samboer med en mann som ikke har større drømmer enn "billigere bensin"?

[Anonym bruker]

ja. skal gjøre det fra høsten av

gleder meg veldig til det.

kjempefornøyd med at jeg har voksne barn i en alder av 40

 

HI

[Anonym bruker]

har aldri sagt at han er "enkel" eller at jeg er mer "avansert".

Det jeg sa var at jeg flirte godt av kommentaren om "to-tom-fire" over her en plass, for at det er ett samtale emne som kommer opp her ofte i forskjellige sammenhenger, da detter jeg av lasset for det kan ikke jeg noe om. akkurat som han detter av lasset hvis jeg prater om noe han ikke intresserer seg for.

ser ikke ned på snekkere, der har du missforstått meg.

har heller ikke ment at jeg er for god for forholdet vårt og at hannes drømmer er mindreverdige. sier bare at drømmene våre ikke er de samme.

Mennesker er forskjellige, og poenget med innlegget var vel egentlig

for å spørre om to vidt forskjellige mennesker kan finne en måte å leve ilag der begge er fornøyd.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror at det hadde hjulpet veldig mye å ta en utdanning eller komme ut å jobbe med noe du liker igjen. Jeg gikk selv hjemme med barna i 4 år (2 tette) og selvom jeg var veldig aktiv og tit ute på ting med barna, så er det utrolig deilig å være i gang igjen nå.

Jeg tror at det er lett å føle seg veldig avhengig av mannen når man er hjemme så lenge (jeg var akkurat ferdig med utdanning da vi fikk barn, men hadde ikke jobbet så han hadde den eneste inntekt). Og jeg merker at vi har det enda bedere sammen nå når jeg føler at jeg har et selvstendigt liv igjen.

Men samtidig så tror jeg ikke at jeg hadde trivtes med noen helt uten drømmer... Jeg og mannen har bodd sammen i utlandet og studert/jobbet i nesten 10 år (og norge er jo også utlandet for meg;) og snakker tit om ting det kunne være gøy å gjøre i fremtiden; fra et år i spania til å bo ute på et sånn "hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu" sted - selvom vi begge trives her hvor vi bor nå og ved at det kanskje ikke blir noe av alle planene ;-) Pluss vi er veldig ens som personer, i forhold til hvilke ting vi liker å gjøre i ferier, humor, fritidsinteresser osv. men stadig forskjellige nok til at vi kan diskutere litt.

 

 

[Anonym bruker]

11.03

Det høres utrolig flott og koselig ut. Vil også ha en koselig liten hytte et sted en gang i fremtiden.

Ønsker også et stabilt og godt hjem for barna mine, og være en "god" bestemor for fremtidige barnebarn.

Så en god blanding av samboers og mine ønsker ville vært en god miks.

nei, jeg trenger ikke dra til det store utlandet hvert eneste år, turen til frankrike trenger ikke å vare i ett år, trenger ikke å dra til spania for å lære meg salsa, barna mine trenger ikke bli nevrokirurger for å være spesielle eller bli elsket av meg.

ingenting av dette trenger å skje NÅ, men synes bare det hadde vært fint om man hadde noen DRØMMER felles.. selv om det aldri blir noe av halvparten av dem.

 

HI

[Anonym bruker]

JA akkurat sånn mener jeg.

at man bare kan ligge å prate om alle tingene som hadde vært kult å gjøre, selv om man vet at det ikke blir noe av. helt til man kommer med ett forslag som den andre sier DET gjør vi.

Håper veldig på at ting blir bedre fra høsten av, da skal jeg komme meg ut av dette huset her å gjøre noe mer fornuftig enn å sitte på Dib å syte

 

avhengig av mannen? ja det blir man.. er jeg hjemme en dag uten noe kontakt med andre voksne mennesker er je totalt avhengig av at han kommer hjem med et smil. Er avhengig av at han roser meg opp i skyene for at middagen var god eller at jeg var fin på håret. hvem andre skal vel gjøre det? arbeidskollegaene du ikke har?

skal bli godt å komme ut av denne "boblen" her og som du sier komme igang igjen. selv om jeg tror jeg blir å sette ufattelig stor pris på disse årene her når barna blir stor.

 

HI

[Anonym bruker]

 

 

Hei igjen! Det var jeg som skrev innlegget i starten om to-tom-fire:-)

 

Siden dere har barn trekker jeg kommentaren om at det aldri kommer til å fungere. Isteden blir jeg full av medlidenhet for deg... Du har valgt et liv med en mann som aldri kommer til å skjønne dine drømmer, lengsler og behov for å oppleve noe innholdsrikt og spennende.

 

Jeg fortalte om ungdomskjæresten min som var "enkel". Men jeg hadde en kjæreste noen år senere også, som ønsket å leve som om vi var på 50-tallet. Vi hadde mye av de samme problemene som du beskriver.

