynt og nå er hun gammel og skrøpelig. Det blir tøft når hun dør, noe jeg må innstille meg på kan skje snart.

 

Har to katter til, men de er "normale". Jeg er glad i dem, men ikke slik som med gamlepusen. Aldri om jeg kan bli så glad i et dyr igjen. Vi har litt av en historie sammen!

[Anonym bruker]

16.43 hvor kom dette fra? hææææææææ.....

[Anonym bruker]

Jeg blir ikke irritert, men jeg tenker at et par av mine venninner som ikke har barn tillegger pusekattene sine litt vel mange menneskelige sider enn det som er faktum om katter.

Jeg har selv hatt pusen min i 8 år fra før jeg ble mor, og jeg må innrømme at jeg har nok skiftet fokus en del etter det.

 

Syns det er litt naivt, men i det samme tenker jeg at de har jo ikke noe å sammenlikne med så det er kanskje ikke naivt egentlig.

 

Kjeder meg litt når de legger ut i lange drag om alt det rare og fantastiske kattene deres gjør. Blir ikke like imponert lenger nå som jeg har en 2 åring i hus:o)

[Anonym bruker]

Kunne ikke vært mer enig med HI. Og bare de sinte svarene du har fått taler for seg i hvor verden er på vei...

 

Jeg er selv dyrlege, og mener bestemt at man skal pleie sine dyr så godt man kan. MEN de er fortsatt dyr, og der skal det etter min mening gå en klar grense.

 

Dyr er ikke, og skal ikke være likestilt med barna i familien.

 

Alt dullet som er forbundet med smådyrpraksis gjør at det rett og slett gir meg lite glede (utenom brukshundmiljøet). Jeg foretrekker de store dyra hvor man kan ha en fornuftig samtale med eier uten at hun står og dikker og daller med nesa ned i pelsen til kjæledyret sitt i stedenfor å svare på enkle spørsmål som kan få oss videre i undersøkelsen. Beklager, men sånn er det.

[Anonym bruker]

Hehehe. Er de som tror at det er det samme å ha hund som ett barn.Tror de vil få sjokk når de får barn en gang ja...

[Gjest]

Hehe, ja da er nok jeg en av de skrullene du lar deg provosere av. Jeg kaller katten min for "min første baby" og "min største baby",)

 

Jeg er fullstendig klar over at han bare er en katt, men han er slik en snop katt må vite og siden jeg aldri har hatt en "skikkelig" baby... hehe!

 

Og er det egentlig verre å kalle en katt for en baby enn det er å kalle en baby for prinsesse eller for pirat? Det er bare en måte å omtale noe/noen på og så vet man selvfølgelig at en katt ikke er en baby og at en baby ikke er en pirat.

[millie+2klumper]

Har du hatt valp/hund selv? Synst faktisk det var tøffere og mer arbeid med hundenem mine enn ungen min jeg:P. Er faktisk ikke bare bare med dyr heller!

[prebs]

"Alt dullet som er forbundet med smådyrpraksis gjør at det rett og slett gir meg lite glede (utenom brukshundmiljøet). Jeg foretrekker de store dyra hvor man kan ha en fornuftig samtale med eier uten at hun står og dikker og daller med nesa ned i pelsen til kjæledyret sitt i stedenfor å svare på enkle spørsmål som kan få oss videre i undersøkelsen. Beklager, men sånn er det."

 

Var a voldsomt som vår anonyme dyrlege tok på vei, gitt. Jeg reagerer selvsagt negativt på din holdning til "dikkende og dallende" dyreeiere som kommer med et ofte skremt og sykt dyr til veterinæren, i tillegg til å være skremte selv. Se bare en barnelege si det til foreldre - altså at de duller for mye med barnet slik at man ikke kommer videre i undersøkelsene...

 

Men mitt enkle sinn sliter fortsatt mest med undringen:

A) Hvorfor er det et PROBLEM at man elsker sine dyr like høyt som sine mennesker?

Hva er "den klare grense" i denne sammenhengen, og hvor går den?

C) Hvorfor skal ikke dyr være likestilt med barna i familien?

 

Under C forutsetter jeg selvfølgelig at dyr behandles etter deres behov og barn etter sine. De behovene er som kjent ganske forskjellige.

