Hva kan vi gjøre for å få opp igjen kjærligheten og gnisten i forholdet?? Går det an??

[Gjest]

Er d noen som har noen tips? Det trengs virkelig..

 

Vi krangler ikke,d er ikke det.Men det er jeg som kan få sånne skikkelige depresjoner,innbiller meg (er egentlig brennsikker på det)at han ikke elsker meg mer og ikke føler noe for meg mer..Og så er jeg så sjalu på ei "venninne"av han.Da jeg ble sammen med han for 4 1/2 år siden fortalte han at hun ikke ville ha han! og da skulle hun jammen ikke få han heller,sa han da. Han var litt sint når han fortalte det,skulle tro d akurat hadde skjedd.Og jeg har vært sjalu på henne siden..Har flere ganger følt at han tok meg bare fordi hun ikke ville ha han,at jeg var en erstatning for han.

Han har også fortalt meg at hun var som en psykolog for han,de kunne sitte og prate om alt i mange timer! Det kan jo godt hende d var i fylla da,sjelden hun så han edru den gangen.Han var bare på besøk hos henne annenhver helg,altså de helgene hun hadde barna(de bodde hos faren annenhver uke).Men likevel..

Med meg vil han ikke prate,han er rett og slett ikke typen til å prate,innesluttet!

Jeg ble så fortvilet i dag når han bare satt og tenkte og ikke ville ut med hva.Ikke før en god stund sa han at d var moren han hadde tenkt på,at hun er syk (ikke dødssyk)og han er bekymret! Jeg sa til at at jeg er så fortvilet for at han aldri vil prate med meg,men venninna var som en psykolog for han,hun pratet han med om alt.Skulle tro d var henne han elsker sa jeg,at han ikke har følelser for meg mer! Han svarte ikke på det!

Sent nå en kveld når jeg skulle legge meg,sov han når jeg kom ned,men voknet da jeg la meg.Jeg sa at jeg elsker han.Må d vet du,sa han bare! Nei,skal slutte å si at jeg elsker deg jeg,sa jeg.Ja,sa han da! Han sier d så sjelden igjen,og d er enda sjeldnere han sier d først!

Og så har han blitt så passiv,han følger ikke med i verden heller,får ikke med seg d jeg sier!Blir så lei!

 

Det er så mye,jeg kan ikke skrive om alt..Er så sliten av dette jeg..Han vil sikkert ikke si sannheten pga at jeg kan bli lei meg da! Han er slik skjønner dere! D har han selv fortalt.Da han var sammen med x`n hans,han elsket henne ikke,det var hun venninna han elsket,og han turte ikke si noe til henne om d,pga hun kunne bli lei seg.Han prøvde å slå opp med henne en gang,da begynte hun å gråte,og han dro ikke!

 

Vi må få en ordning i dette problemet vårt altså,for barnas skyld i d minste! Og så elsker jeg han slik,og greier bare ikke miste han!

Lurer på familievernkontoret,men hjelper d da???

Og har dere tips om andre ting som kan få opp igjen gnisten i forholdet?? Som vi kan prøve i d minste!

[Gjest]

Og en annen ting,hvis jeg er veldig lei meg,så er han ikke typen til å trøste.. Jeg føler meg veldig alene..

[Gjest]

dytt

[Gjest]

Vet ikke om jeg har så mange tips å komme med men er jo viktig å ikke glemme hverandre oppi alt med unger og jobb..

Har der mulighet til å få ei barnefri helg innimellom der dere bare kan bruke tid på dere to...og bare være kjærester??

 

Kanskje hvis du ordnet det i skjul så en fredag han kom hjem fra jobb lager du yndlingsretten hans til middag,kanskje leier en bra dvd,lager romantisk med lys og forteller dere har ei hel helg til bare dere..

 

så kanskej dere får snakket ut begge om hva dere føler.Det er viktig å få det ut,ikke gnage og tenke på det.Rense lufta litt gjør godt...

 

Kanskje litt massasje...og så fører jo det ene med seg det andre:-)

[Gjest]

Stakkars dere!

Du må jo få ham til å være ærlig. Si at det ikke gjør noe om han sier ting som gjør at du blir lei deg, hvis det er det som er sannheten og som gjør at dere kan komme dere videre. Om det er sammen eller fra hverandre. Får dere det til sammen så er jo det fantastisk, men må dere bryte, så vil det bli ille nå, men bedre siden.

 

 

Det der med å si at "jeg elsker deg" bare for å få høre det tilbake er vel ikke det rette og vil aldri gi deg det du vil ha. Du sa det vel neppe fordi at du elsket ham så innmari akkurat da, det var for at du ville at han skulle si det, ikke sant?

Så må du huske på: det er ikke alle som føler for å strø om seg med "jeg elsker deg" i tide og utide. Er det det å si det ofte som er rett eller det å si det skjelden`? Hvem skal avgjøre det? Det er ikke nødvendigvis din "rett" som er riktig. Husk på det.

 

 

Få ham til å avklare den andre dama og så må du velge om du kan godta hans forklaring og så oppføre deg deretter, eller så får du bryte.

[tante grusom master of law]

Synes å huske at du har sagt tidligere at han er deprimert eller noe slikt.

 

Det er veldig vanskelig å uttrykke kjærlighet og være der for andre når man ikke har det godt selv. Får han hjelp? Han kanskje hadde hatt godt av en psykolog.

 

Beklager om jeg husker feil...

[Gjest]

kakemonstermosedamen : Jeg sa at jeg elsker han fordi jeg virkelig følte behov for det pga at det var så lenge siden jeg hadde sagt d til han! Derfor d var så lenge siden var pga at jeg hører det jo så fryktelig sjelden fra han! Jeg er den typen som trenger å høre d ofte,helst hver dag,ikke nødvendigvis hele tiden altså,nok med 1 gang daglig! Har så lav selvtillit at jeg trenger d..Ikke bare høre det,men han må VISE meg d også! Han vet dette,jeg har sagt d til han!

 

tante grusom master of law : Joda,jeg har skrevet her inne at han er deprimert ja! Joda,han får besøk av psykiatrisk sykepleier hver tirsdag,men tror neppe han sier så mye til henne heller! Jeg har spurt om han snakker ut om tankene sine men d gjør han ikke sier han! De snakker bla om arbeid til han,for han skulle virkelig hatt noe å gjort! Han går på attføring nå,og venter på en jobb på en vernet bedrift eller hva d er for noe.Har ventet i flere mnd,men alt går så treigt!

[tante grusom master of law]

Men det må vel finnes noe bedre tilbud for ham enn en psykiatrisk sykepleier? De har jo ikke samme kompetanse som en psykolog.

[Gjest]

Akurat! Det samme sier jeg! Men d går lang tid å få time hos psykolog,og d er NÅ han må ha hjelp! Sykt at d tar så lang tid altså!