Dårlig forhold til min mor

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg har et dårlig forhold til min mor, vi er ikke nære i det hele tatt. Tror ikke hun føler det slik, noe jeg finner rart.

 

Dels har vi ulik personlighet. Jeg trenger mye nærhet, kan ikke huske å ha fått klemmer som liten engang.

 

Samboeren min får klemmer fra moren sin hele tiden fremdeles (noe jeg også får innimellom), noe slikt ville blitt skikkelig kleint og rart hjemme hos oss, hadde ikke vært naturlig i det hele tatt.

 

Dels er det ikke noe fortrolighet mellom oss. Dette kommer nok av at mamma fra vi var små har satt oss ungene opp mot hverandre (vi er 4 søsken med 4-5 år mellom eldst og yngst). Hun var fortrolig med den ene, så den neste, og brukte ting vi sa om de andre mot dem, senere mot oss (sladrehank, kunne hun si ei uke etter at vi hadde hatt en samtale om søsteren min der hun var SÅÅ enig). Hun satte også oss ungene opp mot pappa, brukte oss som støtte i konflikter og har alltid baksnakka han overfor oss, noe som gjorde at han aldri har hatt noe autoritet hjemme (de er fremdeles gift). Dette gjør at jeg ikke vil fortelle henne noe som helst, føler ikke det er naturlig.

 

Nå har hun begynnt å mase etter barnebarn. Vil ikke si til henne at vi prøver, det er for personlig til at hun skal få vite det. Jeg opplever maset hennes ubehagelig, det er ille nok å gå å vente måned etter måned uten hennes press. Svigermors mas etter barnebarn (som begynnte den dagen vi møttes) oppleves ikke stressende, fordi det er på en helt annen måte. Tror hun veit at vi prøver, samboeren min har et nært forhold til foreldrene og forteller dem nok alt. Hennes mas er generellt mot alle barna sine, og ikke anklagende, som min mors mas.

 

Jeg gruer meg til å besøke foreldrene mine pga min mor, hun klager til stadighet over at vi er der for sjelden (vi bor 5 min unna både hans og mine foreldre) og beklager seg over at vi er oftere hos hans foreldre. Dette er sant, men er mye mer avslappa der. Selv har hun vært hos oss en gang de 8 månedene vil har bodd der vi bor nå, og da var det sammen med andre, og så forventer hun at vi skal renne ned dørene hjemme hos henne.

 

Det er nesten slik at jeg gruer meg til å fortelle det når jeg endelig blir gravid også, veit ikke hvordan jeg skal få fortalt det og hun kommer sikkert til å bli fornærma over å ikke ha visst om prøvinga. Og ser for meg et mas om at farmor får mer samvær med barnebarnet enn henne. Men igjen, det er ikke stress og mas å være hos henne og svigerfar, tvert om avslappende..

 

Ser for meg en vanskelig balansegang, og det er umulig å konfrontere henne. Har prøvd mange ganger, hun kommer med en gang i forsvarsposisjon og sier sånt som "jeg skal spørre det når du har vært mor noen år, om du fremdeles synes det er så lett" og "stakkars deg, som har hatt det så mye værre enn andre" og slikt. Poenget er ikke å være supermor, men at oppførselen hennes har vært direkte ond noen ganger. Hun nekter å ta selvkritikk, og i den grad hun innser at mye kunne være bedre, er det selvfølgelig pappas feil at ting er som de er: at han "tvang" henne til å støtte seg på ungene siden hun ikke fikk støtte hos han. Tvert imot er det hennes vanskelige oppførsel som har ødelagt for pappa.

 

Hvordan kan jeg overvinne mine vonde tanker om mamma, og greie balansegangen når jeg selv blir mor? Jeg vil sleppe henne til som bestemor, men stoler ikke på at hun ikke kan ha skadelig innvirkning på barnebarnet. Det må nevnes at hun har vært dagmamma i mange år og andre har vært strålende fornøyd med hvordan hun er med barn. Det er bare sine egne hun har behandla så dårlig.