 

Min innfallsvinkel er at alle levende vesener er like mye verdt og skal behandles deretter. Jeg lurer på om noen tror at når man elsker sine dyr, elsker man sine barn mindre.? Eller noe sånt. Jeg spørger helst her.

 

Verden har mange små og ufattelig store problemer. At noen har kjærlighet nok til å omfavne både mennesker og dyr, vil aldri bli noe problem for meg.

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg er ganske normal ;D men jeg kaller likevel hunden min for gutten min og har nok like mange kjælenavn på han som andre har på ungene sine.Da han var valp ble det automatisk til at jeg ble "mamma" til valpen og alle rundt meg omalte meg som det til valpen. Kanskje teit i noens øyne, men det bryr jeg meg fint lite om.

 

Likte forresten poenget til anonym over her om det ikke er noe annerledes å kalle ungene for prinsesser eller pirater.... det er nemlig bare barn det er snakk om....oahhahahahah;)

 

[Anonym bruker]

Prebs: først til dine spørsmål (og dette er min personlig mening, jeg ser at den er fundamentalt forskjellig fra din - så et håp om enighet er ikke tilstede)

 

A: Det er ikke et problem at et dyr blir elsket høyt. Det er et problem at man ilegger dyrene menneskelige egenskaper og dermed forvrenger virkeligheten.

 

B: Denne grensen jeg snakker om er at man skal være bevisst at et dyr er og blir et DYR, med flere innebygde innstinkter og mindre evne til refleksjon enn mennesker. SELVSAGT skal dyr behandles etter beste evne. Men det er min bestemte oppfatning at en hund har et bedre liv om den får bo ute i flokk enn om den skal bo alene i en sofa. (selvsagt ikke de rasene som er avlet i stykker slik at de ikke klarer seg ute i flokk, men det er en helt annen diskusjon). En katt har et bedre liv om den får gå ut og inn som den vil enn om den skal bures inne i en leilighet og gå på kasse. Kom ikke her og si at Schäfer 5 år og gutt 5 år har nøyaktig de samme behov, ønsker, gleder og sorger i livet.

 

C. Se under B.

 

 

Når jeg snakker om dikk og dull mener jeg ikke den sjeldne akutte situasjonen hvor liv og helse står på spill. Da er folk enten fullstendig paniske eller svært konkrete. Jeg snakker om en vanlig konsultasjon, la oss for moro skyld si kløe over lengre tid. Og jeg har selvsagt allerede hilst på hunden og funnet ut om den er redd, sint eller nøytral og prøvd å posisjonere meg og oppføre meg til beste for hund og eier. Jeg har også skrytt av dyret og vist min empati ovenfor eier. Jeg spør "Hvor lenge har du sett at hunden klør" og får til svar fra en eier som henvender seg til hunden "Å, jeg vet ikke, hvor lenge har vi klødd da, lille snuppeduppedutt? Ja... gaaanske lenge har vi klødd ja, nusse, men ikke veldig lenge..." Jeg snakker også om folk som ringer nødtelefonen for å bestille time til sterilisering eller for å spørre om lidelser som åpenbart ikke er akutte. Folk som krever at vi skal rykke ut på lørdag for å behandle en ørebetennelse som har vart i en uke, og folk som holder dyret sitt i live for sin egen del når det å leve åpenbart medfører lidelse for dyret.

 

Og ja, jeg har stor respekt for barneleger, som helt sikkert opplever slike situasjoner daglig.

[prebs]

Takk for godt svar: ) Nå skjønner jeg deg bedre. Jeg er litt usikker på hva vi er uenig om, for jeg er selvsagt helt enig i at dyr skal behandles som dyr og ikke som barn (se mitt første innlegg).

 

Men verdien av dem er den samme - for meg.

[Anonym bruker]

haha , millie,junior+spire:) hva gjør ungen din da?sover sover sover?? her er det høyt aktivitetsnivå hele døgnet....og IKKE i nærheten av å ha en hund..som klarer seg for det meste selv,spiser selv,går selv,sovner selv osv osv..kan overhodet IKKE sammenlignes i det hele tatt.........