Har vi verdens verste forlhold? Og hva gjør vi? Hjelp og synspunkter trenges sårt...

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen en del år nå og har nettop fått barn nummer to. Inntil nylig bodde vi i en veldig spennende stor by i utlandet der jeg hadde en stimulerende, morsom jobb, masse venner, en del familie, osv. Vi flyttet til Norge på mannens ønske da vi skulle ha et barn til da mannen mener det er bedre å vokse opp her. Nå er det slik at han tjener mye mindre her, jeg hater å bo her, eldste barnet vårt liker seg ikke i bhg, osv osv. ALt dette fører til mye krangling.

Men det som er verre er at mannnen min får raseriutbrudd foran barna og skriker og kaller meg hore, fittekjerring, etc. Dette skjer minst et par ganger i uken og er ofte trigget av småting som en sokk på gulvet, brent middagsmat o.l. Hver gang vi har en krangel sier han at det er slutt og kjører meg og begge barna hjem til mine foreldre (som begynner å bli drittlei hele typen..) Midt i en krangel drar han frem tlf og ringer moren sin (han er over 40 år) og sutrer og sier 'mamma, mamma, hør hva x sa til meg nå'. (ofte lyver han da om hva jeg angivelig har sagt/gjort)

 

Han kjøper leker beregnet for 10-12 åringer til vår 3 åring og blir rasende på h*n hvis noe blir ødelagt. Får så vondt av barnet vårt som sitter der med bittesmå legobiter for store barn som faller av h*n prøver å leke med de. H*n tør nå ikke lenger å si fra når de faller fra hverandre av frykt for å få masse kjeft.

Mannen roter i hele huset og skjelte meg ut for at jeg ikke hadde støvsugd 4 dagen etter keisersnittet (1 dag hjemme fra sykehus) Han skriker til meg fordi det er vanskelig for meg å hente det største barnet i bhg - det er veldig mange minusgrader her, den nyfødte er syk og jeg kjører ikke bil...

Det skal være sagt at vi har kranglet mye i flere år, men nå er det mye verre for det største barnet merker den dårlig stemningen og blir så lei seg. Mannen min kan ofte skrike av full hals foran barna og også ta veldig hardt i meg så h*n eldste blir redd. Han sier også til barnet ting som 'Er du ikke enig at mamma er en udugelig drittkjerring' eller 'Sant at du bare er glad i pappa og ikke mamma?'

 

Nå er jeg nok en gang hos mine foreldre med barna og vet ikke mine arme råd. Vi har jo to barn og jeg ønsker at de skal ha en hyggelig familieenhet, men det er vel kanskje ikke mulig i dette tilfellet? Jeg savner livet vårt i utlandet så fælt, har kjempelyst til å bare pakke bagene og dra 'hjem' igjen, noe mannen sier han ikke vil stoppe meg fra å gjøre. Men så får jeg så vondt av det eldste barnet som allerede har opplevd å flytte en gang, pluss at vi jo går i skytteltrafikk til besteforeldrene hver gang faren slår seg vrang (min 1 gang i uken).

 

Jeg føler at barna nå bare MÅ ha stabilitet og slutt på denne kranglingen og blir veldig glad hvis noen her kan gi noen gode råd.

[Anonym bruker]

Dette hørtes jo ikke sunt ut i det hele tatt!! Hadde han ikke antydning til dette i utlandet da? Høres ut som han har gått på en smell med forventninger som sprakk...

 

Har ikke så mange råd til deg, dessverre, vil bare gi deg en klem..

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Les ditt eget innlegg.........

 

Alternativ 1: Dere trenger hjelp. Familieterapi, rådgivning o.l.

 

Alternativ 2: Dere går fra hverandre slik at ungene deres kan få den stabile og trygge oppveksten de fortjener.

 

Lykke til:)

[LillaGorilla♥♥]

Nå må du sette barna dine først, og komme deg vekk fra dette her. Hvis du elsker dem, utsetter du dem ikke for den psykiske mishandlingen det er å leve i et slikt hjem.

