Synes dere virkelig spedbarnstiden er "verdens beste tid"??

[Anonym bruker]

Jeg leste i en annen tråd her ang forestående fødsel at "du har verdens beste tid i vente".. Mulig det er sagt for å være hyggelig altså, men så ble jeg i stuss.. Mener de fleste det? At de første 3-4 månedene med en nyfødt er en god og fin tid? Jeg syntes ihvertfall det var et mareritt og kun en investering i fremtidig kos og hygge...

 

Jeg var trøtt og sliten inntil margen!

Jeg var konstant i tvil om hvorfor den lille gråt, og følte meg som verdens dårligste mor som ikke greide å trøste han..

Jeg hadde vondt i underlivet

 

osv.,. Dere vet jo hvordan det er... er det "verdens beste tid"??

[Anonym bruker]

Ja, det var en kjempefin tid. En hver tid med barnet mitt er en fin tid.

[Anonym bruker]

jøye meg!

[petite fleur]

Alle opplever den første tiden forskjellig, så du er ikke alene. Jeg syntes også det var slitsomt, og jeg slet psykisk etter fødselen, men ting gikk seg til etter 2-3 måneder. De fleste venninnene mine som har barn synes de første månedene var strevsomme.

[LillaGorilla♥♥]

Tja- jeg synes det var/er en herlig tid, men så har jeg 'luksusunge' også da.

Men det er ikke til å stikke under en stol at de første ukene som førstegangsmor var rimelig tøffe, jeg var så trøtt som jeg aldri før har vært, hormonell, sliten- og det var skummelt med en så liten baby i hus, jeg var redd for alt. Men så snart jeg ble trygg i rollen, rutinene kom på plass og jeg ble mer kjent med jenta mi, så ble det mye bedre.

 

Fra ca 6 uker og utover har det faktisk vært helt herlig. Slitsomt, men fantastisk!

[Anonym bruker]

sønnen min er 3mnd nå, og ja de siste 3 mnd har vært den beste tida jeg har hatt noengang (hadde vondt i høna i 3 uker kanskje, er oppe hver 3.time med han, ble kvitt kolikken etter 3-4 uker)

[Anonym bruker]

Huff nei, jeg syntes det var forderdelig! Ikke at ungen var så ille, men den følelsen av at noen er så totalt avhengig av meg var grusom! Ikke fikk vi henne til å ta flaske før hun var 5-6 måneder heller, så jeg måtte amme.

 

Alt ble bedre når hun ble året, og hvert år har det bare blitt bedre og bedre, deilig med selvstendige unger! Hvis jeg blir gravid igjen gruer jeg med skikkelig til spebarnsperioden, og gleder meg til ungen begynner på skolen!

[Anonym bruker]

Så bra at det ikke bare er meg 09.17! Jeg syntes det var så nydelig da lillegutt begynte å krabbe og jeg bare kunne sette han ned på gulvet så spant han avgårde:-) Jeg ble veldig veldig sliten den første tiden, og følte meg vel litt oppspist av å ha han inntil og oppå meg absolutt hele tiden... Den første tiden ville han kun sove oppå brystet mitt, og fremdeles kan jeg ikke fatte og begripe at jeg kom meg gjennom den tiden.. Jeg sov minimalt, og han gråt mange timer hver dag uten at vi greide å trøste han... Han gråt f.eks som mest intenst rett etter mat...Jeg var sååå fortvilet, og følte at jeg ikke behersket rollen som mor. Det viste seg senere at han hadde KISS og dermed smerter i nakken som ble forverret av å suge... Stakkars pusen min:-/

 

HI

[Anonym bruker]

De første 3 mnd. var et slit uten like for min del. Rett og slett et helvete på jord!! Mannen var mye borte på dagtid pga jobb. Jeg hadde aldri vært mamma før og skulle plutselig være det hele døgnet. Fryktelig liten egentid. Følte jeg sjelden kunne gjøre det jeg måtte på do før minsten ville ha meg. Følte jeg aldri fikk et måltid i ro og fred. Alt for mange besøk de to ukene mannen min var helt hjemme (han hadde ikke krav på lønnet permisjon og vi hadde ikke råd til at han hadde det ulønnet). De første ukene hadde jeg vondt i underlivet bare jeg skulle reise meg fra en stol og sette meg. Også fikk jeg urinveisinfeksjon. Ikke behagellig at det svir i endetarmen/underlivet når man er ferdig med do. Jeg fikk også så store mage/ryggsmerter at jeg fikk svinvondt av å bøye med ned for å ta minsten opp av senga si. Rett og slett en fæl fæl tid.

