"Mamma? Har du baby i magen?"

[Sesilia]

- spurte min kjære, lille sønn på 4 mens han satt på do og dinglet med beina, med et lurt glimt i øyet!

 

Jeg slapp altså å finne ut når og hvordan jeg skulle fortelle han nyheten - han oppfatta de skjulte signalene på egenhånd! Barn er smarte - de skjønner mye...

 

Nå er jeg 9+2 på vei... Har dere fortalt det til de kommende søsknene enda?

 

Min sønn var veldig kry og ønsket seg svært en lillebror! Og lurte på om han kunne få SE babyen, hehe... Det går nok ikke enda, ikke før sommeren er over, svarte jeg...

[Monique8]

Ja de er ikke dumme de små

Jeg har fortalt det til de kommende søsknene her. Minsten på 3 begynner å få litt begrep på at hun nå skal bli storesøster, og ikke bare være lillesøster )

Jeg har vist henne denne her da, og den spør hun om å få se hver dag nå:

 

http://www.babycenter.com/2_inside-pregnancy-weeks-1-to-9_10302602.bc

[storesøster&lillebror]

Vi fortalte det til jenta vår med en gang vi (hun er snart 3 år)!!! Hehe, litt tidlig egentlig, men hun har "masa" om egen baby lenge, og vi har prøvd lenge, så vi bare MÅTTE si det!! Så nå snakker hun om "babyen i magen til mamma" og forteller at hun skal bli storesøster og at mamma er veeeldig trøtt.. Der var den hemmeligheten liksom!

Det er også hun som har fått fortalt det til den nærmeste familien og det syntes hun var veldig stas!!

 

 

[Sesilia]

De er så nydelige, de søte, små storesøsknene! Sønnen min fortalte i barnehagen at jeg hadde baby i magen FØR jeg hade det han, hehe... Så det blir nok stas å fortelle det igjen, dene gangen på ordentlig! vi tenkte også at gutten vår skal få fortelle det til de som ikke vet det enda... Kjempe stas!

 

Så heldige vi er!!

[surfepia]

Hei hei, jeg vil bare si at når man forteller det til barna før man har sett et levende foster selv, så bør man være sikker på at barna også kan forstå at det ikke kommer noen baby om man mister. Jeg ville altså ikke fortalt det til en 3 åring så tidlig. Men her er jo barn forskjellig. Men det er lurt at vi voksne vurderer dette nøye iallefall. Så om dere må fortelle barna det, å ta en tidlig UL først iallefall :-)

 

Her er "storebror" 10 år og fikk vite det etter at vi hadde vært på tidlig UL i uke 7. Hadde tenkt å vente lengre, men pga at jeg var så dårlig på ettermiddag/kved så fortalte vi det til han slik at han forstår hvorfor jeg ikke kunne delta på alt jeg gjorde før.. Nå venter har fært og teller dager til han får lov å fortelle det videre til venner og besteforeldre. Vi har avtalt at vi skal vente med det til vi har vært på UL i uke 12. Har nemlig mistet to ganger før og vil liksom sikre meg litt....

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Helt enig med Surfepia. Men vi tenker kasnkje slik fordi vi har mistet før Surfepia? Helst skal man jo bare tenker positivt og tro at det går bra da...

Vi fikk oss en overraskelse på morgenen i dag; lillegutt på 2 år 8 mnd sier at han er kjæresten til mamma, pappa og baby!!!! Vi har ikke sagt noe om baby i magen min til han ennå, så dere kan tro jeg skvatt. Så jeg og samo lot være å kommentere akkurat den til lillegutt i håp om at det var en tilfeldighet, men han gjentok det gang på gang:)

Vi har fortsatt ikke sagt noe til han og får heller passe oss litt ekstra de siste 2 ukene med å snakke så mye om babyen når han er i nærheten (vi mener at vi ikke har sagt så mye baby-rdet heller, men heller kalt den waldemar og sånn:)

[Monique8]

Man kan faktisk miste etter å ha sett liv på UL og, så jeg er ikke enig med dere. Å leve ut ifra det verste som kan skje er ikke noe jeg vil ihvert fall.

