Gruer meg så til fødselen!!!

[Anonym bruker]

Noen råd til en andregangsfødende som gruer seg? Har snakket litt med jordmor om forrige fødsel, men gruer meg likevel myyyye. Vet ikke hvor langt jeg skal gå i å informere fødeavd osv. Aner ikke hva jeg skal satse på av smertelindring osv. Gruer meg så at jeg egentlig ikke ønsker å tenke/snakke om det, men det nytter jo ikke å stikke huet ned i sanda heller, jeg MÅ jo gjennom dette enten jeg er redd eller ikke.... Hjelp

[Gjest]

Hva er det du gruer deg for?

Skjedde det noe forrige gang slik at du er redd for at det samme skal skje igjen?

Hvor langt er du på vei?

[Anonym bruker]

Du må få Epidural!!! Det er rett og slett en utrolig god hjelp. Du blir ikke sløv. Jeg var helt våken og til stede ved begge fødslene, kunne kommunisere med alle rundt meg. Jeg hadde kjempe vondt før jeg fikk epidural, men når epiduralen blir satt hjelper den i løpet av noen få sek.

[Anonym bruker]

ikke noe å grue seg til... =) tenk på det herlige du får etterpå.. kjenner jeg er sjalu på dere som er gravid og skal igjennom fødsel. for meg er det verdens største opplevelse. vondt gjør det,men guud så stolt du kan være av deg selv etterpå ..!!! å det tar ikke lange tiden før du glemmer smertene igjen.

ønsker deg masse lykke til i en herlig og fantastisk tid =) !!

[Anonym bruker]

12.10 her. hadde foresten ikke smertestillende under fødselen.. gikk greit fordi..! mye bedre form etterpå iallefall

[Anonym bruker]

Mye bedre i form enn du hadde vært hvis du fikk smertestillende? Hvordan kan du vite det? Jeg hadde epidural, men var nydusjet og i mine egne klær, klar for å dra hjem 1.5 time etter fødselen. Dro hjem etter 5 timer.

Mitt beste råd til HI, be om epidural! Da er det ingenting å grue seg for! Sånn tenker jeg når jeg skal få nr to om noen måneder. Selvfølgelig vet man ikke om man det blir tid til å sette den, men da er det jo en liten trøst at det går fort.. Jeg hadde 24 forferdelige timer med rier før jeg fikk epidural, da jeg fikk den var fødselen utelukkende en fin opplevelse!

[Gjest]

Er du redd for smertene? Da kan epidural vaere en god ide. Eller er det andre ting du gruer deg til?

[Anonym bruker]

Fikk epidural sist etter at jordmor strippet meg med 8 sm åpning (noe jeg senere har hørt at man absolutt ikke skal), og den funket i 10 minutter før det ble like vondt igjen. Maskinen peip, jordmora sjekka slangen i ryggen, men ingen fant ut hvorfor den slutta å virke/peip. Den tok altså ikke smertene, men den tok riene, og da måtte jeg ha drypp. Det funket ikke før to-tre timer senere og alt var skrudd opp på full styrke. Jeg hadde rier med to topper og fikk bokstavelig talt ikke puste, jeg hadde full åpning i 2,5 timer og presset hele denne tiden, og var til slutt utslitt. Babyen måtte ut med ganske mye klipping, sugekopp og to jordmødre lå over magen min og pressa, revna til høyre og venstre, og måtte sy i en time etterpå, både innvending og utvendig, redda heldigvis endetarmsmuskelen. Så, ja, forrige fødsel har nok ført til angsten nå...... Jeg tenker at jeg ikke tør den hersens epiduralen en gang til, men om jeg får samme type smerter som ved strippingen sist så blir jeg jo sinnsyk i gjerningsøyeblikket..... og hvem vet hva jeg ber om da? og jeg klarer bare ikke en ny sånn fødsel.

[Anonym bruker]

Jeg har en lignende fødsel bak meg (i tillegg til at barnet var veldig stort og fikk veldig hard medfart under fødselen) og må bare si at jeg er full av beundring for at du i det hele tatt vurderer en ny vaginal fødsel. Det var fullstendig uaktuelt for meg, og fikk planlagt ks. Hvis ikke ville han blitt enebarn.

