Hvordan er det å være alenemamma?

[Anonym bruker]

Dere som valgte å bli det. Er det veldig slitsomt, eller er dere glad for at dere tok det valget? Tror jeg skal ringe fam.vernskontoret når mobilen er i orden igjen.. Ikke lett valg det her. Senest i morgest sa samboer; Det var du som ville ha den jævla ungen.

 

Drittmannfolk

[Gjest]

Det er egentlig nærmest umulig å svare på, uten å vite mer.

Hvor mange barn har du? Jobber du- evt hvor mye? Og er barnet i barnehage el. dagmamma? Hva slags økonomi har du? Hvilke transportmuligheter har du til/fra jobb og barnetilsynet? Hvilke bomuligheter har du? Har du god hjelp til barnepass fra familie/venner? Har barnet spesielle behov som må taes hensyn til? Osv, osv, osv...

 

Selv ble jeg vel aldri helt alenemor, siden barnefar fremdeles var i bildet etter bruddet. Men jeg svarer likevel, dersom det kan hjelpe deg litt!? Jeg hadde bare ett barn, og han var 3,5 år da det skjedde. Jeg jobbet 100%, og måtte sykle fra og til barnehage og jobb, - med ham i sykkelhenger. Økonomien var ELENDIG i starten, men tok seg etterhvert opp til et ok nivå. Leide små, billige leiligheter, og i første leiligheten sov jeg på madrass i stuen (!), slik at gutten skulle få et eget soverom. Barnepass var ganske uaktuelt, både fra familie og venner- men så var som sagt barnefar i bildet i mitt tilfelle, og dermed var ikke behovet for barnepass tilstede.

 

Uavhengig av ytre faktorer tror jeg forøvrig ikke noe barn er tjent med foreldre som forblir sammen uten å respektere hverandre og ham/henne. Eller en far som ikke ønsker ham/henne...

[Anonym bruker]

Jeg har et barn, på litt over ett år. Ingen bhgplass/dagmamma, enda..

Økonomien er så som så, vi klarer oss nok dersom jeg blir alenemamma ( grovt regnet ut, ca 25 000 i mnd) Har familie i nærheten utenom besteforeldre da ( Mine tanter, tanter til barnet, søskenbarn, venner ol) Har ikke bil Men det finnes jo buss da.

[Gjest eelis+kian]

Nå har jeg bare vært mamma i fire måneder, men jeg har vært alene hele veien, også gjennom svangerskapet. Min erfaring til nå, er at det til tider er slitsomt, men også helt fantastisk. Jeg har ingen andre enn meg selv og babyen å ta hensyn til, og ingen andre enn meg selv å stole på. Det gir meg en trygghet jeg ikke ville hatt med en mann. Jeg slipper å krangle, jeg slipper å irritere meg over en som slenger sokkene sine over alt, og jeg vet at når noe blir gjort, så blir det gjort skikkelig. Også vet jeg at det som trengs å bli gjort, det BLIR gjort! Hehe.

 

Økonomisk er det klart det kommer til å være tøffe tider, men sånn er det vel uansett om man er singel eller ikke. Dette landet er bygd opp på den måten at man klarer seg uansett, så den biten skal du ikke tenke på. Bare vær fornuftig - spar det du kan, og ikke bruk mer enn du har, så går det så fint så!

 

Jeg er litt skeptisk til om jeg noen gang VIL finne meg en mann, så jeg trives kjempegodt alene! Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å være kjærester og ha en baby sammen, jeg.

 

I mitt hode virker det mer fornuftig at du pakker tingene dine og går, enn at du holder sammen med denne mannen. Hvis du ikke har det bra i forholdet, kommer du til å få det bedre alene.

 

Lykke til :-)