Holder på å bli gal..

[Smurfeline87]

Heisann! Jeg er ny her, men håper jeg kan få kontakt med noen som skjønner hvordan jeg har det

Jeg og min kjære er "bare" 22, vært sammen i snart 4 år, samboere i 3 av de og forlovet i et halvt. Har også nylig kjøpt oss egen leilighet og er i jobb begge to, jeg er også heltidsstudent. Alt er egentlig bare fryd og gammen bortsett fra at jeg er så klar for barn som jeg kan få blitt, og han er det ikke... Pga vår forholdsvis unge alder føler jeg meg som en skikkelig kjeltring som er så klar for barn og ønsker dette så sterkt, noe som er så frustrerende at jeg har ikke ord. jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det skal være så overraskende at jeg, en voksen jente som er i et seriøst forhold med verdens beste gutt, skal ha lyst på barn. Men det er det visst, noe som har ført til at jeg ikke tør å uttrykke mine følelser om det med en del av mine nærmeste. Og bedre blir det ikke av at jeg har en kjære som ikke er klar enda.

Jeg har på ingen måte lyst til å presse han til noe så enormt som å bli pappa, men vet at han vil det her han og, bare ikke enda. Jeg har forøvrig vært klar i snart to år nå, og det holder på å gå meg på nervene.

For et halvt år siden sluttet jeg på pillen av andre grunner, og det har derfor siden da blitt hans ansvar å ta sine forhåndsregler. Men selv om han titt og ofte understreker at han ikke er klar, så dropper han kondom rett som det er, noe som gir meg voldsomt misvisende signaler og med det en utrolig dårlig følelse om at det kan skje noe. For hva skal jeg da gjøre. Har på ingen måte lyst til å bære frem et barn som delvis ikke er ønsket og føle at jeg presser bf. Abort er et ikketema om det ikke er noe sykdom som gjør at det er nødvendig. Har forøvrig pratet med han om det, og han skjønte det. Noe som resulterer i at han nå er svæææært påpasselig med å bruke kondom. Selv om jeg vet det er til det beste, så knuser det hjertet mitt, for da vet jeg at det mest sannsynlig ikke blir noe baby på meg med det første.

Prøver så godt jeg kan å bruke tid og krefter på andre ting, men ønsket om en liten en overskygger alt annet føler jeg. Hver gang jeg prater med han om det får han dårlig samvittighet, noe som gjør at jeg føler meg skikkelig ond. Han blir likevel ikke klar, og gir meg nye frister hele tiden. Vet jeg er ung og derfor kanskje ikke er "berettighet" til å føle det sånn som det her, men det hjelper overhodet ikke på mine tanker og følelser..

 

Håper det er noen der ute som skjønner meg...

[vårlille<3]

Hei Smurfeline87

 

Når jeg leste dette innlegget var det som om jeg skulle ha skrevet det selv! Er ilag med verdens beste gutt, snart i fire år. Samboere i to og et halvt år. Forlovet i et halvt år Vi har egen leilighet, mange biler, god økonomi, selv om jeg er heltidsstudent. Han jobber. Jeg har egentlig vært klar for barn i kanskje to år nå, men har jo da pga min alder latt vær og tenke på det. Det siste året derimot har dette ønsket blitt så kjempe stort, det er det eneste jeg tenker på hele tiden!Føler at vi to er klar for den utfordringa. Han sier at han vil ha barn, men ikke akkurat NÅ... hadde han på gli i jula, da han kom med et forslag på at vi skulle begynne i juni måneden.. da fikk han litt tid på seg til og fordøye det hele. I januar trodde jeg at jeg var gravid, testen var selvfølgelig negativ.. Og nå er vi tilbake på at han ikke vil ha barn før om flere år. Antar at han fikk panikk

 

Skjønner deg veldig godt, og jeg føler akkurat det samme som du. Men jeg synes abselutt ikke at du skal føle deg for ung til og ha slike følelser. du er tross alt en voksen dame nå. Det er i denne alderen at man har minst sjangse for komplikasjoner er selvfølgelig vanskelig når han ikke vil. Det kan gjøre meg trist og lei av og til. Men stå på, og kanskje vi kan følge hverandre og støtte hverandre

 

Håper våre veier snur snart da

[Smurfeline87]

åååå så kjekt med svar!! Ikke at jeg unner noen å ha det fælt, men så innmari deilig å vite at det ikke bare er meg Tro det eller ei men vi hadde også en smånervøs stund nå i slutten av januar der jeg var BOMBESIKKER på at jeg var blitt gravid.. Etter tre runder uten kondom den mest kritiske uken, og tre dager over tiden, hadde jeg alle tegn på at jeg var gravid, trodde jeg Det ble selvsagt negativt her og, og jeg grein en stund da jeg så han hadde kjøpt inn intet mindre en TRE pakker med kondomer. Skal tydeligvis ikke mangle på det fremover, hehe..

 

Huff, flere år da gitt Det er så fælt å få en sånn beskjed når du selv ønsker deg det mest av alt.. Min beskjed er egentlig ikke sånn, og vet ikke helt hva jeg hadde foretrukket mest. For her får jeg beskjed om at; jo om et halvt år kan vi sikkert prøve (dette er da snart 2 år siden). Så kunne vi vente et halvt år til for vi har jo egentlig snakket om å få et barn tidlig på året.. Når den ventetiden var over var han likevel ikke klar.. Da fikk jeg beskjed om at vi måtte nok vente til vi hadde kjøpt oss leilighet, og gjett om ikke jeg fikk ræven i gir da, hehe! Etter å ha brukt en liten stund på å skaffe lån og finne det perfekte bosted fikk vi endelig flyttet. Nesten et halvt år er nå gått siden da, og enda et halvår står for tur. Er så ufattelig slitsomt å få nye håp hele tiden og gå rundt med sommerfugler i magen fordi "fristen" nærmer seg. Den skuffelsen som kommer når det viser seg at det ikke skjer noe likevel unner jeg ingen.