 

Jeg ville reise og oppleve ting, dra på teater og konserter og LEVE litt. Han bodde på hjemstedet sitt, rett i nærheten av foreldrene. Drømmeferien hans var campingferie i Sverige eller hytta til foreldrene hans om sommeren. Aldri noe annet sted, noensinne. Jeg foreslo at JEG kunne reise med en venninne eller alene, fordi det var ikke rett at jeg aldri kunne dra noe sted bare fordi han ikke ville. Vi var jo ikke akkurat siamesiske tvillinger, mente jeg. Men det nektet han meg, det ble kjempekrangel hver gang jeg foreslo det.

 

Jeg hadde også tenkt å studere, men det mente han jeg ikke trengte fordi jeg hadde ikke bruk for utdannelse på det lille hjemstedet hans. Hva skal man med utdannelse når ens eneste mulighet er å stå i kassa på Rimi eller gå hjemme med barn, var hans filosofi...

 

Og mat... Tsatziki, quesadillas og asiatisk mat var noe utenlandsk herk som var bannlyst i hans hus. Der gikk det i hans mors kjøttboller, grandiosa og taco på lørdagskveldene. Trygt og godt.

 

Jeg husker at jeg opplevde alt dette som fryktelig URETTFERDIG. Hvorfor skulle jeg alltid senke kravene mine til hva jeg fikk oppleve? Hvorfor måtte jeg ha et "mindreverdig" liv i forhold til hva jeg ønsket? Hvorfor rakket han alltid ned på det jeg likte og mente var interessant?

 

Joda, det ble slutt der også, heldigvis! Og jeg er SÅ takknemlig for at jeg var smart nok til å fortsette med p-pillen i smug etter at han mente vi skulle prøve å få barn;-) "Et barn ville nok fjerne de urealistiske drømmene mine", mente han.

 

Vel. Året etter at det ble slutt var jeg i London to ganger og ble kjent med mange spennende mennesker der. Jeg reiste alene til Thailand, og ble kjent med mange mennesker der også! Jeg har gått masse på konserter og teater, både i Norge og utlandet. Jeg har freelanset for en avis og samarbeidet med en kunstner. Jeg sa opp jobben min og begynte på en mastergrad, som jeg er i ferd med å fullføre hvert øyeblikk. Og mannen min lager deilig quesadillas og annen spennende og god mat til oss flere ganger i uka, nam! Vi reiser både i Norge og utlandet, med eller uten barn.

 

Så JA, jeg fikk et mye bedre liv etter at jeg kvittet meg med blyloddet og kjettingen rundt beinet.

 

Men det er ikke like enkelt for deg som har barn. For barnas del bør familien bestå, så lenge ingen lider av at dere er sammen. Så da må du sørge for at du har det best mulig! Du trenger nok en forandring for at du ikke skal bli mer og mer bitter for alt han frarøver deg.

 

Ta en prat med sambo og fortell at du trenger mer stimuli, flere opplevelser. Hvis din lykke betyr noe for han, vil han høre på hva du trenger, og imøtekomme dette. Mange menn er redd for at hvis dama får stimuli og får utvikle seg, vil hun føle at det han kan tilby er for lite, og er redd for at hun kommer til å forlate han på sikt. Derfor holder mange igjen, og forsøker å knuse drømmene hennes så godt han kan. Dette må han kanskje høre fra deg at ikke er tilfelle, heller tvert i mot. Hvis du skal trives sammen med han, må du få de opplevelsene du KAN få, i et realistisk perspektiv.

 

Førsteprioritet bør nok være å få barnehageplass. Da får du frigjort tid til å studere. Det er vidunderlig å treffe andre mennesker, lære noe og utvikle seg! Hvis du er litt aktiv i starten med å bli kjent med medstudentene dine, før det danner seg "klikker", vil hele studieløpet gli mye lettere. Man trenger allierte for å klare et vanskelig studium. Dette bør du forklare kjæresten din i god tid før du begynner, så han er klar over at du kommer til å være borte endel kvelder i starten på bli-kjent-arrangementer.

 

Når det er snakk om sommerferier, kan du søke på nettet og komme med realistiske alternativer til en pris dere har råd til. Det er lett å si nei til å dra til et sted han aldri har hørt om før. Men hvis du har gjort hele jobben med å søke opp reise, hotell og forslag til ting å gjøre og se på reisemålet, og hele pakka har en fornuftig pris, er det lettere å si ja. Hvis det koster det samme/litt mer enn der dere var ifjor, OG det er et mer spennende sted, bør han jo si ja... Ihvertfall annen hvert år bør du få gjennom et fornuftig forslag.

 

Å reise med barn kan være en utfordring. Man er på et fremmed sted, fullt av turister og fremmede folk, er passe nervøs for at barna skal løpe avsted og forsvinne, eller bli påkjørt i en vill trafikkultur. Det beste rådet er barnevogn med seler og hyppige pauser. ;-)

 

Vi har tenkt å vente til barna blir 3 og 5 år før vi reiser på storbyferie igjen, ellers blir det så stressende at vi ikke får nytt ferien. Sydenferie kunne vi godt tenkt oss, men i år har vi mange andre hyggelige planer i Norge isteden, skreddersydd for barna. Når vi reiser utenlands, er foreldrene mine barnevakt og vi tar noen dager i en storby - herlig og ikke så dyrt!

