Normalt å tenke sånn i slutten av svangerskapet?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid i 3. trimester. Venter mitt første barn, har fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid har jeg gledet meg masse og bare vært lykkelig for å få barn.

 

Men nå, på slutten.. Så tenker jeg bare på at jeg ikke vil ha barnet. Jeg klarer ikke å se for meg et liv med et barn som er avhengig av meg som noe godt. Jeg gruer meg til å bli mamma.

Bare tanken på å miste friheten til å gjøre hva jeg vil når jeg vil gjør meg deprimert.

 

Hvorfor har det plutselig snudd seg? Jeg var jo så lykkelig.. hva skjedde? Går det over? Er vondt å ha det slik..

[Anonym bruker]

Tror vi blir slik når panikken brer seg.

Og man angrer i de siste uker.

Har hørt at mange ønsker å gå hjem fra føden, fordi de ikke vil føde feks.

Normalt ja

[Anonym bruker]

det jeg tenker nå etter å ha lest innlegget ditt er at enten "panikk" som kommer og forsvinner i det fødselen er overstått eller svangerskapsdep. Vettu, hadde jeg vært deg, ring jordmor nå og avtal time til henne. Du er garantert ikke den eneste som har det slik og jordmor vet nok å hjelpe deg... Men gjør det før babyen kommer!!!! Så kanskje du slipper unna nedtur etter fødselen. Lykke til! Og vettu, jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten sønnen min nå. Og du mister ikke friheten, barnet kan du ta med deg omtrent hvor som helst, vil du lufte deg en gang i blandt så vær så god, spør om noen kan passe lille noen timer så du kan være kun deg litt.

Å få barn endrer livet ditt ja, men som sagt, jeg ville aldri vært uten sønnen min...

[Anonym bruker]

Jeg tør ikke ringe jordmor. Er redd for å fortelle noen at jeg ikke ønsker barnet mitt. tenk om de tar det fra meg da? det vil jeg jo ikke.

 

huff, er lei av gråtinga.

jeg skjønner ikke hva som skjedde, Jeg er jo "gammel", 29 år, har reist jorda rundt flere ganger og opplevd masse. så det er ikke sånn at jeg føler jeg går glipp av noe.

[Anonym bruker]

Slapp helt av. Ikke unormalt å få litt panikk nå som det nærmer seg. Jeg venter nr. 2 og får panikk innemellom selv! Har gjort alt og levd som en "greve" i alle år. Plutselig er dette livet borte, men det blir erstattet med noe som gir en mye mye dypere tilredstillelse i livet. Gled deg!

 

De å få barn (spesielt første) er en veldig veldig stor omveltning i livet. Plutselig er du nr. 2 i ditt eget liv. Du er snart 30 og har brukt hele livet på å tilfredstille deg selv. Det at du nå begynner å bli bevisst å på som ligger foran deg gir deg litt panikk og det er ikke rart. Som sagt, helt normalt.

 

Dette går over, men gi deg selv tid til å akseptere at du får et nytt liv. Det tar tid å finne en ny måte å leve på og bli kjent med den nye verdensborgeren.

 

Ta en dag av gangen og lytt til egne instinkter. Ikke fokuser på hva andre gjør og mener. Dette ligger i deg!

 

Masse lykke til og gled deg til tidens opplevelse :-)

[Anonym bruker]

ring jordmor du, si at du sliter litt for tiden og trenger en å snakke med. Du må jo ikke si henne den setningen om at du ikke vil ha barnet ditt, det vil du jo, ellers hadde du ikke vært redd for at noen skulle ta barnet ditt. Er nok en slags panikk du har, men snakk med jordmoren. Hun KAN hjelpe deg, er hun ikke flink til å snakke for seg eller lytte og hjelpe så har hun en kollega hun kan be deg kontakte om du ønsker.

 

 

Som jeg skrev i sted, du mister ikke friheten din, du får bare en å dele den med. Barn er ganske fleksible av seg, har en vogn og et bilsete så kommer meg langt med å kunne ta barnet med seg. Gjerne noe å bære barnet i også, som sele sjal o.l og da får jo dere bege kos samtidig også.

 

Det blir mye nytt for deg,men det er ting som kommer på plass av seg selv etterhvert om en gir det litt tid. Ta en dag av gangen...

[Anonym bruker]

Jeg tror mange kan ha det på den måten der på et tidspunkt i graviditeten. Og jeg tror rett og slett det kan være litt sunt bare det ikke varer for lenge. På et tidspunkt skal du jo forstå at det skjer noe nytt.

 

Finn på noe som vil gjøre deg glad. Jeg liker å lese om tilstander jeg er i, så hadde det vært meg ville jeg funnet en bok som omhandler de store omveltningene det er i kroppen når man skal bli mor. Det finnes mye rart å lese.

 

Du har jo gleda deg til å bli mamma, og nå forstod du plutselig hva du må oppgi for å komme til en ny fase i livet. Men tenk så spennende, en ny kjærlighetsfølelse til et helt nytt menneske som kommer til deg. Og dette mennesket vil ikke være avhengig av deg hele livet, du vil ikke være bundet på hender og føtter. Det er bare en ny tilstand, en ny reise.

Det er kanskje vanskelig å forstå når du ikke har møtt dette mennesket.

 

Det er ikke godt å ha det sånn. Du er redd. Snakk med jordmor, de har masse erfaring i å rådgi gravide i samme situasjon. For meg hjalp det veldig å bare få snakke med en som absolutt forstod hvordan jeg hadde det.

 

Lykke til. Og det kommer til å gå over, og alt blir bra.

Omgi deg med positive ting. Drikk nok vann og spis deilig frukt.