[Anonym bruker]

Stiller man bedre til ks hvis man har vært gjennom noe lignende? Jeg ble også klippet og revnet mye. Har grublet litt over en ny vaginal fødsel, ja..

 

Vi får satse på at du (HI) ikke hadde det utbyttet av epiduralen som du skulle ha hatt. Jeg kom til himmelen da jeg endelig fikk den etter 2 døgn med rier.

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt tanken, men blir minst like redd ved tanken på å bli skjært opp i magen, som alle smertene og revningen ved vaginal fødsel. Uff, nei det blir som å velge mellom pest og kolera.

 

Og jordmor har ikke nevnt keisersnitt, bare lagt vekt på at man aldri får en førstegangsfødsel igjen og at alt blir mye lettere andre gangen. Og hun har sagt at den idiotiske jordmora som tok vannet og strippet meg ved 8 cm, for deretter å gi meg epidural (tre feil på én gang) nok ikke ante hva hun drev på med, og burde vært rapportert.

[Anonym bruker]

bare ta det som det kommer planla forgje fødsel til punkt å prikke,men når dagen kom,gjorde jeg ikke noe av det som jeg hadde planlagt.! tror man finner ut der og da hva man vil (ang smertelindring o.l.).. men så klart ikke gøy å være redd for å få den samme fødselsopplevelsen en gang til..!

hadde selv pressrier i over to timer,ut kom en gutt på nermere 5 kilo.! vondt var det,men ikke værre enn at jeg overlevde

[Anonym bruker]

Ja det er vel noe av det jeg selv også har kommet fram til, at jeg bare må ta det som det kommer. Leste mitt eget "ønskebrev" til føden da jeg skulle føde forrige gang og lo høyt av naiviteten og optimismen og alle planene. Men tror jeg må ta en prat med jordmora mi flere ganger, trenger å roe meg ned. Mannen min sier bare at han skjønner godt at jeg er redd med tanke på sist, og det er jo empatisk og medfølende sagt av ham, men gjør meg reddere fordi det fungerer som bensin på angst-bålet. Jeg føler da at jeg har veldig god grunn til å være redd. Og som moren min sier; er du redd blir det bare vondere og tar lengre tid, som om det hjelper å si det til meg. Det er omtrent som å si: ikke tenk på sjokolade nåh, ikke sjokolade, ikke sjokolade, da tenker man jo KUN på sjokolade....

[Anonym bruker]

Nå skal ikke jeg overtale deg til ks, ville bare si at før første (fæle) fødsel så trodde jeg at ks var det verste som kunne skje, men nå vet jeg bedre! Planlagt ks er en rolig og veldig OK opplevelse, og smertene/plagene for både mor og barn var lagt mindre enn den påkjenningen som vaginal fødsel var.

[Anonym bruker]

Det er trist at du er redd for fødselen! Jeg ville tatt en prat (eller mange!) med jordmor. Mye bedre at du får snakket om det, og kanskje greier å få en løsning som passer for DEG!

 

Veit du om det er noen grunn for at du ikke greide å få ungen ut selv?

-Sjansen er jo også stor for at kroppen din har lært, og at det går bedre denne gangen! -Spesielt om jm følger boka!

 

For min del var jeg livredd epudural. Ikke f... om noen skulle få stikke noe i ryggen min unødig. Når jeg i tillegg veit at dette ofte fører til lenger fødsler var jeg ikke i tvil. Jeg fortalte det til jm når vi kom, hun sa at vi måtte bare se hva som skjedde. -Kort oppsummert, jeg hadde pressrier (relativt langt mellom) i over 4timer før jeg ble satt på riestimulerende som ikke fungerte. Så gikk det slag i slag og gutten ble dratt ut med vakum. ALT uten smertestillende, og var i kjempe form etterpå. Ja det var jæ.... vondt, men det var over når ungen var ute (gikk noen km tur dagen derpå!). SÅ det går ann å ha en "assistert fødsel" uten at det er ille i etterkant.

