Er det for tidlig å be et barn på 2,5år om å gå på rommet sitt, med beskjeden om å være der til det har sluttet å være sur?

[Anonym bruker]

har en lite jente på 2,5år som jeg er alene med omsorgen for. Jeg anser meg selv som å være en meget tålmodig mor, men siste ukene merker jeg at jeg ikke kan skryte på meg det lengre.

Hun er veldig, veldig sta og bestemt. Alt skal skje på hennes måte. Alt fra "gjøre selv- hyyyyyyyyyl" til "sitte der, nei, sitte der, nei, der, ikke der- hyyyyyyyl". Til kaste rundt på ting- hyyyyl!

Alt er hyl.

 

Idag lagde vi litt av en scene i oppgangen her. Hun var sinna og kastet bamsen sin ned trappen, for så å be meg gå å hente den. Trøtt og sliten som jeg var, orket jeg ikke ta opp kampen, så jeg gikk å hentet den. Så gikk hun pinadø å kastet den engang til- for så å be meg hente den. Så sa jeg til henne at hun måtte hente den selv, for det var hun som hadde kastet den. Og at jeg skulle stå å vente på henne (vi snakker 7trappetrinn). Hvis ikke kunne den bare ligge der. Men neida, hun skulle ikke hente den. Hyling og skriking. Hun hentet den tilslutt, men det tok sikkert 3min med hyl og skrik.

 

Så er det mat, alle man er "liker ikke, vil ikke ha, æsj og ekkel". Hun vil ha boller, youghurt, skiver, sjokolade og alt som er i stedet for (det får hun så klart ikke). Alt er hyl og skrik. Og det virker som at hun forstår at litt gråting er det som skal til for å få viljen sin.

 

De siste dagene har jeg derfor sagt, "nå slutter du å gråte, så forteller du mamma hva det er for noe, så jeg kan hjelpe deg" "jeg forstår ikke hva du mener når du gråter sånn" osv. Men hylingen fortsetter. Så da har jeg sagt, nå kan du gå inn på rommet ditt å gråte, så kan du komme tilbake når du er glad igjen". Får dårlig samvittighet, men det fungerer faktisk. Hun går inn, hyler litt, og kommer ut igjen. Så sier jeg "så bra, skal vi være venner nå?", "det er mye kjekkere når du er glad, kom så kan du hjelpe og lage middag" osv.

 

Som sagt, jeg anser meg selv som tålmodig, men nå holder jeg på å nå det punktet hvor jeg skulle ønske det kom noen å hentet henne for noen dager.

Når alt er et ork og styr, så får man jammen prøvd seg!

 

I bhg sier de at hun bare er blid og fornøyd, så det er tydelig at det er her hjemme hun tester grenser.

[Anonym bruker]

Synes du har håndtert det helt fint til nå, fungerer det så er det jo strålende:)

[Anonym bruker]

høres ut som det funker for dere!:)kanskje trenger hun litt time-out fra situasjonen og hyle fra seg litt på rommet sitt, og der gøres ikke akkurat ut som om du kaster henne inn der og låser døra heller:) nei fortsett sånn,du merker det fort om det ikke funker lenger!

[Anonym bruker]

Absolutt ikke for tidlig. Sønnen min har ofte trassanfall og han er like gammel. Når han blir skikkelig ille ber jeg han gå på rommet til han er blitt blidere, da går han enten på rommet sitt eller gir opp trassanfallet:) Så det fungerer jo og de forstår det tydeligvis mer enn godt nok.

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri gjort det sånn. Du forteller henne jo at gråting ikke er akseptabelt. "du må gå vekk når du gråter"

 

Hvis 2åringen min freaker ut forteller jeg henne at jeg får vondt i ørene når hun hyler sånn, "men at jeg vil gjerne hjelpe deg, hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg" hvis ikke hun svarer men bare hyler setter jeg meg ned ved siden av henne og sier at jeg vil vente der til hun vil ha trøst.

 

Time-out er ikke noe for adferdfriske barn.

 

Hun er frustrert, ikke vrang på pur f***n.

[Anonym bruker]

fint at du sier: nå må du bruke ordene dine og fortelle meg hva du vil istedet for å hyle sånn. for da skjønner jeg ikke hva du mener..

Du er flink!! To år er et tålmodighetsarbeid:-)

 

[Anne-B.]

