er det virkelig sånn det skal være????

[Anonym bruker]

signerer magica fra tryll her altså!

[Anonym bruker]

Tenker dere som er hjemmeværende på at dere mister mange år med pensjonssparing? Kjipt å sitte igjen som eventuell minstepensjonist, hvis mannen bestemmer seg for at han ikke gidder mer, når barna er voksne. Mange kvinner som har brent seg her..

 

Jeg tror det vil bli et helvete å begynne i jobb igjen. Men vi er av de parene som ikke har klart å spare opp en årslønn før vi ble gravid. Egoismen tok vel overhånd, og savnet etter barn ble større enn penger.

Jeg vil måtte jobbe 100% etter endt permisjon, samme må min mann. Blir sikret mye dårlig samvittighet framover, men som andre her sier - bør man vel bruke ettermiddager, ferier, helger og fridager mer fornuftig og nyte dem. Er man ute i jobb, får man i allefall

stilt noen sosiale behov, og det blir kanskje ikke et såå stort must å måtte gjøre ting alene/sammen med venninner når man er ferdig på jobb?!

 

Min tanke om saken i hvertfall.

[Anonym bruker]

Var ikke alltid bedre "før i tiden" heller..Det virker som mange hjemmeværende mødre ser på det som idealet..Men husker ikke lenger tilbake enn til skolealder..Hvor mamma ventet hjemme med ferdig middag..

 

Men tror dere at småbarn ble sett så mye mer "før i tiden"?? Ble stimulert og lekt like mye med da som nå? Det var ikke sånn at husmødre dro hjem til hverandre for at ungene skulle leke sammen.Man måtte ta til takke med søskenene. Det var begrenset med leker, og vi på landet ble sendt ut hver dag,- for ikke "gå i veien". Mødre stelte i hjemmet, og det var et dagsverk i seg selv, barna måtte klare seg selv, var bare "under oppsyn" av mor....

 

Nå til dags så har hjemmeværende ikke mye annet og gjøre enn være sammen med ungen..Leke med de, ta de med på leketreff....Men opprinnelig så VAR det ikke slik, men mange synes og kun huske den blir mamman som stod på kjøkkenet og lagde mat....Og jeg vet ærlig talt ikke om man gjør barna noe annet enn en bjørnetjeneste ved å la de være midtpunkt, prins eller prinsesse 24/7 i sine første leveår....Tror en barnehagesituasjon er bedre enn "gamle dagers" "satt til å passe seg selv" holdning til banra (Mor hadde ikke TID til lek og mor).......Barna blir stimulert, får lekt og lærer av andre voksne og barn...

 

Alternativet i dag er jo ikke det samme, men folk som jobber i førskolen/med førsteklassinger ser jo at barn som ikke har gått i barnehagen ofte henger etter..Ikke mtp lese/skriving, men sosialiserin...De er ofte velig bestemmende (har jo vært mammas og pappas øyensten og midtpunkt hele livet) og reagerer ofte veldig "vanskelig" når de møter problemer..Selv om de går i barenhage det siste år før skolestart så henger slike ting ofte igjen..

 

Barn fikk en naturlig løsriving før i tiden ved at mamma "var der"; men ikke gjorde noe for en.. For å si det enkelt...I dag skjer den løsrivingen ved at de er i barnehagen...Man vet mamma/pappa kommer, selv om de ikke er der hele tiden.. Og det tror jeg er sundt mtp at man lærer seg og stole på at mamma/pappa er der selv om de ikke er der.Gir barna en trygghet rett og slett...

 

Selvsagt ikke ideelt med bare 2 timer sammen. Men å skylde på samfunnet vil ha det slik, er litt for drøyt.. man kan gjøre mye for å endre på det..Også er det om og gjøre og gjøre mest mulig ut av tiden sammen. Planlegge måltid litt i forveien, være SAMMEN med barna de to timene, og bruke helgene og feriene for det det er verdt. Tror mine timer med barne er minst like givende for de, som det de ivlle vært om jeg var hjemme hele dagen med de... Jeg dedikerer meg til barna all vår tid sammen. Det ville jeg ikke gjort om vi gikk "oppå hverandre" Hele dagen..OG de er blitt selvstendige, trygge små barn av å gå i barnehagen..Mamma/pappa kommer alltid og henter.SOm 4 åring var jenta alene på dansetrening..Ikke noe probelm, hun visste jo jeg kom og hentet....Har vist en utrolig trygghet mtp at jeg kan gå til naboen og låne ting, med posten etc, uten at hun "Må være med" for hun vet jeg kommer tilbake..Mange ting osm jeg ser andre barn kan ha problem med....

 

Dårlig samvittighet er noe vi gir oss selv..Barna våre har det bra, og krever ikke mer av oss en at de kan stole på oss, at ve ER der når vi ER der og viser kjærlighet og ekte entusiame når vi er sammen med de,....

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt HI! synes det er helt sykt. Men som sagt så går det jo an å kutte ned en dag i uka? da får man jo 3 dager fri til å være med barnet, hvis man da ikke jobber i helgene.

Jeg har vært så heldig at jeg har jobba i samme barnhage som den eldste gutten min. Vi har stått opp sammen, gått hånd i hånd til barnehagen sammen, og sett hverandre der, og så gått hjem igjen sammen. Jeg synes at jeg er verdens heldigste! Har nå fått enda et barn og tenker å gjøre det samme med ham. Vil ikke gå glipp av de første leveåra for alt i verden.

Jeg jobba halvt ei stund og da ville jeg ha ham hjemme, men vet du hva? - Kl 9 om morgenen så sa han: Mamma?? Kan ikke jeg få vær så snill å gå i barnehagen nå?? hehe Så det er ikke bare skam å ha dem i barnehagen. de fleste barna elsker å gå der, og de får utfolde seg og leke med andre, og vips! så kommer mamma eller pappa for å hente dem igjen.

Trøtte og gode kan dere han/hun sitte i armkroken din og se barneTV, Det er deilig d

[Anonym bruker]

anonym 09:42...

Er du virkelig så snever synt?

Ja jeg ble gravid uplanlagt, og ja jeg valgte og beholde barnet!

Det var ikke mindre ønsket fordet om jeg ikke var i en bra livssituasjon med tanke på økonomien.

Jeg var student og tjente 5000 kr i mnd (hadde ikke studielån)

2500 gikk til husleie, og 2500 gikk til alle andre regninger og mat.

Laangt under fattigdomsgrensen med andre ord...

Men du mener altså at jeg burde klart å spare?

De fleste lever over sine evner?