Er jeg negativ? Trangsynt?

[Anonym bruker]

Denne diskusjonen har jeg og mannen hatt gående et par dager, og ikke helt klart å legge fra oss:

 

Vi har kjøpt et stort hus, med stor hage / tomt, nær sjø, med båt osv osv... Da vi så etter hus var det dette jeg ville ha, slik jeg ville la barna våre vokse opp. Ulempen med å bo slik er jo at det er litt lengre vei til lekekamerater, og litt mer kjøring og henting enn om vi hadde bodd i blokk eller byggefelt, og generelt litt større avstander.

 

Min personlige oppfatning er at å oppdra flere barn på liten plass i blokkleilighet, der man gjerne må dele rom, uten bil, som begrenser bevegelsesfrihet, hvem man kan besøke når osv ikke er en like god måte å oppdra barn på. Mens mannen omtrent freser til meg og sier at barnet kan ha en akkurat like god oppvekst uansett hvor det vokser opp, det er foreldre og omgangskrets det kommer an på. Jeg er jo helt enig i at det viktigste er trygge foreldre og sosialisering, men i den grad bosted og det materielle har noe å si så mener jeg at blokk- /bymiljøet er dårligere oppvekstvilkår for et barn enn stor plass, hage med fotballmål, badeplass og generelt "naturen rett utenfor døra"...

 

Så, jeg og mannen blir nok ikke enige (eller vi er ganske enige, men får ikke helt dratt diskusjonen i mål) lurer på hva dere tenker og mener rundt temaet?

 

Og, til alle dere som oppdrar barn i leilighet, jeg mener absolutt ikke å tråkke noen på trærne, og tar gjerne imot argumenter til å forandre mening:)

 

[Patetica fåkksi]

Kanskje det er nettop slik mannen din oppfatter det? Som om du kritiserer de som må / velger å bo i blokk? Logisk om han vokste opp slik, f.eks.

 

 

[Anonym bruker]

En ønsker vel den oppveksten en selv drømte om til barna sine.

 

Tror alle bosituasjoner kan være bra, at det er hva du gjør ut av situasjonen som er avgjørende.

 

Det vesentlige er at du kan skape en fantastisk barndom for barna dine i det huset du nå har, ikke at barna kunne hatt det like bra i blokkleilighet...

[Anonym bruker]

Han vokste ikke opp slik, men de fleste i familien hans gjorde det. De bodde flere søsken på samme rom osv. Jeg sier ikke at det nødvendigvis har skadet dem på noen måte, jeg mener bare at det finnes bedre forhold å oppdra barn under.

 

Jeg har vokst opp i store hus med mye uteplass, så jeg har ikke så mye praktisk erfaring å sammenligne med.

[Gjest]

Ja, du hoeres trangsynt ut, hadde jeg vaert mannen din hadde jeg frest jeg ogsaa

[Anonym bruker]

Jeg synes du er negativ og trangsynt. Du kan ikke dra alle over samme kam. Det er forskjell på blokker og blokkleiligheter. Du virker nedlatende og lite åpen for andre måter å leve på.

Ikke alle blokker ligger midt i byen. Er det bedre å bo i hus i byen eller er det generelt blokker du er negativt innstilt til?

Ikke alle blokkleiligheter er små. Hvor har du det fra at hvis man bor i blokk så har man ikke bil?

Jeg bor i blokkleilighet på ca100 kvm, 3 soverom, bil i garasje, turområder utenfor husveggen og havet en liten kjøretur unna. Vi slipper vedlikehold av fasade og hage, men nyter en terrasse på 20 kvm og sol til sent på kveld. Vi har idrettshall, skole, barnehage, lekeplasser, butikk, svømmehall og mye mer innen 15 min spasertur.

Du er ganske forutinntatt, og bør åpne øynene dine. Dine barn har det sikkert utmerket i sitt hjem, men ikke gå ut ifra at mennesker som lever annerledes enn deg skaper et dårlig oppvekstmiljø for barna sine...

[Anonym bruker]

Selvfølgelig vil jeg gi barna mine en best mulig oppvekst, det ville jeg jo gjort uansett hvor vi bodde, og det vet jeg jo at alle foreldre ville.

 

"Problemet" er vel mer at jeg tydeligvis har prinsessenykker, som mannen kaller det. Men jeg trodde det var en ganske allmenn oppfatning at de ulike oppvekstmiljøene ikke er like gode for barna.