[Anonym bruker]

Jøje meg sier nå bare jeg. Har vi samme mor?? Seriøst. Det var som jeg skulle ha skrevet det selv. Nå bor ikke min mor 5 min unna meg, men heller et helt annet land. Foreldrene mine er skilt, men det tok lang tid før så skjedde. I dag er jeg glad for at så skjedde, at de skulle ha vært sammen den dag i dag, hadde alt annet vært noe gunstig. Jeg og moren min har aldri klart sammen, og det gjør vi fortsatt ikke. For meg å gå til min mor og snakke skikkelig sammen, det bare funker ikke. Det ender alltid med, at da er det noe helt gale med meg. Jeg er blitt så møkka lei av hele henne, at jeg har minst mulig kontakt med hun. Jeg har selv en datter, og min mamma har aldri sett henne. Jeg kan fortelle deg, at den natten jenta kom til verden, var det mange ting som skjedde med meg. Men, eneste som jeg fikk høre hele tiden det var at det var så synd i min egen mor, at hun kunne ikke komme. Så mye betyr jeg for henne. Hun har noen barnebarn, og er faktisk flink med de. Men, med sine egne barn, er hun helt elendig med.

Jeg har bare et råd til deg, og det er at ha så lite med hun å gjøre. Jeg snakker av erfaring. Min mor er veldig flink til å psyke meg ned, og etter at jeg selv ble mamma, så har det godt i harde slag. Aldri om hun skal drive med noe slikt tull mer. Det er å heve seg over henne og hennes dritt. Om barnebarnet vil og ønsker å "ha" henne som bestmor så hadde jeg ikke nektet det. Som du sier selv, så lenge det ikke er egne barn, så går det bra. Min mor har også vært dagmamma i noen år, de andres barn var alltid best.

Det som har hjulpet for meg, er den lange avstanden mellom oss. Jeg trenger ikke å følge noe som helst opp. Det kan godt gå lang tid før vi tar kontakt med hverandre, men den kontakten er så liten, at den kan jeg ha. Det er stygt å si om sin egen mor, men når man har en slik mor så er det å beskytte seg for det som best mulig.

 

Jeg har for lengst sluttet å snakke avorlig og skikkelig til henne, det vet jeg av erfaring at det kommer jeg slett ingen vei med. Nå gjør jeg det som er best for meg, og ikke minst for mitt eget barn.

[Anonym bruker]

Uff, her kjenner jeg meg godt igjen.

Jeg har etter at jeg selv fikk barn opplevd at mine barn har blitt behandlet annerledes enn min brors barn. Mine barn har det aldri vært "så farlig med", mens barna til broren min er så "skjøre" og trenger mer oppmerksomhet (sier hun). Da vi var i syden (min mor,min familie og min brors familie), for 2 år siden, badet moren min med barna til broren min HELE tiden. Barna mine så hun ikke engang, og hun badet ikke med dem en eneste gang. Etter mye sånt sa jeg ifra og det ble et H uten like. Mora mi sa ifra om at hun ikke ville ha kontakt med meg lenger og hun sa til samboeren min at hun var deprimert pga MEG. Hun ville ta livet sitt pga MEG. Hun er nok veldig deprimert og jeg har lært meg at jeg er voksen, har selv barn og må ta vare på MIN familie. Det må du også gjøre. Du kan ikke ta ansvar for at moren din har det bra. Om du sårer henne, så er ikke det din skyld. At du liker deg bedre hos svigers er faktisk din mors skyld. Hvis moren din ikke skjønner at hun støter deg fra seg når hun er som hun er, så får det bare være. Prøv å lage den distansen til moren din som du selv ønsker. IKKE tenk på hva moren din vil. Når barnet ditt kommer, kommer nok morsinstinktene dine fram på alle områder og jeg er sikker på at du kommer til å skjerme barna på en fin måte hvis moren din begynner å lage trøbbel for barnet.

[Anonym bruker]

Om jeg skjermer meg fra henne, vil det si å ha enda mindre kontakt. Dette vil være vanskelig i og med at vi bor så nærme. I peroder går forholdet bra, forutsatt av vi ikke snakker om noe viktig. Det er nå når babymaset har begynt at det skjærer seg igjen, og jeg får ikke fortalt henne det, veit ikke hvordan.

 

Det er som om min opplevelse av situasjonen er for privat til at jeg vil dele den med mor. Jeg er redd for å bli så fortrolig med henne som den samtalen krever. Før jeg veit ordet av det veit mormor, tante osv at vi prøver å få barn, samt tilleggsopplysningen av jeg sliter..noe jeg egentlig ikke gjør, er i 5 pp. I tillegg vil hun prøve å støtte (hun er oppriktig når hun ønsker å hjelpe, det er bare at forholdet fra før er ødelagt, og at hun ikke helt skjønner det).

 

Jeg får ikke løst situasjonen, fordi det sansyligvis vil gjøre det værre.

 

Jeg vil legge til at mor ikke er et dårlig menneske, men at hennes valg og handlinger da vi var små var onde og ødeleggende. Hun ser ikke at hun oppførte seg dårlig.