 

Søk hjelp hos familien, familievernkontoret, nav og evt barnevernet- hvasomhelst for at barna skal slippe varige psykiske sår i sjelen pga en elendig far og en mor som ikke vernet dem mot det.

 

Ja, jeg vet jeg er krass, men når det gjelder barns velvære må man noen ganger være det!

[Anonym bruker]

Les igjennom innelgget ditt og tenkt at det gjelder en venninne av deg.

Ville du at hun skulle oppleve så stygge krangler minst en gang i uken? Ville du at hennes barn skulle vokse opp med en far de er livredde for? Tror du at ungen hennes synes det er bedre å være et sted hvor mor og far krangler hele tiden istedet for å flytte en gagn til?

 

Hvis det ikke ringer en stor varsellampe hos deg nå, så må jeg si at du ikke er mye glad i hverken din venninne eller hennes barn.

[Anonym bruker]

Takk for svar, dere! Jeg vet jo innerst inne at dette er ganske ille. HAn har vært sånn som dette i flere år, men jeg føler det er verre nå fordi det eldste barnet får med seg mye mer nå som h*n har blitt større, pluss at han trigges oftere av at situasjonen etter at vi kom hjem har forverret seg...

 

Han har selvfølgelig mange gode sider også, men jeg føler at det eldste barnet vårt skades av at h*n aldri vet hvilken pappa h*n møter idag. Til tider er mannen deltakende, morsom, flink til å leke med barnet, etc, andre ganger kan han være fæl; gi stygge blikk, kjefte med skummel stemme, avvisende, osv. Barnet kommer ofte til meg og sier det er redd sin far.

 

Nå lover han bot og bedring- nå skal alt bli så fint, sier han, bare vi kommer hjem igjen. Jeg vet virkelig ikke hva vi skal gjøre. Barnet spør når jeg henter det i bhg 'hvilket hus skal vi sove i idag?'

Blir helt flau når jeg skriver det- jeg er godt voksen, høyt utdannet og likevel så må jeg skrive inn hit for å få hjelp til å takle forholdet.

 

I det siste har jeg mistet matlysten og fått mange panikkanfall av måten vi har det på. Barna har sett mg sitte og gråte nærmest daglig. Jeg har ikke fått nytt den nyfødte i det hele tatt- og begynner å bli så utrolig lei av å gå rundt og ha det så vondt hele tiden.

[Anonym bruker]

dytt...

[Anonym bruker]

Jeg tror dere alle vil få det bedre om du og mannen skiller lag. det er grusomt for barn å oppleve det som foregår i din familie nå. Du selv kommer til å bli mer og mer ulykkelig, og selv mannen din kajn jo ikke ha det særlig bra med seg selv.

Jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at min mann skulle behandle meg på den måten, og hadde han gjort det hadde jeg ikke villet meg selv ogf barna mine så ondt at jeg hadde blitt hos ham.

 

Det er slevfølgelig grusomt tøft å skille lag - man er på utrolig og merkelig vis glad i mennene sine, selv de som behandler oss på respektløst og hensynsløst vis.

Men hvis du ikke våger å gå gjennom den korte ildstormen som unektelig vil komme hvis du nå forlater ham, vil både du og de små uskyldige barna måtte lide i en langsom pine i årene fremover. For barnas del vil det prege dem resten av livet hvis det er slik de har det nå som skal bli deres oppvekst. Du kan bestemme for dem om det skal det, eller om de skal få mulighet til å ha en glad og sterk mamma og selv slippe å måtte engste seg for om pappa skal bli sint eller be dem ta parti for ham og mot "fittekjrringmoren".

 

Det er veldig synd på deg, men enda mer synd på barna. Være sterk, forlat mannen din.

[Anonym bruker]

Takk igjen for svar- det hjelper å høre at det ikke er meg som overdriver hvor opprørende det er å ha det sånn. Det er som 14.24 sier- av en eller annen grunn er man jo glad i disse mennene selv om man blir behandlet på en måte som egentlig er helt uholdbar.

Og en ting er hva jeg velger å utsette meg selv for- men jeg føler at jeg ikke lenger kan la barna mine være til stede en gang i en så urolig og ulykkelig situasjon.