[Underveis -->]

Nå er ikke jeg gravid på nytt ennå, men har jo en plan om å blir det, og jeg tenker også på neste fødsel ganske mye. For min del var det mest det mentale som fikk seg en knekk. Da jeg etter 3 dager med maserier med alt fra 30 minutter til 4 minutters mellomrom, ble satt i gang så gikk det veldig fort. Ble tatt med vakum og var ute på 3 1/2 time. Revnet en del og hadde det ganske vondt i et par uker etterpå. Det har gått bra i etterkant, men det var overhode ingen fantastisk opplevelse å føde. For min del var det bare et stykke arbeide, og noe jeg måtte igjennom. Jeg var redd på forhånd, da min søster har hatt 4 tøffe fødsler, og min mor har også hatt tøffe fødsler. Ikke akkurat skapt for fødsler vi altså ;-)

 

Jeg tror det er viktig å erkjenne overfor en selv at man er redd, og jeg tror det er viktig å meddele det overfor fødeavdelingen. Jeg skal i alle fall skrive nytt fødebrev, og bl.a. be de lese journalen fra forrige gang. Om de vet at du er engstelig, så vil de ta hensyn til deg på en annen måte, tror jeg.

 

Jeg kommer også til å prate mye med jordmor om dette, og høre om det er mulig å lage en avtale om at jeg blir satt i gang raskere enn forrige gang. Jeg var jo mentalt kaputt før det hele egentlig begynte. Resten av det jeg hadde gikk med på de forferdelig intense åpningsriene, så da pressriene kom var moralen på et lavmål. Kroppen fikk da også en fysisk reaksjon av påkjenningen, og jeg var ikke ute av senga på over ett døgn.

 

Fordelen med å være 2. gangsfødende er jo nettopp at man nå vet hva man skal igjennom, og man kan lettere stille krav til sine omgivelser. Vær ikke redd for å stille krav! Fortell hva som skjedde, og om feilene som ble gjort. De har ikke vondt av å bli minnet på slike ting. Da kommer de nok til å skjerpe seg ekstra for å gi deg den beste oppfølgingen du kan få.

 

Jeg tok ikke stilling til smertestillende på forhånd, og kommer heller ikke til å gjøre det nesten gang. Jeg fikk lystgass forrige gang, og epidural rakk jeg ikke. Nå gikk det også veldig fort for meg, men det er ikke dermed sagt det går like fort neste gang. Dersom jeg blir liggende i langvarige smerter neste gang, så vil jeg nok vurdere epidural, men det tar jeg i samråd med jordmor der og da.

 

Jeg prøver å tenke med fornuften her, være rasjonell. Statistisk er 2. gangsfødsler enklere enn 1. gangs. Du vet hva du vil og ikke vil, og med din historie så bør du få en svært god oppfølging, dersom du informerer om hva som skjedde forrige gang. Det varer uansett ikke lenge, og det er "bare" å finne et mentalt sted der du krummer nakken fordi det uansett nå er for sent å snu ;-)

 

Vet ikke om dette hjalp så mye, men du er i alle fall ikke alene om å være redd!

[Anonym bruker]

Dra til sykehuset og be om epidural når det holder på. Jeg hadde en førstefødsel uten smertestillende, som endte med vakumforløsning.

Da andre fødsel begynte, ble jeg så redd at jeg kastet opp (vannet gikk, ingen rier ennå). Dro til sykehuset og sa "Jeg vil ha epidural", som de sa de skulle fikse. Men andre fødselen ble helt annerledes enn første. Jeg fikk en voldsom trykketrang (fullstending annerledes enn fødsel nr 1, tror nesten ikke jeg hadde trykketrang da en gang!), og etter en time på sykehuset var barnet ute, før jeg fikk epiduralen.. fantastisk fødsel, mye bedre enn nr 1, men betryggende å vite at epiduralen var "på vei". Huff, fullstendig rotete innlegg, men ikke vær redd for å be om epidural. Er da vel ikke noe nederlag!