Så flott at du har tatt en avgjørelse på å være bestemt, og klarer å være det! Jeg lar min på samme alder være der hun er. Jeg gir alternativ. "Enten henter du bamsen selv fordi kastet den, eller så går vi opp uten den." Det sier jeg uten å være sint, kun bestemt. Å hente den da, er ikke å gjøre en tjeneste, men en slags lek med hersker og tjener. Hender selvfølgelig at jeg bruker sintstemmen og, jeg har ikke all verdens tålmodighet heller, og det kan man ikke forvente av noen, verken voksne eller barn. Men 3 minutt var ikke lang tid, altså! Og det var hun som hentet den, så det betyr at hun forstod deg fort og godt.

 

Barn må få være sinte og lei seg. At det er kun de som skal ha ansvar for at "vi" skal ha det hyggelig ("når DU er glad, kan du komme tilbake til fellesskapet igjen") syns jeg er vel mye for dem. Man må anerkjenne de negative følelsene også. "Jeg forstår at du er sint / lei deg, men jeg skjønner ikke hva du sier når du hyler / gråter." Man kan godt gi trøst og kos om de tillater det, selv om man er midt i en viktig lekselæring. For eksempel når lillesøster slår eller gjør noe annet som er vondt eller slemt mot storesøster, så snakker jeg bestemt til henne og sier at sånt får man ikke lov til å gjøre. Da blir storesøster som regel lei seg, og det gjør vondt. Da begynner som regel lillesøster å gråte selv, for det føles ikke godt å være den som gjør noe som er sosial uakseptabelt. Da vil hun gjerne ha litt trøst, og da får hun det. Når vi er ferdige med kosen, sier jeg noe sånt som at "det er ikke lov å slå, forstår du det? Skal du slutte med det?" Hun svarer ja, og selv om hun nok ikke forstår helt konkret hva hun sier ja til, så gjør hun det etter hvert, fordi hun blir vant til måten å snakke på. Men det er selvfølgelig storesøster som først og fremst får trøst i en sånn situasjon, bare for å ha det sagt.

 

Så jeg syns ikke at rommet de sover og leker på (vi har ingen problemer med å kombinere lekerom og soverom, ungene er med og rydder på kvelden for å markere at nå er det slutt på leken, og starten på sovinga), skal brukes til isolasjon når de har negative følelser og gir uttrykk for det. Jeg lar henne som sagt bare være der hun er, og så går jeg og gjør noe annet i nærheten av henne. Når hun selv er klar for det, så kommer hun til meg. Forsoning er viktig. Avleding er fint, slik som du gjør med å tilby din datter å hjelpe til med middagen. Det er jo helst det både voksne og barn vil, å være venner, og det må man være to om å få til.

 

Storesøster her mener av og til at vi bør pakke lillesøster i en eske og sende henne til Afrika. Jeg kan i mitt stille sinn si meg enig til tider. Det er noe som hører med.

[Anonym bruker]

HI her:

Takk for svar. Tar gjerne i mot flere tips om hvordan jeg kan takle små troll;)

Ser at jeg kanskje ikke formulerte meg riktig. Hun må selvfølgelig ikke gå på rommet sitt hver gang hun gråter, det er de gangene hun hyler fordi hun ikke får viljen sin. Jeg klarer å skille mellom det å være lei seg, ha vondt- og det å være forbasket sta.

 

Jeg vet hva ikke hvordan jeg skal klare å få kontroll på henne lengre. Jeg synes nesten at det er litt småpinlig til tider.

Vi var hos mamma på søndag for å spise middag. Først ville hun ikke ta av seg jakken og luen sin, og lagde et himla drama ut av det. Så ville hun ikke spise, hvertfall ikke sitte på stolen- og i hvertfall ikke på den stolen det var dekket på til henne. Så byttet hun stol, men da ville hun ikke sitte der, da ville hun sitte der hun opprinnelig skulle sitte. Så var det "liker ikke, vil ikke ha, æsj, ekkel". Og da var det middag jeg VET hun liker. Så var det "ferdig å spise", greit nok. Så gikk hun gå å leke, så ville hun ikke leke, hun ville stå på stolen, så ville hun spise likevel, så var det liker ikke-vil ikke ha-æsj ekkel.

Så skulle hun ikke ha den gaffelen, hun skulle ha min gaffel (helt like), så skulle hun ikke ditt, men datt, men ikke ditt, men datt. Skjønner? Slik er det heeele tiden!

