skal vi heve debatten litt, eller?

[Annepålanne]

Hei alle sammen.

Isteden for å krangle med de som ikke hører hjemme her inne, eller å bruke forumet til å skryte av egne barn, kan vi ikke heller utveksle erfaringer i forhold til de "problemene" disse barna møter.

 

For vårt tilfelle tenker jeg da helt konkret på sosialisering i barnehagen. Jeg gidder ikke å ramse opp alt han kan og ikke kan.

Gutten vår føler seg annerlees, og stiller seg ofte på "utsiden" i barnehagen. Å forholde seg til barn på samme alder er tydeligvis vanskelig for ham. Han sier ting som oppfattes som rart av de andre barna, og de har vansker med å forholde seg til ham på et plan som blir "givende".

 

Eksemplene er mange. I går fortalte han for eksempel: "Mamma, xx sa at det var en løvebil, men det var en peugeot, det var det mamma, det var ikke en løvebil." Han kunne alle bilmerker før han var 2 år (akkurat fylt tre), og klarer ikke å forholde seg til at andre barn ikke kan det. Han kommer liksom ikke "videre", og når da det andre barnet ikke vil høre om hva bilen egentlig heter, stopper leken og kontakten.

Han har et godt ordforråd, mye bedre enn mange av hans jevnaldrende, men resultatet av dette er at han foretrekker kontakt med voksne for at samtalen skal bli god. Overfor jevnaldrende tar han dermed ofte en "voksenrolle" ved å f.eks videreformidle beskjeder som gis av de voksne. (F.eks: "nå skal vi rydde!) Rene kommandanten, jo!

 

Resultatet blir ofte at han holder seg for seg selv, ofte når jeg henter ham i barnehagen sitter han i en krok og leker alene. Vi prøver så godt vi kan å eksponere ham for sosiale situasjoner, og prøver å gi ham "verktøy" for å mestre andre barn bedre. Men det er vanskelig! Vil gjerne ha kommentarer og råd for andre med liknende erfaringer.

 

 

 

 

[ole@]

Hei!

Jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver. Min sønn finner seg heller ikke helt til rette i barnehagen. Han har et språk som er langt foran mange på hans alder (2,5 år). Han vil gjerne leke med de store guttene fordi de snakker som han, men de vil jo ikke være med han fordi han er for liten.Han blir fryktelig lei seg når de andre barna ikke vil leke med han.

Jeg syns det er tøft å se at han er alene i barnehagen, vi prøver også å gi ham muligheter med jevnaldrende barn, feks sanggruppe/musikkek, men han overser de andre barna og forholder seg kun til den voknse lederen. Vi har nesten ingen venner med barn og føler oss ganske alene, føler av og til at det er min feil at han ikke går sammen med de andre.

 

Jeg kan ikke hjelpe deg med annet enn å si at jeg vet hvordan det føles..

 

[Lova80]

Uff, gikk innom denne siden av den grunn at jeg er nysgjerrig av meg...

Men da jeg leste din lille historie kom jeg til å tenke på tanteungen min... Han var også veldig kunnskapsrik når han var liten, kunne alle bilmerker på rams, ville helst være sammens med voksne, etc... Så viste det seg senere at han er autist; Aspberger syndrom........

Kan ikke komme med noen konkrete råd e.l., annet enn; Nyt tiden med barna!! Ikke bekymre eller bland deg for mye inn!! Som mor må man av og til stå på sidelinjen og bare observere, kunsten blir da å unngå å bekymre seg altfor mye..... ;-)

[enbolleiovnen]

vet ikke om dere har fått i gang noen tiltak, men har noen tips som dere bør vurdere nøye:

 

- kom gjerne først i barnehagen, og få en voksen til å starte en lek med ungen. han/hun skal så invitere de andre ungene inn.

 

- ungen vil gjerne ha kontroll. ungen bør sitte ved matbordet slik at han ser alle de andre ungene og voksne.

 

- lær ungen din å leke. lek i min.10 min med ungen din hver dag. dvs at leken skal være 100% barnestyrt. du får bare dilte etter. etterhvert vil ungen lære hvordan man leker med andre (det sosiale samspill). dette punktet er det viktigste, og er etterhvert veldig målbart. ha tålmodighet.

 

ta det opp med barnehagen og event. helsestasjonen.

 

 

 

 

[Annepålanne]

Hei, takker for innspill. Har ikke vært inne her på en stund, føler at forumet preges av andre enn de som trenger det.

 

Det går bedre sosialt nå!

Strever imidlertid med oppfølgingen av hans enorme kunnskap. Hva skal jeg for eksempel gjøre når han nå plutselig har gått fra null interesse for å skrive/tegne til å plutselig kunne skrive lange ord som ingen har lært ham? Han har nettopp fylt 4 år. Det er ingen som egentlighar lært ham å skrive! Vi hadde faktisk lagt bort alt som het alfabet og bokstaver en lang periode for å fokusere på hans "svakere sider". Hva gjør jeg, når han nå "gleder seg til å begynne på skolen" slik som de barna han sammenlikner seg med i barnehagen skal (førskolebarna) og han ikke skal begynne på førskolen i år engang? Han skal nå det neste barnehageåret igjen holdes utenfor førskoleaktivitetene og det han synes er interessant, og er henvist til å leke og hoppe sammen med de andre fireåringene. Han uttrykker selv at det er kjedelig i barnehagen. Hva gjør jeg??? Det blir vel neppe noen god løsning at han går i førskolegruppa for tidlig heller??? Ønsker å høre fra noen med egen erfaring.

[nure]

Hei.

Måtte bare svare på dette selv om jeg ikke hører til her inne. Gikk bare innom fordi jeg skrev en oppgave om begavede barn i skolen da jeg var student

 

Mitt spørsmål er : Er det en reell sjans for at gutten deres kan begynne i skolen ett år for tidlig?? Min datter er begavet på mange måter, men ikke superintelligent. Men hun knakk også skrivekoden selv, tidlig, og elsket lek med ord osv. Hun gledet seg så ufattelig til å begynne på skolen og vi så vel for oss at det skulle bli veldig kjekt.

 

Det som skjedde var at skolestart ble en gedigen nedtur, ikke fikk de bøker, nesten ikke lekser, og selv om hun satt med hånda i været og visste rett svar, fikk hun sjeldent ordet (hennes oppfatning). Alt ble plutselig kjedelig, og hun som elsket å lese før hun begynte nektet plutselig. Leksene var helt uten mening for ei som allerede kunne lese og hun "leste" etter hukommelsen, uten å se på arket... Utviklingen hennes stagnerte

 

Nå går hun i andre klasse og det går mye bedre. Som sagt tror jeg ikke hun er supersmart som din, men hun tar ting veldig kjapt.

 

Ideelt skal jo alle ha tilpasset opplæring, og tanken er jo god, men ikke alltid like lett å få til i praksis.

Så: min tanke er at dersom han kunne fått startet litt tidligere har han kanskje større sjans til å få noen utfordringer. De sosiale utfordringene tror jeg ikke blir større av å gå med de som er ett år eldre, da det i en klasse er unger på veldig mange nivå - på så mange måter.

 

Bare min mening, rett fra leveren ;-) Det burde vært plass til de flinke også i den norske skolen, og det burde vært "lov" å være flink og stolt av det

Lykke til