Jeg ventet med å fortelle noe til noen som helst her pga jeg hadde blødninger, og legen ikke ga meg håp om annet enn at det var en SA. Men legen tok heldigvis skammelig feil. Jeg var på UL og fikk bekreftet at der var alt helt perfekt. Men jeg har jo fortsatt ingen garantier for at dette går bra til siste slutt. Hva om jeg mister i uke 19 f.eks? Skjer det og.

 

Men nå har jeg fortalt hele søskenflokken om sv.sk. Det går heller ikke an å skjule gravidemagen her lenger heller.

 

Krisemaksimering er ikke noe jeg velger å leve etter.

 

I alle de andre sv.sk har jeg fortalt om det til alle med en gang. Det er jo en gledens nyhet. Og om noe galt skulle skje, så skal vi nok takle livets gang også.

[Gjest poäng - 29.08.10]

Ikke sagt noe enda. Har mistet to ganger før, så jeg sier ikke noe før jeg har vært på ul og sett at alt er ok. Dessuten er jeg ikke klar til å la alle vite om det. Tror neppe at barna mine vil holde tett om hva mamma har i magen!

[surfepia]

Poenget er ikke at man skal gå å tenke at man kan miste. Det er jo heldigvis få som gjør dette... Men dersom man velger å fortelle søskene det før man har sett liv, og før man er kommet et stykke på vei(vanligvis 12 uker) så er det en større sjanse for at det kan gå galt, og da bør man vi voksne iallefall ha tenkt over om barna er store nok til å forstå dette.

 

Veldig mange barn skjønner jo ikke helt hva det innebærer at man skal ha baby uansett. Nabojenta på fire fortalte i månedsvis at hun skulle bli storesøster, men hun var likevel rasende den dagen babyen faktisk skulle være med de hjem fra sykehuset og bo der sammen med henne. Barn gir ofte inntrykk av å forstå ettersom de prater om dette, men det er likevel ikke alltid de forstår alt de gir uttrykk for. Det kan derfor være lurt å vente til man er 12 uker, eller til man har vært på tidlig UL. (det er mindre sjanse for å miste dersom man har sett liv etter uke 7, det mest kritiske er nemlig tidspunktet rundt når hjerte skal begynne slå...) Men igjen, barn er forskjellig. Det er ikke fasitsvar på dette...

[maysa 1979 ter 3 okt]

Jeg har alltid fortalt mine barn om svangerskapet hver gang helt fra begynnelsen. jeg har hatt en falsk positive test og mistet en gan og barn de tar slike ting veldig lett....jeg sa at det er ingen baby i magen lengre og at den er i himmlen ...godtatt.

 

jeg syns at man skal gjøre det en selv vil og ikke prøve og få andre til og gjøre det en selv gjør ...går fint ann surfepia og si at du velger og ikke ville gjøre det pga slik og slik men at du advarer andre for det syns jeg er feil...vi lever alle våre egene liv ut fra forskjellige liv.

 

ha en fin dag alle sammmen

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

tror faktisk dere har misforstått surfepia litt her. Tror ikke hun mener å advare om noe som helst i den forstand, for hun sier jo bare at man bør være trygg på at barnet forstår dersom babyen plutselig ikke skulle være i mammas mage likevel pga SA og hun sier jo at alle barn er forskjellige og at det ikke finnes noe fasitsvar. Tror nok bare hun mente det som at det kan være lurt å tenke gjennom barnets forståelse eller reaksjon DERSOM det skulle gå galt. Det er ikke snakk om noe krisemaksimering av noe slag her, men dessverre blir man litt for realistisk når man har mistet før. Tror det både jeg og surfepia mener er at i alle fall hos våre barn vil det være lettere å vente med å si noe riktig ennå enn å evt måtte forklare en SA. Alle er vi forskjellige og dette var bare en vinkling som vi hadde. Ikke på noen måte ment som skremselspropaganda eller advarsler... og selvfølgelig kan det gå galt etter man har sett liv også, det har man jo ingen garantier for...

Vi må da helst tro og håpe at det går bra med oss alle mann her inne vel? Og så må vi gjøre som vi selv vil; enten vente, eller å si det. Gjør det som er riktig for deg:)