Så sier mamma "nå har hun jammen meg fått drittunge fakter, du må ta henne nå, ellers så er det ingen som vil ha dere på besøk". Den kommentaren stakk langt inn i hjertet, for jeg gjør virkelig mitt ytterste for å være en god mor, for å være tålmodig, kjærlig, sette grenser og være konsekvent. Ble så lei meg at jeg bare hadde lyst til å ta med meg den skjønne lille jenten, med de lyse krøllene og brune øynene å gå. Når hun ikke troller seg, så er hun så klart verdens nydeligste. Hun er et trygt barn, er veldig, veldig omsorgsfull, leken, og veslevoksen. Hun hjelper mer enn gjerne, takker for maten, sier værsågod, klemmer, går fint ved siden av meg på butikken. Hun ER et oppdradd barn, bare ikke når hun får de "anfallene" sine.

Men nå er det nesten mer uhygge, enn hygge her hjemme. Idag har vært en slik dag, hvor jeg bare har lyst til å legge henne kl 17, og gråte fordi jeg føler meg som en elendig mor.

[Anonym bruker]

Tror mammaen din har glemt hvordan toåringer er, jeg. Ignorer det hun sa, det er tull. Toåringer er hylende, sprellende og viljevinglete små vesener! Og de er individer som fortjener respekt. Og jeg tror din datter har en fantastisk snill, varm og reflektert mamma selv om jeg ikke er enig i "gå på rommet ditt" greia.

 

Ang jakke og lue. Det er klin umulig for en toåring å forestille seg at man blir varm av å gå med slike klær inne. Da kan det være lurt å si noe sånt som "jeg tror det kommer til å bli varm, så si i fra hvis du trenger hjelp med å ta av jakke og lue". Hun lærer fortere av å erfare selv.

 

Bytte stoler? Enten "jeg vil at du skal sitte der tallerken din står" eller la henne vime rundt.

 

"liker ikke" la det fare. Fortell hvor godt det er med mat, inkluder henne i samtalen rundt og blås i matomtalene fra et menneske med aldersbetinget matskepsis. Ikke lokk henne til spise, bare tilby mat og så ignorerer du hva som skjer med den (så sant den ikke lander veggimellom).

 

Velg dine kamper med omhu! Det er ikke nødvendig å "oppdra" hele tiden, prøve å samarbeide og fortelle hva du synes om ting istedet. "jeg liker" og jeg liker ikke" er bedre setningstartere enn "ikke" og "nei" selv om det er uvant å utrykke seg personlig.

 

Og igjen blås i hva mammaen din mener om adferden hennes. Hun er hundre prosent normal for alderen. De kan irritere på seg en gråstein, men det går over!

 

(og det er grusomt lett å mene noe om hva andre skal gjøre, men ikke så lett å stå oppe i det selv)

 

Hilsen annie som fremdeles ikke synes toåringen er vrange med vilje

[Anonym bruker]

vil dere virkelig gjøre rommet der dere vil at de skal legge seg pent og sove om kvelden, bli et rom de forbinder med straff altså?

[Anne-B.]

Det var lite gjennomtenkt sagt av din mor! Hun høres ut som en helt normal jente på 2,5. Når de ikke er gamlere enn som så, kan man ikke forvente at de er høflige, at de sitter ved bordet til alle er ferdige eller at de opptrer rasjonelt i det hele og det store. Jeg forstår godt at du tok dette til deg fordi det er din mor som har sagt det. Datra di har ikke drittungefakter, så du skal se bort fra den kommentaren så godt du kan.

 

Det er ikke så hyggelig når de har slike raptuser. At du føler deg som en elendig mor, vil jeg si er et sunnhetstegn, men riktignok kun om det får stoppe der. Ut fra det du forteller, er du ikke det. Unger tester grenser. Da må du være både standhaftig og kreativ.

[Anonym bruker]

Jeg bruker aldri rommet til straff.

[Anonym bruker]

Syns du høres ut som en utrolig tolmodig mamma

Ikke hør på din mor, Du er flink! 2,5 åringer tester grenser slink er det bare...

 

Vis du ikke vil sende henne på rommet, kan du prøve metoden foreldrene mine brukte på meg, ble sent i skammekroken..

Og det er veldig kjedelig å stå å stirre i en vegg.. ble som en time out, dog det begrepet ikke var funnet opp på den tiden.

