Rusomsorgen i Norge fungerer ikke slik den bør; hvorfor? og hva kan endres?

[Gjest]

Noen som har tanker om dette?

[Cat.68]

For det første er ventelistene aldeles for lange. En rusavhengig som kommet til det punktet at de ønsker hjelp trenger hjelpen DER OG DA, (siden motivasjonen nesten aldrig varer særlig lenge). Å tilby hjelp etter 6-12 mnd er en vits, og mange rusavhengige dør i køen eller mister motivasjonen underveis.

 

Jeg er også inne på at tvangsbehandling for denne gruppen skulle være enklere i første fase. Fordi det har i Sverige bla vist seg at de aller fleste ønsker fortsatt behandling etter de første 3-6 mnd på tvang. De trenger bare hjelp til å komme igang, og vi får nok ned en god del overdose dødsfall med dette.

 

En gedigen utbygging av rusomsorgen samt flere rene rus og psykiatriposter. Her i vår kommune, finnes det ikke egne rusplasser på psykiatrienheten på sykehuset, bare det er en skam, da rus og psykiatri ofte er nært knyttet sammen.

 

Så en MEGA satsning på etterhvern og reetablering i samfunnet. Denne delen er kanskje en av de viktigste.

 

Jeg har mange tanker og åsikter innen dette tema , da det ligger meg nært om hjertet.

[Anonym bruker]

Tja, det finnes jo steder som fungerer brukbart. Men de er private, og har gjerne et behandlingsperspektiv på tre år pluss ytterligere oppfølging, og ser ut til å være veldig kostbare...

 

Pga få og dyre plasser blir ventelistene så lange at en ikke får inn dem som er unge nok til å virkelig gi en forandring, de som får plass har levd misbrukerlivet så lenge at det begynner å nærme seg umulig å snu trenden...

 

Andre private aktører driver med religiøst perspektiv, som for meg er helt hårreisende, og har ingenting med rehabilitering og behandling å gjøre. Heller misjonering og hjernevaskin, dette burde strengt tatt ikke vært lov.

 

Problemet med rusomsorgen ellers er at pasienter innlegges uten å ha motivasjonen som er nødvendig. At de fleste steder mer er oppbevaringsteder, hvor rusmisbrukere kan slappe av og komme til hektene et par uker før man drar tilbake til det vanlige livet sitt igjen. Sykehusenes opplegg er jo på åtte uker. Det er ikke i nærheten av det som skal til for å gi en varig forandring.

 

Metadon- / subutexprosjektene er ikke helhetlige nok. Det er lite terapi, og en bor og lever som en vil hele døgnet, med unntak av at en må møte opp, få dosen sin og gi en urinprøve... Dette ville kanskje fungert i forbindelse med et helhetlig og langvarig behandlingsopplegg i institusjon, men ser ut til å koste for mye til å være et alternativ...

 

Til slutt er mange rusmisbrukere dobbeltdiagnostisert (rus og psykiatri) og, med noen hederlige unntak, er institusjonene veldig flinke på det ene feltet, men det er sjeldent at behandlingen er tilpasset til denne kombinasjonen...

 

Det ble langt, bare noen få tanker på hva som kunne vært annerledes her i landet:)