samboer med en mann som ikke har større drømmer enn "billigere bensin"?

[Anonym bruker]

spurte samboeren min hva han trodde fremtiden ville bringe for oss, sånn ca ti år frem i tid..

fikk til svar at da hadde vi sikkert giftet oss og kjøpt oss hus her i byen vi bor i nå.

 

jeg har ikke veldig lyst til å bo her for resten av livet, ikke har jeg lyst til å gifte meg heller.

 

Jeg ønsker at barna mine tar en høyere utdanning, han blir å forstå valget deres hvis de vil ha seg et friår eller tre etter UNGDOMSSKOLEN!!!

 

han vil dra til Boden eller tyrkia på ferie til sommeren, Jeg vil dra til Sør afrika, australia, USA.. noe litt mer spennende enn campingtur til boden og chartertur til alanya.

jeg vil flytte til frankrike ett år for å lære fransk, eller spansk, italiensk uansett egentlig.. han ser ikke vitsen, for hva skal liksom han som er snekker gjøre med det språket?

 

føler at vi har så totalt motsatte drømmer.. det livet han vil ha og drømmer om kunne ikke jeg tenke meg.

 

jeg mener at det å ha barn ikke trenger å være en hindring for å reise og oppleve ting, mens han ser det helt motsatt.

 

noen som er i ett slikt forhold som fungerer på et vis? hvordan gjør man det?

er så i tvil om jeg ser en felles fremtid for oss... er jo ikke enig om noe som helst.. føler liksom ikke at "motsettninger tiltrekker hverandre" i dette tilfellet..

[Anonym bruker]

Dere må vel møtes et sted på midten tror jeg hvis det skal vare, hvis ikke så ender dere begge opp med å være ulykkelig.

Ikke urimelig av deg å ville reise, og hvis dere kan forsvare det økonomisk så bør han gå med på litt også. Men for en snekker så er det ikke lønnsomt å feks bo et år i utlandet, hvis det da ikke er snakk om å feks kansje gå i lære et sted å få noe ekstra kompetanse, eller hvis man er heldig å får en jobb som er godt betalt.

[Anonym bruker]

 

Been there, done that! Min første ungdomskjæreste var en slik "enkel" mann som du beskriver. Selvfølgelig ble det slutt, det varte vel knapt et år før jeg innså at har HAN SKJØNNER IKKE HVA JEG PRATER OM, HAN ER RETT OG SLETT FOR ENKEL!

 

Virker som du også har funnet deg en enkel mann. Selv virker du reflektert og mer "avansert" som menneske. Ingen ønsker å høre dette, men siden du spør: Dette kommer ikke til å fungere!

 

Og hvorfor vil du i det hele tatt at det skal fungere? Med en gang du snakker om noe mer abstrakt enn to-tom-fire, vil han falle av lasset. Du vil aldri få utløp for din trang til å utvikle deg intellektuelt eller kulturelt, eller gjøre noe annet om sommeren enn å dra på harryferie til Svinesund.

 

To så forskjellige mennesker passer ikke sammen. Håper du er ung, og at dere ikke har barn, for verden er full av mennesker som vil være en bedre match for dere begge!

 

PS: I dag er jeg gift med en intelligent, velutdannet, oppegående og engasjert mann, som jeg føler jeg har mye mer til felles med enn ungdomskjæresten (selv om han også er en hyggelig mann).

 

[Anonym bruker]

ja nei økonomisk ville det vel sikkert ikke vært gunstig for noen av oss å bo ett år borte. men for min del trenger man jo ikke nødvendigvis å jobbe innen det vi er utdannet til, og med oppsparte penger, ingen lån og regninger å forholde seg til i norge ville det teoretisk sett vært mulig.

noen av di tingene man drømmer om blir jo senere bare "skjøvet" bort og kalt dagdrømmer, og ja.. mye av det jeg drømmer om kommer sikkert til å bli lagt på dagdrømme-hylla.

føler bare at alt jeg deler med han blir avlivet på sekundet for at han ikke ser vitsen.

ser for meg et laaaaangt liv med husarbeid, "kjerringsysler", campingvogn, volvo stasjonsvogn, matchende campingdresser, ei hytte i gokk uten innlagt vann med utedo og ferie tur til mallorca annethvert år..

litt tankefull for tiden

[Anonym bruker]

hehe.. flirer godt av innlegget ditt. Aner virkelig ikke hvor mange samtaler vi har hatt om to-tom-fire, verktøy og andre snekker duppeditter og ikke minst hvor utrolig bra det er at han kan ta rester av plank eller hva det nå kalles med seg hjem fra jobben sånn at vi kan bruke det som ved. men det skal han ha da, plankene fyrer godt og varer lenge. har sikkert spart en god del strøm på det

Må innrømme at når disse samtaleemnene kommer opp er jeg ekspert på å si "mhm" å nikke og smile på de rette stedene selv om jeg egentlig ikke følger med på hva som blir sagt.