[Gjest]

Jeg har bodd baade i hus og i blokk som barn og jeg trivdes absolutt best i blokk Jeg forstaar godt at mannen din blir sur naar du sier slike ting som dette for det er jo egentlig aa rakke ned paa hans familie.

[Anonym bruker]

Det er ikke alle blokker jeg er negativ til, men det å bo med asfalt på alle kanter, midt i by, uten hage, uteplass som ungene kan boltre seg på på utsiden. Hvis en blokkleilighet ligger i barnevennlige omgivelser og leiligheten er stor nok til å gi barna eget rom m.m. så ser jeg jo ingen problemer med det.

 

 

[Anonym bruker]

Det er altså det å bo i sentrumskjernen på samme rom som søsken, uten uteplass og uten bil du reagerer på? Ok da har vi snevret inn søket... Jeg delte rom med min søster til jeg var 11 år, og det gikk faktisk greit. Jeg antar at hvis noen bor med 4 barn i en tre-roms midt i et veikryss uten bil og lang vei til natur, så er det litt synd på barna. Vi får satse på at disse foreldrene har vett nok til å ta kollektivtransport ut i ulendt terreng... Du er rett og slett uvitende, ikke frekk, men det er ikke mange barn som bor sånn som du beskriver. I Norge er det aldri så veldig langt til naturen, deler man rom lærer man å ta hensyn til andre, tar man buss istedetfor bil skåner man miljøet osv...

 

 

[Anonym bruker]

Vi bodde 7 stk på en 80 kvadratmeters leilighet Oslo Øst. Jeg delte rom med min søster. Jeg hadde en tipp topp oppvekst, masse nabobarn og vi hadde store friarealer og fotballbane utenfor og alltid masse unger å leke med.

Mine barn har egen rom og vi har stort hus og hage. Men vi har lite lekekamerater i nærheten og jeg tenker ofte at jeg skulle ønske mine barn hadde hatt det jeg hadde av sosiale muligheter som barn.

 

Jeg synes du er litt trangsynt og jeg holder med din mann.

[Anonym bruker]

Jeg holder også med mannen din. Kanskje fordi jeg selv bor i leilighet og føler at jeg ble tråkket litt på tærene.

[Anonym bruker]

Ikke meningen å kritisere noen her. Og du må gjerne kalle meg uvitende, jeg sier jo selv at jeg ikke har noen erfaring med å bo sånn.

 

Grunnen til at dette kom opp var jo at vi kjenner / omgås flere som bor sånn, og vi er ikke engang fra Oslo-området, og jeg vet at ungene kommer ut i naturen og får bevegd seg fritt en gang i løpet av helga, i gjennomsnitt. Ellers går de fra ytterdøra og rett ut på fortauet, og får aldri være ute alene med en sykkel eller en ball.

 

Det kan godt være at aktive og flinke foreldre kan legge alle forhold til rette og gi ungene en god oppvekst likevel, eller at det jeg ser på som "god oppvekst" er helt annerledes enn deres definisjon.

 

Men jeg ser jo her at jeg er i mindretall, så jeg får vel bare se med positive øyne på hvordan andre velger å bo og oppdra barn, og legge av meg trangsyntheten min... Takk for innspill alle sammen:)

[Anonym bruker]

Jeg er enig med begge. Så sant man har gode foreldre og et godt sosialt nettverk, er det vel ekstra bra å bo fritt og nært naturen, puste frisk luft, kiunne bade om sommeren og spille fotball og ha litt tumleplass i hjemmet.

 

Men det med eget rom har jeg lest om: faktisk var barn som deler roim med søsken lykkeligere enn de som sover alene.

Men har man skikkelig mye plass kan jo barna sove på et fellesrom, og så ha egne andre rom til å ha venner osv på besøk i.

[Miss Foster]

Jeg er enig med deg. Mener bestemt at kvaliteten på det livet du kan tilby barn i et stort hus med hage, allerhelst med fjord og fjell som nabo er MYE større enn i en leilighet i byen.

 

De første leveårene til mine 2 eldste bodde vi i en 3 roms midt i sentrum av en storby i Europa, nå har vi flyttet ut på landet, og livet til alle har blitt så mye bedre.

 

Kan ikke sammenlignes.