Snill-pike-syndromet

[Anonym bruker]

Jeg har - bortsett fra noen utprøvende tidlige tenåringsår - alltid vært snill pike. Jeg har gjort det jeg har trodd folk (og da særlig mine foreldre) forventer av meg.

Jeg har nå et sterkt ønske om nr 3 - og har forsåvidt prøvd i 9 måneder - men kjenner at jeg får vondt i tanken over å fortelle det til mine foreldre.... De sier rett ut at de ikke forventer flere barnebarn fra meg...

 

Jeg er veldig glad i mine foreldre - til tross for klare svik opp gjennom oppveksten. Men nå blir jeg så sint over at de fremdeles styrer meg gjennom sine indirekte kommentarer. (Eksempel: Snart kan dere ta vekk stellebordet på badet...) Og jeg vet ikke om jeg er ferdi etter nr 3 en gang.

 

Jeg hadde en krangel med min mor rett før jul - hvor jeg skar igjennom og tok all skyld på meg - fordi julefeiringen ellers ville blitt ødelagt. Men jeg kjenner jeg irriterer meg veldig over at ho kun ser sin side av en sak.

 

Beklager at dette ble litt rotete. Det med antall barn er i grunn bare et eksempel. Jeg er på en måte fjernstyrt gjennom mine foreldres indirkete kommentarer i viktige avgjørelse......

[Anonym bruker]

Har du søsken? Er de i såfall sånn mot dem også?

[Anonym bruker]

Uff, det høres ikke bra ut for deg. Du er en voksen kvinne, og må ikke la moren din overkjøre deg slik. Om du vil ha flere barn, go for it. Det er ikke moren din som bestemmer. Dette er mellom mannen din og deg.

[Anonym bruker]

Opplever mye av det samme, men har ingen gode råd å gi. Som du kan lese i mitt innlegg "dårlig forhold til mor" er jeg rådløs selv..

[Anonym bruker]

Jeg lider av samme syndrom som deg og her sitter jeg med masse angst og depresjon fordi jeg ikke har hatt vett til å sette grenser i forhold til i mitt tilfelle arbeidsgiver.

 

Slutt med det du holder på med før du ender som meg. Det er svært ubehagelig kan jeg fortelle deg.

 

Klemmer fra nok en snill pike

[Gjest]

Laer deg aa si nei! Etter at jeg laerte aa sette grenser og hevde meg har jeg blitt et mye mer harmonisk menneske og faktisk har jeg etter hvert faatt et ok forhold til min mor som har laert seg at det ikke funker aa styre meg lengre Jeg fant et par boeker paa engelsk om temaet og saa brukte jeg nok fort et aars tid paa aa laere meg aa leve mitt nye liv.

 

Kommer for eksempel moren din med en slik kommentar om stellebordet saa sier du rolig "ikke foer vi er ferdig med barn". Ferdig med det.

 

Etter hvert vil du merke at du faar et helt nytt syn paa livet

[Anonym bruker]

Jeg lider også av det, og aller mest i forhold til min mamma. Jeg tenker alltid at hun forventer si eller så av meg, jeg vet egentlig ikke engang om hun forventer det. Jeg klarer nesten aldri si nei til henne og hennes forslag. Til og med i store avgjörelser så hörer jeg like mye på mamma som på min samboer. For jeg selv - jeg klarer jo ikke ta noen avgjörelser. Jeg veler frem og tilbake hele tiden og er så usikker på hva jeg selv vil. Både når det gjelder kjöp av hus og kjöp av en bukse til barna. Jeg tror det henger sammen med snill-pike-syndromet.

 

Har faktisk gått et halvår nå i gruppeterapi for å läre strategier for å si nei til andre og stå opp for meg selv. Og å ikke ta til meg alt negativt som en svamp.

[utrolig78]

Hva er det med alle disse folka som legger seg opp i hvordan andre lever livet sitt?? Kjenner jeg blir fly forbanna ( hormonene hjelper godt på). En ting er hva ubetenksomme bekjente kan få seg til å si, men foreldre og annen nær familie bør da virkelig være støttende uansett hva de selv måtte mene. Dersom du ønsker omså fem barn (og har mulighet til det selvfølgelig) er det da ingen andre enn deg og mannen din som skal vurdere det. Noen synes det er evig nok med to, andre syns det er altfor lite. Godt vi er forskjellig, sier nå jeg. Men det høres ut i denne situasjonen som du har en mor som gjerne bestemmer en del, og er nok vant til å få det som hun vil. Tror nok du må si ifra en gang for alle, stå opp for deg selv, og ikke finn deg i at hun skal "regjere". Det er tøft mens det står på, men såå godt i ettertid. Det er ikke sikkert at slike personer som dominerer andre, er klar over hvordan de egentlig er, og det kan hende at hun faktisk etterhvert vil sette pris på at du protesterte Lykke til!!

[Anonym bruker]

Det var en som lurte på om jeg hadde søsken. Jeg har en lillesøster - og ho ser det samme som meg. Samtidig er nok ho flinkere til ikke å bry seg, men kommer da også opp i større konflikter med mamma.

 

Konflikten i jula var egentlig en greie mellom meg og min søster - hvor vi begge ble veldig lei oss... Men det var aldri noen greie mellom oss - vi ble enige om at vi var uenig og at vi fint kunne leve med det.

 

Min mor tok derimot min søsters parti - og dermed ble det på en måte ho som lagde det til en konflikt....

 

Dette med å få et barn til har liksom blitt min stille protest... Men det er som dere sier - jeg må stå for mine egne valg. Sånn som det er nå så er jeg bare trist.