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt samme tanke, og konkludert med:

 

Det er en koselig tid å tenke tilbake på. Når det sto på var det slitsomt og skummelt pga det du skriver med søvnløshet og usikkerhet på seg selv som foreldre.

Men nå som den tida er over, så var det jo veldig koselig med en liten baby. Det var kjekt å bli kjent litt etter litt, finne ut hvem h*n var og hva han likte og ikke likte. Og etterhvert som stadig flere ting fallt på plass så ble det bare kjekkere og kjekkere :-)

[Anonym bruker]

NOPE!!

 

Mye mere morro med større barn, som gir masse respons. Som man kan finne på ting med.

 

Ikke like givene og sitte i sofan med puppen ute og ligge på gulvet og gurgle.

 

Ikke missforstå meg helt. Jeg elsker alle barna mine. Og det går greit å ha babyer, men formeg er det mye mer givende å være sammen med eldre barn.

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det er fint å se tilbake på spedbarnstiden. Nå fortoner det seg nesten som en gryende forelskelse, men det å stå midt oppi den... nei, jeg må si jeg gruer meg til neste gang... men man kan jo håpe det blir bedre:-)

[Gjest]

Ok tid, men personlig foretrekker jeg tiden fra 3-4 mnd og oppover. Da fikk jeg i hvert fall noen timers sammenhengende soevn

[Anonym bruker]

Jeg hadde hele tiden en følelse av å bære rundt på en ekstra dyr krystallvase eller noe sånt.. Jeg var livredd hele tiden for å miste eller skade han, og var så anspent i kroppen at jeg kunne gråte bare av det! Hadde senebetennelse i begge armene pga all bæringen.. og samtidig fikk jeg ingen respons fra denne "dyre krystallvasen".. Nei, det var vanskelig

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde heldigvis en drøm av en unge, sjelden gråting eller noe sånt, men gubben reiste på jobb da hun var 3 uker gammel, og det å være helt alene med ansvaret var skummelt!! Men vi fikk det til.. Tror jeg har fortrengt mye av spebarnstiden, husker omtrent ingenting fra tiden før dåpen da hun var 4 måneder..

 

Nå er hun snart ni år, og jeg skjønner ikke at jeg i det hele tatt vurderer å få en baby nå, men ble overtalt av pappaen hennes.. En liten del av meg håper innerst inne at vi ikke kommer til å få det til..

[Anonym bruker]

Jeg tror du skal slappe av litt mere. Bara tåler mye mere enn du tror. Jeg kaster barna mine opp i luften, og slenger litt rundt på dem.

 

Værste for meg er at jeg har vanskelig for å komme ut av huset, med to babyer. I allefall nå som det har vært så kaldt. Og når jeg ikke er på jobb, blir jeg litt utsulta på voksen samtale. Jeg kjeder meg rett og slett.

 

9.25

[Anonym bruker]

Ikke i det hele tatt. En som nekter å sove på dagen, en med kolikk, som hyler og skriker halve døgnet, + refluks og kiss. alt er bare styr, gleder meg til de blir eldre. dette er tvillinger.

[Anonym bruker]

For meg var det en fantastisk tid. Fødselen var superrask og helt ukomplisert. Jeg var på beina og i dusjen få minutter etter barnet var ute, litt øm og sår, men ikke verre enn at alle smerter var borte i løpet av to døgn. Melk hadde jeg i overflod, ammingen skapte ingen problemer, jeg har aldri hatt såre brystvorter, selv om jeg fullammet i åtte mnd. Jeg aner fremdeles ikke hva nattevåk er, gutten min våknet smilende, sutret litt når han ble sulten, fikk pupp, og sovnet. Om natta lå vi i samme seng, og jeg våknet knapt de 2-3 gangene han fikk mat i løpet av natta...

 

Jeg opplevde et mor-barn forhold som gav meg sommerfugler i magen, nesten som forelskelse, og jeg var virkelig lykkelig...

 

Da gutten var rundt seks mnd kom jeg litt "ned på jorda". Opplevde skriking, problemer med døgnrytme, vondt i magen m.m. Men spedbarnstiden var absolutt "verdens beste tid"..

 

Nå er jeg forresten gravid på nytt, og har ingen forventninger om at det skal gå like greit en gang til. Men jeg er sikker på at jeg kommer til å være lykkelig likevel:)

[Mandalas]

Jeg syns ikke det. Jeg hatet de fem förste mnd med begge barna. Det er helt grusomt om jeg skal väre ärlig. Men har hört begge varianter. Noen syns som meg, og noen syns det er verdens beste tid.. Uforståelig for meg, men

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Det er flere sider ved den tiden ja men jeg ELSKER nyfødttiden. Men samtidig hadde jeg store smerter, trøtt og såre bryst.

 

Tror det hjelper mye å ikke ha en utrøstelig baby.