 

Er 23 år, så sånn sett enda ung.. selv om jeg til tider føler meg ganske så mye eldre. vi har to barn sammen, så det er nokk den viktigste grunnen til at jeg vil at det skal fungere. Han har utrolig mange gode sider også, som jeg elsker han for.

 

Er bare lei av å føle at jeg sakte men sikkert blir ett menneske jeg ikke er, eller vil være, at livet på en måte slutter her, og at jeg har opplevd nokk!

Vet om en 12 åring som er 100% sikker i sin sak, at luleå er den FINESTE plassen i heeeele verden. Bra for henne at hun trives der da, men jeg vil heller være mor til de barna som kommer tilbake på skolen etter sommerferien og forteller om den utrolige flotte ferien de har hatt i New York eller i en landsby i regnskogen i malaysia

[Anonym bruker]

Folk er nok forskjellige, og har ulike drømmer og behov.

 

Men du virker rett og slett som om du legger skylden og begrunner "angsten" for å måtte leve et A4-liv på din samboer. Dette har mer med deg å gjøre enn ham. DU kan jo bare gjøre alle de tingene du drømmer om. Ingen hindrer deg i det.

 

Jeg syns det er dårlig gjort å se på en person som har andre drømmer og behov, som "enkel". Hva om dine barn blir av samme sort som din mann? Hva skal de da med dine drømmer? Hva om de bare syns dine drømmer er pes, om de blir virkeligheten?

 

Husk at ikke alle er like, og noe av det du nå kjenner på kan ha like mye med din panikk å gjøre. En redsel for at livet ditt nå er låst. En liten angst for at drømmer ikke kan bli virkelighet. Og da er det litt for enkelt å legge "skylden" på sin parter. Han valgte ikke for deg, det gjorde du selv da du ble sammen med ham, og fikk barna med ham.

[Gjest]

Tja, ta deg et aar i Frankrike, se om forholdet overlever avstanden, lev livet litt foer du faar unger og sitter der med vovvov, villa og volvo .... Det er ikke lurt aa kaste bort alt av droemmer (noe maa jo forkastes, men ikke alt). Da blir du som min mor som sitter som sekstiaaring og er lei seg for utdanningen hun ikke tok og reisene det aldri ble noe av ...

 

 

[Gjest]

Jeg har forresten jobbet i Frankrike. Det kan anbefales!

[Anonym bruker]

Hun(HI) har to barn, skriver hun.......... Så det er nok derfor angsten har grepet henne litt ang å kunne leve ut drømmene. Så da er det enklere å skylde på samboeren for at drømmene ikke blir noe av, enn å takle sin egen angst for at livet blir annerledes enn drømmene er/var.......

[Anonym bruker]

Jeg tror han er så innbarka i sine egne måter og tradisjonell tenkning, at han ikke greier å rive seg løs. Han er kanskje litt irritert på deg som bare svever i tankegangen. Er det realsitiske planer du har?

 

Ville dradd han med på par terapi, og snakket om ofrskjeller, men ville ikke sagt at forskjellen var at du hadde hjerne og han et stort tomrom.

 

Hva med at begge viser litt respekt for den andre, og den andre sine ønsker. Kos dere over barna og en god økonomi. Og dra litt på ting alene, gjør det ebste utav situasjonen. Dra med venninner og andre, se litt av verden, begynn med europa, mindre avstand til ungene. Reis alene med ungene, det går også an. Når du kommer og viser bilder og sier du kunne ønske han også kunne sett og opplevd det, blir han kanskje med neste gang.

 

Kanskje han uroer seg litt for penger? Kanskje han har et mer fornuftig syn på hvordan ting ska lbrukes?

[Anonym bruker]

hahahaha.... hvor står det at hun har hjerne og han har tomrom? Hva er det du klarer å tolke det utfra her? Deg selv? hehehehe......

 

Jeg liker mitt liv, uten de store sprellene som NY og jungel. Snekre liker jeg også. Hus har jeg, barn har jeg, bil har jeg. Ferier har gått både til "sydenland" og som teltferie i Norge. OG en IQ over snittet har jeg også.

