Litt hormonell i dag....er så redd for å miste barna mine ;-(

[Anonym bruker]

For noen år siden så fikk jeg ei jente som ble født prematur. Mange turer inn på sykehuset i løpet av svangerskapet for å stoppe premature rier. Til slutt så gikk det ikke mer, og hun kom 6 uker før tiden. Ikke så veldig tidlig det, og hun var sterk så det hele gikk jo bra.

Allikevel så var det skummelt og ufyselig mens det hele stod på og jeg trodde jeg ville miste henne flere ganger. Husker jeg var veldig sår etter at vi kom hjem med henne. Alt var jo bra med henne, så burde jo vært glad men hadde også en trist følelse for hun skulle jo ikke vært hos oss enda. Jeg var ikke psykisk klar, glad og trist på samme tid.

 

Så, nå har vi fått et barn til og han er 5 uker gammel. Han ligger og sover i vugga si, men jeg må stadig bort å se til han for å sjekke at han faktisk lever. Dette fordi jeg hadde en grusom opplevelse med han for 1 uke siden. Skulle bare titte til han som vanlig og nyte det vakre synet av min lille sønn. Men, synes ikke det så ut som han pustet. Vet jo at det kan se sånn ut, men..

Jeg måtte jo borti han for å sjekke...kunne verken høre, se eller kjenne at han pustet. Beveget derfor på armene hans for å få en reaksjon, men ingenting, de falt bare tungt ned. Løftet han opp uten at han beveget på seg i det hele tatt, han var bare gelè i armene mine, ingen reaksjon eller noe, verken i kroppen eller i ansiktet. Kjente jeg ble skikkelig kvalm, vondt i magen og tung i hodet. Begynte da å kle av han for å få en reaksjon, få et livstegn fra han, men ingenting. Følte at hele livet mitt falt sammen. Satte meg i sofan og la han fra med på teppe der, tenkte jeg måtte ringe mannen på jobb og til ambulansen, men da kom det plutselig et lite klynk fra han...han åpnet øynene og begynte å skrike litt. Herregud så glad jeg ble. Skjelven tok jeg han opp i armene mine og klemte godt inn til brystet mitt mens tårene rant...han levde.

 

Men nå sitter jeg her igjen, dumme meg, og leser historiene til dem som har et barn for lite og skremmer meg selv, hva om....Har fått en liten følelse av hvordan de må ha det og tårene mine triller mens jeg sitter å ser på lillegutt som sover så godt.

 

Vet ikke hva jeg ville med dette, men måtte bare få tømt meg litt.

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en god klem. Dette hørtes helt forferdelig ut!

[Anonym bruker]

Åh...det høres ikke bra ut HI.

 

For det første, etter å ha opplevd det du opplevde så må du IKKE gå inn på det forumet og lese historiene. Skremmer bare enda mer vettet av deg.

 

Jeg gjorde som deg i begynnelsen da sønnen min var nyfødt. Gikk og sjekket han hele tiden, for var så redd for krybbedøden. Noen ganger måtte jeg riste litt i han, for å få en reaksjon. Heldigvis skjedde det ingenting med han. Så jeg skjønner hvordan du har det. Derfor en stooor klem til deg.

 

Kanskje litt deilig å få pratet om det?

[Anonym bruker]

Høres veldig slitsomt ut! Jeg synes du burde ta kontakt med noen som hjelpe deg å bearbeide frykten... Det går jo ikke an å ha det sånn.

Og så må du slutte å lese historier og skremme deg selv!!

[Anonym bruker]

HI her...

 

Jeg går jo ikke å er redd hele tiden, men har vel en litt dårlig dag idag. Er liksom litt ekstra følsom om dagen og særlig i dag.

 

Takker for omtanken deres ;o)

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan du har det hi! Har to barn på 2 og 5 og går hele tiden og er livredd for å miste de! Må inn til de om natta bare for å sjekke at de puster. Og når de er ute sammen med far eller besteforeldre eller hvem som helst er jeg livredd for at det skal skje noe med de! De tar de med seg og finner på ting så jeg får slappe av litt (er gravid så trenger det), men da går jeg å bekymrer meg hele tida og ringer og hører om alt er ok. Det er helt forferdlig å ha det sånn! Vet ikke hva jeg skal gjøre med det...

 

Den opplevelsen med babyen din høres helt forferdelig ut!!! Vet ikke hva jeg hadde gjort i en sånn situasjon!

[Anonym bruker]

Guri, så grusomt!! Jeg hadde blitt helt tullerusk selv om jeg hadde opplevd noe sånt!

 

Men, hvorfor ikke leie sånn matte du legger under madrassen, som sier i fra om babyen slutter å puste? Da kan du i hvert fall senke skuldrene og ikke bekymre deg sånn..

Jeg har vært ganske på tuppa selv, enda jeg aldri har opplevd noe sånt. Må innom å titte før jeg legger meg, og sover hun lenge blir jeg skikkelig stressa...