 

Og så får du snakke med barna dine om viktigheten av utdanning, utvikling, interesser, muligheter osv. Hvis det blir "forventet" hjemmefra at man utdanner seg etter evne, er det større sjanse for at de gjør det. Jeg mener selvfølgelig ikke at du skal presse barna dine til noe de ikke vil (for å unngå at dib-pirkehønene skal henge seg opp i det), men du kjenner barna dine, og vet etterhvert hva de er interessert i og i stand til å gjennomføre.

 

Vi er ganske mange søsken. Foreldrene mine forlangte at alle SKULLE ta videregående utdanning, men vi fikk selvfølgelig bestemme selv hvilken linje vi ville gå. I voksen alder forstår jeg jo at de visste at alle ville klare å gjennomføre det, de ville ikke krevd noe av oss som vi ikke kunne klare. En av oss valgte mekanikerlinja -"the easy way", som han kalte det- og han angret noen år senere. Nå går han allmenfag, mange år etter... :-) Så da fikk jeg også sneket inn at det er aldri for seint å ta utdanning, også;-) Hehe...

 

Poenget mitt er at du ville nok fått et lettere liv om du hadde ventet med å stifte familie til du fant en mann som matchet deg bedre. Men nå er livet ditt slik det er. For å unngå å kaste det bort, må du ta ansvar for å få de opplevelsene du ønsker. Det kan gjennomføres, men du må tenke nøye gjennom hva du vil og hvilke planer det er verdt å kjempe for.

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Det er jo blant annet DETTE vi tenker på vi "gamliser" som anbefaler unge jenter om å vente med å bli mor...Når vi siser dere har opplevd for lite, er det ike fest og fyll og mannfolk vi tenker på..Eller ferieturer til ulike "syden"Land..Men det å prøve og evt feile, mtp utdanning, bo i annet sted av landet eller annet land.

 

Det høres så lett ut og dra et år på camping, neste år to MÅNEDER i et eksotisk land? Det koster penger, ed huslån, billån, kanskje studielån, samt alt ungene MÅ ha og MÅ være med på etterhvert, så skal man ikke bare nata at man KAN det....

 

Jeg lever et kjedelig a4 liv, som din mann sikkert vill elsket..Ferietur til Serige, camping eller leier hytte, samme sted hvert år. VI har hus, begge jobb, to biler, to barn, katt og "hele pakka" Han har vært rundt omkring i landet gjenom militæret i 3 år,derette rjobet og bodd rett ved der han ble født. Jeg har jobbet som au-par, deretter bodd for meg selv og jobbet i Spania..Til sammen 2,5 år i utlendighet..

 

Da inså jeg at selv om jeg mulig er spanjol inni meg, så har vi det så enkelt i NorgaeSamme hva som skjer kan man få hjelp- på en måte..Så dro hjem, begnte og studere og traff da mannen min nå.....Vi var 23 og 28 da vi flyttet sammen,, 25 og 30 da barn nummer et kom og 29 og 34 da barn nummer to kom. Vi har som mål og betale ned såpass på huset at vi kan frigjøre litt kapital ved å låne opp for deretter få råd til en bedre bil, deretter "sydenferier" en gang i året, eller en gang annenhvert år...

Så vi er kjedlige, lite amisøse, men iv har da drømmer....Men for tiden er de drømene forbehodl ungene og ønsek om at deres liv skal være så trygt og fint som mulig..SÅ prøver vi å "smette" inn noe til oss selv innimellom.Når ungene blir større og ikke minst ØKONOMIEN bedre, så skal vi reise mer..MED banr, intil de ikke vil være med mer..Da skal vi reise selv, samt hjelep ungene litt økonomisk med f.esk førerkort og litt "ekstre" under EVT studier/etableirgsfase..

 

Altså, jeg var som deg, go jeg gjorde noe med det..Ja, jeg hadde kjæreste da jeg reist til utlandet, og det var virkelig mannen i mitt liv..Men heldigvis hadde jeg vet nok til å innse at jeg måtte være ungdom før jeg kunne "bli stor"::SÅ jeg fikk gjøre det du drømmer om uten å komme i konflikt med mann og barn, bare med en kjæreste som nok ville ført til huskjøp, jobb og barn for meg også innen jeg var 23......Jeg prøvde og gjorde DEFINITVT min andel av feil..Men det gikk kun utover meg selv og mitt liv.Ikke en mann eller barn sine liv.....Og jeg er glad for at det skjedde i den rekkefølgen,..

 

Derfor, la DITT inlegg bli en "pekefinger " til alle 17-18-19 åringer osm PLANLEGGER barn.....De har så god tid, de har så mye de ikke VET de vil prøve ut enda, etter man får barn kan man fortsatt prøve ut ting, men da risikerer man sine barns livssituasjon også..Og det synes jeg man skal hodle seg for god til..

 

Gjør dine feil, følg dine drømmer og test dine grenser FØR du får barn...)

Til HI, lykke til..Enten du har en virkelig satt mann, men du underdriver,, eller du bare har en fornuftig mann....