 

- Det som var mest stas var at når pappa (som oftest) ikke oppførte seg, dvs. kijllet meg slik at jeg hylte, og mamma ble sint på oss- skjedde ganske ofte faktisk - Ble han også send i skammekroken for at han ikke har oppført seg Du har ingen anelse om hvor stas det var å sende pappa i skammekroken når han fortjente det! Likestilling!

- dette var da etter jeg begynte å legg merke til at det var bare jeg som ble sent i skammekroken og avogtil når pappa var grunnen til at jeg ble sent i skammekroken.. Skjedde ikke ofte men..

 

Skammekroken blir brukt her i huse når den tid kommer vil jeg tro, soverommet er til for lek og søvn!

[Anonym bruker]

Ser flere sier de ikke ville benyttet barnerommet til straff, og det kan jeg forstå. Men selv så jeg aldri på det som straff, men skjerming når min sønn fikk beskjed om å ta seg en liten pause der inne.

 

Jeg har tinnitus, og min sønn hadde veldig høy stemme. Jeg kunne bli sjuk om han sto ved siden av meg og hylte. Han fikk lov til å være ulykkelig, men om det var trass eller slitenhet, foreslo jeg at han satte seg på rommet og lekte litt til han følte seg bedre. Han fikk gjerne med seg en oppskåret frukt eller noe. Han protesterte aldri på det, det virket nesten som om han trengte den pausen, men ikke helt greide å ta pause selv.

 

Det fungerte for oss i hvert fall.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er enig med "2-åringer er ikke jævlige med vilje"-annie.

 

Velg dine kamper med omhu. Alt krever ikke en reaksjon, da sliter du deg ut. Men barnet bør vite at enkelte ting er helt uakseptabelt. Jeg har noen få kjepphester jeg kjører strengt her i huset.

 

Det ene er oppførsel ved måltidene, siden du nevner at det er et problemområde. Jeg omtaler alltid maten i positive vendinger. F.eks "Se her skal du få litt deilig salat" "Har du smakt på den nyyyyydelige guacamolen? Alle må smake på maten." Spising med hendene og pirking i maten er greit for meg, men annet tull (som grising, at han vil sitte på en annen stol, ha et annet bestikk) blir overhodet ikke akseptert. Barnet mitt får EN advarsel/påminnelse (som jeg forsikrer meg om at han oppfatter og forstår), og må deretter gå fra bordet. Han tuller omtrent aldri, og smaker på alt, så jeg innbiller meg at det har fungert:-)

 

Ren trass blir møtt på omtrent samme måte. Han får høre konsekvensene (f.eks "Hvis du hakker med bilen/gaffelen på bordet, tar jeg den fra deg." "Hvis du kaster bamsen din ned trappa med vilje en gang til, får den bare ligge der.") og hvis han fortsetter BLIR KONSEKVENSENE GJENNOMFØRT. Neste gang blir han påminnet om hva som skjedde sist han var trollete. Jeg kan love deg at dette fungerer etter et par ganger, så lenge DU følger opp konsekvent.

 

Andre konsekvenser kan være at barnet blir fjernet fra situasjonen, eventuelt at JEG går. Hvis barnet f.eks står ved siden av meg og hyler/roper, sier jeg først at han må slutte å bråke ellers får jeg vondt i hodet. Om han fortsetter sier jeg at "Da går jeg, så jeg slipper å få vondt i hodet. Jeg gidder ikke være sammen med deg hvis du skal bråke", evt at "Du får lov lov til å rope på rommet ditt, men ikke i stua". Da frister det ikke lengre å rope...

 

Forsoning er også viktig, men det ble skrevet veldig fint om av en annen lengre opp.

 

Avledning når du ser at situasjonen er på vei til å bli ubehagelig for dere, er også lurt.

 

 

Kjøreregler:

- Ikke "true" med noe du ikke kan gjennomføre (f.eks "Hvis du ikke kommer nå, går jeg fra deg.")

- Ikke vær urimelig med hensyn til hva som blir konsekvensene (det bør være noe logisk, f.eks kaste bamse = den blir liggende).

- Og ikke pirk på alt. Tenk på deg selv, du ønsker også å blåse i reglene innimellom, særlig hvis du er sliten. Velg de kampene som har innflytelse på hverdagen, og som fremmer akseptabel oppførsel.

 

 

Forøvrig synes jeg som at du virker som en tålmodig, samvittighetsfull og reflektert mor. Når jeg leser innlegget ditt, synes jeg du gjør det meste rett. Husk at ingen barn har robot-foreldre, ingen blir perfekt oppdratt! Du gjør en god jobb!