 

Det verste er egentlig at ALLE andre rundt deg får unger, som de stort sett ikke hadde planlagt noe særlig engang. Har noen gamle skolevenninner som liksom; jaja, er gravid jeg visst. Altså, hadde det vært meg hadde jeg vært i himmelen!! Alt føles så innmari urettferdig når det er sånn..

 

Jeg er forøvrig så enig med deg som jeg kan få blitt, jeg er jo voksen, og det er han også! Men tror kanskje de ikke vil innse det helt enda, at det er derfor de holder litt tilbake. Forstår det sånn at dere er rundt samme alder som oss? Men ja, vi må jo bare stå på og holde ut, så kommer de nok etter tilslutt Er liksom bare det å klare å holde ut den tiden uten å bli totale nervevrak og hormonfylte troll, hihi!

 

Tusen takk for svar, og igjen, skikkelig deilig å vite at jeg ikke er alene Håper vi kan følge hverandre underveis og håper det ikke blir så altfor lenge til vi kan få lov til å juble vi også!

[vårlille<3]

d skal være sikkert å vist at de kan de med å hale ut tiden... Nå når man venter, har man en følelse av at alle andre får men ikke du, og det føles litt urettferdig.. Trøster meg med at den gangen han bestemmer seg for å si ja til at vi kan begynne å prøve, så er det noe vi er enige i. At det barnet som da kommer vil være velkommen og ønsket Håper ting ordner seg snart

[Smurfeline87]

Jo du har jo rett i det, men når han hele tiden poengterer at joda, han vil jo ha barn, ja da er det vanskelig å se logikken med hele tiden å bli holdt på pinebenken.. Jeg VET jo at barnet er ønsket av oss begge om du skjønner..

[sørlands-spire*HØYGRAVID]

Hei jenter )

Jeg må bare henge meg på her hvis det er greit.. Jeg føler at det er jeg selv som kunne ha skrevet dette. Det stemmer så og si helt overens med min situasjon.

 

Jeg er ei jente på 21 år, og jeg studerer sykepleie 2 året. Min kommende mann (5 juni 2010) jobber fulltid som rørlegger. Vi har holdt sammen i 3 år, og vi flytter i dag (faktisk!) sammen i vårt nye hus, og alt går vår vei.

 

På en måte føler jeg meg virkelig bortskjemt som har alt dette

-Forlovede (snart mann)

-Hus

-Gode venner

-Hund

-God jobb

-Snart ferdig utdannet sykepleier

og jeg er klar over at jeg faktisk har mer enn mange får et helt liv. Jeg forsøker så godt jeg kan å takke for det gode liv jeg har hver eneste dag, men allikevell er det hele tiden en stor og fyllende tanke i hodet mitt. Et inderlig ønske om barn.

 

Jeg har opplevd mange ting i livet mitt, som at jeg mistet kjæresten min for 5,5 år siden i en motorsykkelulykke. Denne hendelsen, og grusomme opplevelsen gjorde så mye med meg, at jeg kan med hånden på hjertet si at dette har gitt meg et stort puff i livet. Jeg har alltid følt meg voksen for alderen, men dette bekreftet bare dette sterkere.

 

Forloveden min sier at han også ønsker barn -men ikke heeelt enda. Jeg skjønner jo det. Han vil at vi skal bruke tid på hverandre i det nye huset osv. Men samtidig gir han meg en følelse av at dette er noe han bruker som unnskyldning bare for å vente liiiiitt til. Han gir meg samtidig litt blandede følelser, når han i tillegg plutselig kan komme å spør meg om hvilke barne-navn jeg ønsker, og at han gjerne kunne tenke å ha barn snart, og at han plutelig jublet da jeg sluttet på p-pillen for 1 uke siden. Dette var han forresten helt i mot for en stund siden, men nå var han plutselig så veldig lykkelig, hehe. Vitti, men litt forvirrende.

 

Så tenker jeg da i mitt stille sinn... Skal vi ikke bare ta det som det kommer nå i ukene og månedene som kommer..? Han mener det samme, men gir også uttrykk for at han er redd. Er dette typisk mannfolk? Å være redde, og stadig komme med nye unnskyldninger for å vente "bare litt til"? Jeg har lyst å bare slappe helt av, og ikke være redd hver måned som kommer, for om dette da blir et barn som er mest ønsket av meg. Jeg vil jo at dette skal være ønsket av han også, innerst i sitt hjerte.

 

Jeg sier sikkert mye her, men har holdt dette inne i mange måneder nå. Og nå er jeg snart ferdig med min første "ekte" mensen, og ønsker før den er ferdig, å bli trygg på at det som skjer, det skjer. =)

 

(Har forresten tenkt gjennom ALT når det kommer til studiene ift graviditet. Hvis jeg hadde klart å bli gravid i løpet av de neste mnd, vil det bli slik at jeg tar siste halvår med hjemme-eksamener hjemme med bebisen<3 +permisjon ett år)

Håper på noen innspill her, bare vær ærlig mot meg dere =) Hilsen sørlands-ønsker -ny her inne i dag=)