[Anonym bruker]

Sånne som annie 12:10 gjør meg bare så provosert! Når noen sier de gruer seg til fødsel, og har gode grunner til det, er det bare så jævla arrogant å avfeie det med "Ikke noe å grue seg for!" Hvis du ikke skjønner hva fødselsangst er for noe, så holder du kjeft! Grrr.

 

Til HI: Jeg har fødselsangst etter min første fødsel (epiduralen virket ikke på meg heller, ble satt på drypp på full guffe, riene holdt på å drepe meg, ungen satt fast oppe i bekkenet....you know the story), og jeg går nå til samtaleterapi på sykehuset. Har ikke du fått et slik tilbud? (Kanskje ikke alle kommuner har det?)

[Anonym bruker]

kjære lille deg 21.46.!

12.10 og 19.45 her.. hva er så provoserende med det?? jeg hadde ikke en drømmefødsel jeg heller. full drypp,pga at babyn satt fast. veide nærmere 5 kilo.! null smertestillende.! men jeg sitter her den dag idag fordi,med en helt frisk baby. hva er vell bedre enn det???

jeg vet godt at det er innmari vondt,men hvorfor i alle dager skal jeg skremme hi enda mere... det er virkelig ikke noe å gå å grue seg til,bare å ta det som det kommer.!!

 

uansett det er ikke deg det dreier seg om..! Ønsker deg HI masse lykke til =)

[Anonym bruker]

"Kjære lille deg?" Synes du det var så ekkelt å få kritikk at du må ta i bruk hersketeknikker? Prøver du å få meg til å føle meg dum? Nice try. Du har fortsatt ikke skjønt hva fødselsangst er.

[Anonym bruker]

HI her, takk for alle innlegg, jeg synes det er herlig at så mange damer forsøker å hjelpe/oppmuntre en redd gravid medsøster, og jeg ble ikke provosert av noen av innleggene. Til anonym 21.46, nei jeg fikk ikke noe tilbud om samtaleterapi, og jeg fikk ikke engang snakket med jordmora som ødela fødselen helt for meg, hun hadde i følge en annen jordmor det "for travelt" til å komme å snakke med meg dagen etterpå. Jeg tok dette som et tegn på at hun visste hvor forbanna jeg var på henne. Da hun hadde strippet meg ved 8 cm ropte jeg jo til henne "hva har du gjort med meg"?, for jeg trodde hele livmoren skulle revne og at jeg skulle dø der og da. Jeg er også helt sikker på at jeg hadde en slags fødselsdepresjon i ukene etterpå, uten at det ble fanget opp av noen, mannen min trodde det var en blanding av overgangen til motherhood og barseltårer, men selv ser jeg nå at jeg var veldig langt nede, og syntes livet var meningsløst på mange måter. Jeg kom meg heldigvis uten hjelp, men det tok laaang tid, ser jeg nå. Og det var jo unødvendig. Så ja jeg skulle gjerne hatt samtaleterapi. Nå er dette veldig lenge siden, 9 år, så jeg har jo på noen måter bearbeidet fødselen, men nå når jeg skal føde igjen så kommer det opp. Jeg får ta en prat med jordmor og fødeavdelingen, det er sikkert lurt. Igjen, takk for alle innspill og støttende ord!

[Anonym bruker]

Min første fødsel varte veldig lenge. Jeg måtte ha drypp for å få sterkere rier, og jeg lå og presset i 1,5 timer. Barnet var over 4 kilo. Jeg revnet oppover, til sidene og innover, og kunne stå på beina på et par dager etter fødselen. Det tok nærmere en mnd. før det ikke lenger var vondt å sette seg.

 

Så ble jeg gravid igjen, og jeg grua meg skikkelig til den fødselen! Men vet du hva? Fra begynnelse til slutt tok det 2,5 timer. Jeg pressa bare i 20 min, og fødte en baby på over 5 kilo. Alt jeg fikk var to pyntesting! Jeg var i dusjen rett etter fødselen, og formen var på topp.

 

Snakk med jordmor om alle alternativ på forhånd, og lykke til!

