En historie som skulle være kort men som ble lang, når et forhold sprekker

[Anonym bruker]

En lang historie kort, jeg traff samboeren på en strand langt hjemmefra, vi ble forelsket og reiste et par år frem og tilbake for å kunne være sammen. Vi hadde det bra sammen, men etterhvert ble tilværelsen som en bølgedal. Han hadde problemer, jeg ble etterhvert klar over at hasj for han var like naturlig som sjokolade for meg, at alkohol ikke påvirket hans dømmekraf(ifølge han)t og hørte med til det daglige brød...og at humørsvigningene hans ikke var helt sunne.

Oppi det hele ble jeg gravid, vel var det ikke det smarteste, men jeg kan aldri si at jeg angrer på datteren min. Det var jeg og min datter det meste av tiden, han var her i norge på turistvisum 3 mnd i slengen til han fikk 1 år oppholdstilatelse. Likevel har han vært mye borte, fordi vi ikke klarer å samarbeide, fordi vi ikke klarer å være venner, fordi det til slutt gikk ut over vår datter. Så beskylder vi hverandre, han mener jeg holder opplysninger tilbake for han, at jeg er utro og går bak hans rygg. Jeg respekterer ikke han hasjvaner, selv om han begrenser seg veldig her i norge, og lager huskestue hvis jeg finner noe på han.

Så en dag går jeg å sjekker mailen hans, etter å ha fått forklart bort hvorfor det dukker opp bilder av han og diverse jenter på Facebook. Og der finner jeg bevis for utroskap, mens jeg var gravid, når jeg satt hjemme og passet datteren vår og han var ute å reiste, bilder av jenter på "vår" strand, han kaller dem det samme som han kaller meg, han er en sjarmør, de vet ikke om meg eller tror det er slutt mellom oss.

Jeg tar det opp med han, han nekter, jeg slenger utskrift fra mail og bilder i ansiktet på han...han mener det egentlig er min skyld, siden vårt forhold er så dårlig, han må ha noen som får han til å føle seg bra igjen, noen som verdsetter han som den han er sier han. Og det gir disse kvinnene han.

Han vet han har såret meg, han lover å ikke gjøre det igjen, han vil gjøre alt for at ting skal bli bra mellom oss...så oppdager jeg nye løgner, en ny jente, flere løgner. Han truer meg med at hvis det blir slutt tar han datteren vår med seg til hjemlandet, det er min største frykt av alle og grunnen til at jeg holder igjen og venter på en løsning det jeg slipper å gi henne fra meg til en far jeg ikke stoler på i det hele tatt. Jeg er bare trist, så utrolig trist, trist at en famile vil gå i oppløsning, trist over at vår datter kanskje ikke får søsken, ikke får ha foreldre som bor i lag og som elsker hverandre, Var ikke slik det skulle bli, ikke et sånt liv jeg ville ha, men så lenge jeg har min datter kan jeg tåle alt. Uff, dette ble langt...hadde litt på hjertet

[Anonym bruker]

For det første, er datteren din norsk statsborger? Har hun pass? Pass må begge foreldre signere for at hun skal få. Hvis hun er norsk statsborger, og ikke har pass, skal de svært mye til for at faren til barnet bare kan ta barnet å dra, på ulovlig vis.

 

Tror heller ikke han har særlig gode sjanser mot deg i en barnefordelingssak i retten, ettersom han nesten ikke har vært til stedet i barnets liv. Vil tro at retten ikke kommer til å tilkjenne han foreldreretten, for at han er bedre egnet som forelder enn deg.

 

Ellers har ingen gode råd når det gjelder forholdet ditt, bortsett fra kom deg vekk!