 

Ikke alle ser på det å oppleve verden som det helt store. Den er der. En kan besøke den en dag, men det er ikke et must for det gode livet:)

 

At en er ulike, og trives med ulike liv, betyr ikke at den ene er enkel og den andre ikke. Og skyld aldri på partneren for at egne drømmer ikke blir helt som en ønsket. Det er ens egne valg i livet som avgjør hva en opplever. Ikke partnerens. En partner bestemmer nemlig ikke hva en selv velger å gjøre.

 

Kanskje det er HI her som trenger en realitetssjekk?

[Cat.68]

Jeg må si meg ening med anonym 08.25

[Anonym bruker]

Det er fult mulig å reise og oppleve verden med barn!

 

Tror egentlig det er nøkkelen til å sette pris på det enkle i livet...

 

Hva med et kompromis, et år Svinesund og neste år Sør-afrika osv?

 

Et Franskkurs hjemme for å så reise til Frankrike en måned eller to?

 

[Dunder]

Litt forskjeller er det jo gjerne mellom to personer. Jeg har selv en veldig fornuftig og ansvarsfull mann, og av og til kan jeg også bli irritert over dette. Han kan for eksempel si at folk i dag er alt for opptatt av selvrealisering, og at folk er på en evig higen etter spenning, og at dette ikke alltid er forenlig med å ha barn, ettersom barn trenger stabilitet. Der kan jeg være litt uenig, jeg heller mer mot at man godt kan leve litt "bohem-style" selv om man har barn.

 

Samtidig ser jeg det positive i å være slik han er. Han prioriterer alltid familie først, og han er ikke av typen som kjeder seg i et familieliv. Heldigvis opplever jeg aldri mannen min som kjedelig, han er svært intelligent og kunnskapsrik, og vi har tusen ting å prate om å diskutere, og jeg lærer masse av han. Derfor gjør det ikke så mye at vi er litt ulike på noen områder.

 

Jeg tror man får problemer i et forhold dersom man ikke ser og verdsetter de positive egenskapene som partneren faktisk har. Mannen din har sikkert amnge gode egenskaper, men kanskje dette er egenskaper du enten tar for gitt eller egenskaper som ikke har noen verdi for deg? Du må huske at dersom du hadde funnet deg hans rake motsetning, så kanskje du ville blitt lei av det også.

 

Jeg synes dere bør snakke ordentlig sammen, og forsøke å nærme dere hverandre. Han kan forsøke å se på dette som en mulighet til å gjøre enkelte ting som han kanskje ikke ville gjort hvis han ikke var sammen med deg. Sånn er det i all parforhold. Livet blir preget av hvilken type partner man har. Men dere kan jo begynne i det små, tror ikke du skal emigrere til Frankrike med det første, men kanskje starte med en litt spennende ferie?

[Anonym bruker]

og jeg lar meg gang på gang overraskes over hvor lite ekelte vet om partneren sin før de stifter familie.....

 

Synes det er pussig om han plutselig synes det er greit at barna tar et friår eller tre etter US. Og at han mente det helt motsatte før dere fikk barn??

 

På en annen side kan du ikke tvinge barna dine til å ta høyere utdannelse...... Tenk om et av barna vil bli snekker som sin far? Og så nekter du, fordi du synes det blir for enkelt. Mens barnet kanskje ville blitt snekker først, for så å bli bygningsingeniør etterpå......

 

Og så vil jeg si at det er mye lettere å flytte til utlandet for å jobbe når man ikke har forpliktelser her hjemme. Det er en større operasjon å flytte med to barn som må gå på skole der, en mann som må få jobb, deg selv, leie ut hus i Norge. Kanskje avskilte bilen mens den står her hjemme.

Det er ikke bare å pakke snippesken å dra, derfor virker det på meg som om du startet med mann og barn før du var helt ferdig med å realisere deg selv:o)

[Gjest]

Ja, jeg misforstod og trodde ikke at HI allerede var godt etablert med barn og greier. Da er det jo litt sent aa klage over at mannen ikke vil emigrere

 

Men det kan jo vaere morsomt aa ta med barna en maaned eller to til Frankrike Gjoer som Dunder sier. Ta en alvorsprat med samboeren din du

[Anonym bruker]

hehehe... merkelig, Cat. Her OGSÅ er vi enige hehehe.... Tvillingsjeler, ja????