[Gjest]

Huff. Det er utrolig viktig at kroppen faar tid til aa aapne seg i sitt eget tempo. Jeg gjetter paa at hvis kroppen hadde faatt tid paa seg hadde ting gaatt bedre.

 

Hvis du fikk problemer med riene sist er nok ikke epidural noen god ide Jeg hadde ikke epidural foerste gangen fordi barnet jeg ventet var ganske stort og derfor ble jeg raadet til aa ikke bruke epidural av frykt for at riene ikke ville bli kraftige nok.

 

Men jeg fikk bruke varmtvann, og det hjalp litt, og dessuten akupunktur. Akupunkturen hjalp dessuten ved at den ga meg kraftigere rier mot slutten (det er noen egne punkter som fremmer rier nede i foten utrolig nok ... funket paa meg i hvert fall). Jeg fikk ogsaa tilbud om lystgass, men siden jeg var kvalm ville jeg ikke proeve.

 

Jeg ville bedt om en prat med avdelingen jeg har foedeplass hos og sett om de kan tilrettelegge for en god foedselsopplevelse denne gangen. Hvis ikke er kanskje KS bedre. Det er jo ikke meningen at man skal bli helt traumatisert av aa faa barn heller.

 

[Anonym bruker]

Hei

 

jeg må bare fortelle om meg....

Første ble tatt med planlagt ks, pga seteleie og stor baby.

Det gikk helt fint, ingen komplikasjoner og jeg var oppe å gikk kl 15.00 og da ble den lille født 10.32.

Det var selvsagt litt verre i ukene etterpå, med smerter i magen og vondt å hoste og nyse.... og jeg har allergi og dette var sommer..... og vondt å le.

Kjedelig at jeg ikke fikk trille vognen opp igjen til huset vårt, fordi det var en bratt bakke.

Men ellers var det helt greit.

 

Så kom nr to..... var også stor..... fødselen varte leeeeenge.... fikk epuderal etter 8 timer med rier hvert 5 min.....

og fødselen stoppet opp og måtte ta drypp.... osv...osv...

rivnet mye, fikk en del sting alle veier for å si det slik....

og jeg fikk nok en psykisk knekk, bestemte meg for at to barn var nok for meg!

 

Men så ble jeg gravid igjen, med prevensjon.....

Jeg ble godt fulgt opp, og da terminen nærmer seg var jeg på jordmorsamtaler på sykehuset og hun satt opp en plan for meg den dagen jeg kom i fødsel.

jeg fikk størrelseesimering, slik at vi fikk vite om det var en stor baby denne gangen også.

Det var det ikke.

Uten å vite det, så var jeg på ul dagen før den lille kom til verden, ca en uke før termin.

Jeg fikk vite at babyen var ca 3500g og 34 i hodet, det var jo noe helt annet enn forrige, som var nesten 5 kg og 38 rundt hodet!

Det fikk meg til å tenke litt positivt.

Fødselen startet en time etter at jeg hadde lagt meg den kvelden, og jeg hadde bestemt meg for å være lengst mulig hjemme, fordi jeg ikke ville ha en repitisjon av forrige fødsel.

Men denne gangen gikk det FORT!!!

jeg hadde 1 min mellom riene med en gang!

 

vi kom oss ikke på sykehuset en gang før babyen ville ut, men jeg hadde heldigvis jordmor der.

Det ble jo en helt annen opplevelse, og jeg synes det var ok..... rivnet ikke, det var hektiske den stunden det sto på, men var jo fort over. det gikk 1,5 time fra jeg våknet til babyen var ute.

Ingen sting og frisk og rask.

 

Jeg hadde samtale med den jordmoren som hadde fulgt meg opp på sykehuset samme dagen som den lille var født, da vi gikk gjennom fødsel og jeg fikk fortalt hvordan jeg hadde det.

 

Jeg har i ettertid tenkt på at jeg faktisk ba om keisersnitt....

Jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for at det ikke ble tilfelle!!!

 

Du må få snakket med noen på sykehuset!

 

 

Lykke til