[Anonym bruker]

09:17- du høres litt naiv og umoden ut.

"....totalt avhengig av meg..." "....måtte amme...."

 

Hva hadde du forventet?

 

Rart å høre noen som gleder seg til ungen begynner på skolen, de fleste synes de første årene går alt for fort....

[Gjest]

Jeg syns spedbarnstiden var helt fantastisk! Sliten og trøtt - joda, iblant var jeg jo på raden til sammebrudd! Men jeg hadde samtidig masse overskudd, etter et heller dårlig svangerskap, og ikke hadde jeg noen vondt'er noe sted. Gutten min sov og spiste som en proff, så heller ikke der var det grobunn for misnøye!

 

Spedbarnstiden er i stor grad den frieste tiden jeg har opplevd etter at jeg ble mor. Vi kunne være ute til alle døgnets tider, fordi babyen uansett ikke hadde legge-/sove- rutiner ennå, og pga amming og vognsoving var de fleste behov lette å dekke, uansett hvor og når!

 

Så joda... som mor til en 6-åring må jeg faktisk si at jeg foreløpig sns spedbarnstiden var "verdens beste tid" på mange områder. Men LANGT ifra alle områder!! Har hatt det kjempefint i alle epoker i min sønns liv sålangt...

[Anonym bruker]

Det kommer jo veldig ann på hvordan barnet er, og også på hvor mye vondter og problmer er har etter fødsel og med amming. Nå har helsen min og amming vært problemfritt hver gang, men jeg har fått bar som var to vidt forskjellige varianter. Den ene spedbarntiden var et rent sant helvete, mens den andre var rett og slett verdens beste tid! Så forskjellig kan det oppleves :-)

[MammanTilEmma❤]

snuppa er 5 mnd nå, men kan si jeg savner de første mnd uasnett om det var bare styret, hadde problemer med ammingen, jente som ville sove med mamman sin, men jeg sov ikke selv, å år jeg først fikk til ammingen så hang hun i puppen dagen lang.. var utrolig slitsomt, sått jo med puppen ut dagen lang å fikk ikke til å gjøre noe i huset!

 

nå er hun heldivis på bedringens vei.. sover i egen seng å spiser vær 3-4 time.. men er veldig suttrete å krever sitt!

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes ikke spedbarnstiden var noen god tid!! Mitt første barn hadde kolikk, gråt opp til 16 TIMER i døgnet!!!! jeg trodde jeg skulle miste vett og forstand og følte at innsida ble revet ut av meg. Totalt hudløs og deprimert av søvmangel og følelsen av å ikke mestre resignerte jeg inn i tungsinn. Alt bedret seg da fra ca 6-7 mnd-alderen, for da begynte hun å sove hele netter. før det våknet hun ca annenhver time. Jeg var ung, barnet var uplanlagt og alt ble veldig heavy

 

Barn nr 2 sov natta gjennom (8 timer i strekk og oppover) fra fødselen. Men like fullt syntes jeg ikke det var noen spesielt god tid ( hadde gruet meg etter den første tunge opplevelsen). Hun sutret mye på dagtid, ville ikke ligge alene. Så det endte med at jeg gikk og gikk i timesvis m vogna slik at hun sov. Endte med å rase ned 13 kg for jeg fikk ikke i meg noe særlig mat da jeg gikk så mye (hun våknet da vogna stoppet)... Det viste seg at hun hadde KISS (klok av skade etter førstemann tok jeg henne til kiro, noe jeg i ettertid har angret veldig på at jeg ikke gjorde m nr1 også). Det hjalp heldigvis. Men jeg blir rar og utenfor av å ikke prate m voksne, føler at livet mitt blir satt på hold og at de små krever så sinnsykt mye. Alt er et styr, påkledning, bleier, raping, GULPING, trille i snøkav..

 

Nei jeg må bare ærlig si at tiden da de får språk er tusen ganger deiligere. Alfa-omega for meg er å kunne kommunisere. jeg blir frustrert av å ikke skjønne hvorfor de gråter, og ihvertfall når ingen trøst hjelper. Jeg tåler i tillegg lite lyd, fikser ikke skriking så bra.. Så det er SÅ deilig at barnet kan si "jeg har vondt i magen" i stedet for å sutre hele dagen.. Da kan man jo takle litt mer, om man vet hvorfor. Elsket selvsagt ungene mine da de var baby og gjorde abs alt for dem. men det var en vanvittig slitsom tid som krevde meg for alt jeg hadde. Jeg er så glad babytiden er over og at minstemor er 2 år nå, og vi kan ha artige samtaler sammen!! Største er veldig stor, hjelpsom og flink, nå er alt så mye bedre:)