 

hilsen "den du veit", og 08:24

[Gjest]

Altsaa, jeg trodde selvfoelgelig HI snakket om slike hypotetiske, framtidige barn som man innimellom lar seg rive med og droemme om ...

 

Men paa den annen side, jeg kjenner flere som har bodd i utlandet med barn. Det gaar hvis begge har lyst Men jeg sliter ogsaa litt med aa se hva en snekker skal finne paa i frankrike hvor de stort sett bygger med stein og dessuten kun ansetter folk som snakker taalelig bra fransk.

[Anonym bruker]

Her må du enten møte han på midten, eller leve ut din drøm alene, eller vente til barna deres har forlatt rede. Da er både du alene og dere som par mer fri til å gjøre hva dere vil.

 

Jeg ville ikke valgt å flytte til det store utland med barna mine bare for en kort periode. Jeg vet hvordan det er siden jeg har to foreldre som er slik som deg, de hadde aldri ro i ræva til å bli lenge på en plass. Skulle liksom starte et nytt og bedre liv. Skulle oppleve nye ting, var på mange slitsmme ferier som barn.

[Anonym bruker]

Ja det er det jeg mener også, alt går hvis man ønsker det. Er bare det at når man er flere må liksom alle ville det:o)

Selv har jeg reist rundt i verden før jeg fikk barn, og det har min mann også. Vi har jobbet i utlandet begge to. Derfor har vi ikke de store drømmene ang. å flytte hit eller dit.

Og vi ser jo at barna koser seg like mye på stranda på Mallorca som de gjør på Bali.

Tror også at Frankrike har nok arbeidsinnvandring som de har, så det spørs om det ville vært jobb til begge.

 

anonym 09:58

[Anonym bruker]

Hei HI her.

 

08.25

Ja, det er mulig jeg har litt angst (selv om det ikke foreligger noen diagnose på det), jeg ble gravid som 20 åring, da var samboeren min den "beste mannen i hele verden", Alt jeg kunne drømme om og litt til.

 

Så fikk vi barna våre ganske så tett, og en kombinasjon av svangerskapspermisjon og lange tider med venting på barnehageplass har gjort at jeg har gått hjemme siden.

Ja vi valgte å få barna våre tett, men å bikke over 3,5 år som hjemmeværende husmor er vel ikke noe en 23 åring velger frivillig? Ikke jeg iallefall. Samboer har nektet å ta seg permisjon ifra jobben, sier han hadde blitt gal av å" bare gå hjemme", men skjønner samtidig ikke at dette kan gjelde meg også. Så ja, er vel på mange måter litt låst. Hva kan man gjøre da? barna passer ikke seg selv.

 

Å ja, jeg legger nokk en god del av skylden for det på han, siden han ikke har tatt sin "del" av tiden hjemme med barna og at han forventer at jeg skal være lykkelig som "kvinne på 50 tallet". rydde, vaske, ta allt av husarbeid, stell av ungene osvosv.. listen er lang over det han mener er min jobb, og blir det ikke gjort er hele dagen ødelagt etter at han kommer inn døra. er det f.eks litt rot i gangen når han kommer hjem er han sur i flere timer, mangler vi melk mener han at jeg burde ha tatt bussen på butikken for å kjøpe det, selv om jeg har bedt han om å gjøre det siden han har bilen.

Vi er inne i en periode der ting ikke er så bra oss imellom, alle har vel opp og nedturer, men føler vi begge kjemper for å få det på sin måte, eller rettere sagt, kjemper for å få den andre, til å bli sånn som vi vil ha partneren. Det er ganske slitsomt og totalt nyttesløst.

 

Om mine barn blir "sånn som min mann" er det greit, vil bare at de skal gjøre ett bevisst valg på det og holde mulighetene åpne. Vil sønnen min bli snekker, flott! Men tror fremtidens krav til utdanning blir større. Ikke så lett iallefall her vi bor å skaffe jobb uten utdannelse og/eller arbeidserfaring. Ikke alle klarer å velge hva de skal gjøre med livet sitt etter ungdomsskolen, så vil de gå yrkesfag skal jeg ikke si noe på det, men håper de slenger på ett påbyggningsår bare for å ha studiekompetansen i tilfelle de tok feil valg.

Om de synes det blir pes? ja kanskje. men det kan man også snu "hva om de føler de går glipp av noe hvis samboers drømmer blir virkelighet?"

 

synes det er viktig å drømme litt jeg, men vanskelig å se at noe av det man drømmer om kan bli virkelighet når man drømmer om så forskjellige ting.