Jeg føler også at han guilt trip meg veldig- det ligger i kortene at jeg ønsker å returnere til der vi bodde i utlandet hvis det blir slutt og da vet jeg at han for alltid komemr til å gå rundt til alle og ynke seg og sutre over at jeg tok fra ham barna som betyr alt for han, osv osv. Men jeg vet veldig godt at han hverken ville håndtert eller ønsket innerst inne at vi skulle hatt delt omsorg hvis jeg hadde blitt i Norge.

Jeg ønsker så veldig det beste for disse barna, men er så nedbrutt og trist for øyeblikket at jeg aner ikke hvordan å gå frem, etc.

 

 

[LillaGorilla♥♥]

Det du beskriver er regelrett barnemishandling. Og hva har du tenkt å gjøre med det?

 

Ring familievernkontoret med en gang. Og bli hos dine foreldre.

 

Mannen din vet jo at han kan herse med deg, du kommer jo diltende tilbake hver eneste gang. Så hvorfor skal han forandre seg?

[Anonym bruker]

Dette er IKKE bra, hverken for barna eller deg. Han kommer neppe til å forandre seg så mye som skal til for at dette skal bli levelig med. At du sier han har gode sider også, hjelper ingenting. ALLE har gode sider også, sikkert til og med Osama Bin Laden De som mishandler med å slå også.. Nei, dette er overhodet ingen tvil på hva jeg mener om!

Lykke til, håper virkelig du klarer å gå fra han.

[Anonym bruker]

Hvorfor kjører han deg og barna til dine foreldre? Er det han som eier boligen dere bor i?

 

Det høres virkelig helt forferdelig ut, og jeg håper du finner en løsning som er til det beste for deg og barna!

 

Krangler mye med mannen selv, og da tenker jeg ofte "tenk om noen fra jobb hadde sett oss nå". Vi har begge høy utdannelse og gode jobber som innebærer gode kommunikasjonsferdigheter. Men kommunikasjon på hjemmebane er en annen ting...

 

Klem

[Anonym bruker]

Ja, han eier boligen vi bor i. Dette minner han meg på HELE tiden forøvrig. F.eks- 'Du, ikke gå inn i mitt hus med sko på', eller 'Du får ikke sove i mitt hus idag hvis ikke..' etc etc. Siden jeg er hjemmeværende for øyeblikket med baby og ikke får norsk fødselspermisjon må han betale det meste. Han tjener nesten 2 millioner i året så dette burde ikke være et problem (og han var klar over at jeg ikke ville få fødselsperm da vi ble gravide), men han klager hele tiden og kaller meg en jævla snylter osv. Her om dagen målte han (seriøst) med linjal på melkekartongen for å se hvor mye av 'hans' melk jeg (og barna) hadde brukt i løpet av dagen.

 

Han kjøper ferskpresset juice til seg selv mens jeg og 3 åringen kun får lov til å drikke den billigste Europris juicen fra konsentrat...

 

Har 10000 sånne episoder..

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Er det slik du vil at barna dine skal vokse opp? Som annenrangs borgere i sin fars hus, der de kun får billige og dårligere matvarer enn sin far? SER du ikke hvor galt det er? Er du glad i barna dine, så GÅR du!

Mannen er psykopat!

[Anonym bruker]

Huff han er ikke god.

Hvordan er han ovenfor andre venner og bekjente?

Høres ut som en psykopat for meg, da er det bare å komme seg unna NÅ!!!

Det jeg lurer litt på er hvordan vil han være med barna når de er hos han?

 

[Reveenka]

Får klump i halsen av å lese dette - du vet jo med deg selv at dette er en svært, svært urimelig oppførsel av mannen din; jeg er nesten fristet til å gi ham en diagnose. Snill er han hvertfall ikke, det er hjerteskjærende at barna er redd ham, og at de er så utrygge og har så uforutsigbar hverdag. Slikt er skadelig for barn, men det vet du sikkert.

 

Bli hos dine foreldre, skill deg og flytt tilbake til det som er hjemme for deg.

Om noen år ser du tilbake på dette, og er sjeleglad for at du kom deg vekk.