[Anonym bruker]

Meg og min mann hadde ganske ulike meninger om hva vi ville, men vi har blitt mer samkjørte i hva vi ønsker i fremtiden.

 

Jeg har alltid tilbrakt sommerene på hytta og aldri vært i syden. Jeg har ikke noe stort behov for å dra til syden. Min mann har alltid hatt lyst til å dra til syden om sommeren, for det er sommerferie. Men i sommer da vi var mye på hytta, vi bor såpass nære at vi kan være litt hjemme, dra på hytta og andre steder om vi vil. Da innrømte han at dette var igrunn veldig sommer, og noe han ønsket i årene som kom. Barna storkoser seg på hytta, hans og mine. Hytta er full av familie, så barnevakt er ingen problem om det er noe vi har lyst til å finne på uten barn slik at vi får litt tid til å pleie bare oss to og vår kjærlighet. Og det er deilig å sitte barnevakt så andre får alene tid. Og om vi ender opp med å male hytta, bygge ny verandra eller andre slike ting så er det faktisk ferie. Vi kan ta pauser når vi vil, hoppe i havet, stikke ut med båten, sette oss i skyggen med en kald øl når vi vil.

Så nå ønsker vi begge to å tilbringe sommeren på hytta. Utenlandsturer vil vi eller ta en annengang, høstferie/vinterferie er bedre anledninger syns vi.

 

Men ettersom vi har endel barn, og barnebarn kanskje ikke er så langt unna har vi blitt mer hjemmekjære. Det er deilig å ha huset fult av barn, passe tantebarn, kunne ha tid til å kose seg med våre nermeste gir oss så mye og vi har ikke noe savn om å dra og oppleve nye steder.

Vi har veldig lyst til å flytte til varmere strøk når vi blir eldre, men om vi kommer til å gjøre det noen gang tviler vi igrunn på begge to. For helsens del så burde vi, for ingen av våres kropper er noe glad i kulde. Leddgikt begge to. Men å være langt unna barn og barnebarn går nok ikke for oss, vi har lyst til å være så delaktige i våre barnebarn som mine foreldre er. vi ser hvor glade barna er for sine besteforeldre, og ikke minst besteforeldre som er så glad i sine barnebarn.

 

Men om man har barn så setter ikke det noen hindring i å oppleve nye steder og ting, men man må nesten se dette ann på hvordan barn og de voksne liker dette. Mine manns barn er på utenlandsferie med sin mor hvert år, de gleder seg men de er ikke så velig glade i det. Når de kommer hjem, så er de helt utslitte og er igrunn ikke så glade. De har sier at de heller vil være hos oss hele sommeren, for vi har det litt mer rolig og hyggelig. Vi er hjemme, på hytta og tar oss en dagstur hit eller dit når vi har lyst. Alt er igrunn på våre alles egene premisser.

[Gjest]

Tenk positivt. Naar dine soete smaa er store nok til aa begynne aa studere er du fremdeles ung og kan oppleve mye! Hva med aa begynne i foerste omgang med en utdannelse du kunne tenke deg, kanskje paa deltid?. Slapp av, livet ditt er langt fra over

[Anonym bruker]

Å annse et menneske som trives med nære, hverdigslige ting som "enkel" annser jeg som meget arrogant. Du er ikke mer "avansert" som menneske selv om du må reise langt vekk på ferier og krever moderne luksus til enhver tid. Du har bare ikke lært å se jykken i de nære ting enda.

 

Jeg tviler på at forholdet lar seg redde hvis HI tviholder på forestillingen om at hennes livssyn og ønsker for fremtiden som er de mest høyverdige mens mannens er mer mindreverdige.

[Anonym bruker]

Ja, han uroer seg en del for penger siden vi har en del lån.

vi har nå gått til skikkelig nedskjæringer for å betale lån vi normalt ville ha brukt to år på å betale på 6 mnd.

så akkurat nå er det ikke realistisk å dra noen som helst plass.

Men begynte å prate om hva vi skulle gjøre etter det, når allt av gjeld var betalt og økonomien bedrer seg betraktelig.

da kommer sverige og alanya opp.. jeg "men vi var jo der for 1,5 år siden, kan vi ikke heller dra en annen plass?"

han "det var jo fint i alanya da, tror vi drar dit igjen"

for all del, det var en fin ferie, men skjønner ikke vitsen med å dra til samme plass år etter år.

 

par terapi er uaktuellt, siden han ser på det som ett nederlag å ikke kunne ordne opp i ting selv.

 

men skal ta meg en prat med han ikveld.

 

HI