[Anonym bruker]

Takk til dere alle som svarer meg så snilt! Jeg vil påstå at han definitivt har psykopatiske trekk. Han er ekstremt maktsyk, meget kontrollerende. Hvis jeg f.eks trenger å kjøpe bleier kan han finne på å kjefte i 1 time for at jeg tar alle pengene hans, inntil jeg gråter for jeg må jo kjøpe bleier... Han tok nylig fra meg bankkortet og rev det i to (dette kortet var knyttet hans konto og jeg har hatt det i mange år for matinnkjøp, etc, men nå vil han plutselig ha det selv)

Til slutt kastet han en to-hundre lapp ut av vinduet på bilen til bleiene og jeg måtte løpe etter den for å fange den i vinden- så utrolig nedverdigende.

En dag sier han han blir kvalm av å se på meg, at jeg har blitt så stygg etter at vi fikk barn, etc. For noen dager siden spurte han hvorfor jeg var så jævlig feit fortsatt ( baby er under en mnd) . En halvtime senere blir han drit sur når jeg ikke vil ha sex med han og kaller meg en frigid hore...

[Reveenka]

Dette er psykisk terror. Du må snakke med dine foreldre om dette, og be om hjelp. Vil han la deg gå?

[Anonym bruker]

Kjære deg, vil gi deg en god klem.

Men, spurte deg i stad kan han være alene med barna hvis dere går fra hverandre?

Lykke til, fortell hva du gjør.

Du blir ikke lykkelig sammen med han, ikke barna heller.

Har dere delt foreldre ansvar?

Sikker?spør for vi trodde vi hadde, men var gjort feil på papirene ved fødsel.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva som skjer ved et evt brudd iom at jeg sannsynligvis tar med meg barna til utlandet. Vil jo at de skal ha kontakt med han, men med et redusert samvær så kanskje han vil klare å bare vise de gode sidene... Jeg forestiller meg kanskje en helg i Norge i mnd, pluss en del ferier, etc..

 

Vi har ikke delt foreldreansvar- thank god...

[Anonym bruker]

Hei, jetg svarte deg lenger oppe også /jeg som sa at man merkelig nok er glad i dem også)...og jo mer du beskriver hvordan han oppfører seg, jo mer rystet blir jeg, og jo mer vondt får jeg av deg og barna.

Det er rett og slett ikke mulig for deg å bli hos denne mannen - det er ikke et valg!

Det enestte du kan gjøre er å komme deg bort fra den grusomme, grusomme fyren.

 

[Anonym bruker]

Her MÅ du tenke på barna, de må ut av denne situasjonen og det fort. Nå det gjelder okonomien ang. huset. Så må du undersøke hva den tiden som hjemmeværende blir regnet ut til, slik at han må utbetale deg den summen. Det er et lovverk en eller annen plass som skal passe på akkurat i de tilfellen der den ene tjener penger, mens den andre er hjemmeværende.

[Lilleleen]

Huff, dette høres ikke bra ut!

 

 

Håper virkelig du kommer deg bort fra den mannen! Og at du har gode venner og en familie som støtter deg!

 

Masse lykke til!

 

klem fra meg

[Anonym bruker]

Er dere skilt, separert, men bor sammen? du sier dere ikke har delt foreldreansvar?

 

Uansett denne mannen har mange psykopatiske trekk, ta med deg barn og reis langt, langt bort.

[Gjest]

Det er jo bra dere ikke er gift og han ikke har foreldrerett hvis han virkelig er saa syk som du her beskriver.

 

Det eneste jeg kan si er at deler av min oppvekst var slik du beskriver din situasjon og det tok meg lang tid aa tilgi min mor at hun ikke gjorde noe med situasjonen. Hvis du virkelig er glad i barna dine maa du gjoere noe. Om det innebaerer foerst et forsoek med terapi, eller brudd med en gang maa du nesten vurdere selv, men er mannen virkelig saa haaploes som du beskriver ville jeg blitt hjemme hos mor, mottatt overgangsstoenad til minstemann er stor nok til at jeg kunne jobbe heltid igjen og saa reist tilbake dit jeg trivdes.