jeg skjønner meg ikke på foreldre som vil gå fra hverandre.

[Anonym bruker]

først og fremst..jeg hadde skjønnt det hvis det var vold i bildet!

 

jeg skjønner at mennesker kan bli lei av værandre og at kjærligheten kan forsvinne.

men jeg kan ikke forestille meg å være bort fra barnet mitt mens far sitt samvær med barnet.

da hadde jeg heller taklet å bo med eksen, for å være mest mulig med barnet mitt..

 

jeg vil ikke gå glipp av noe når det gjelder sønnen/datteren min.

så det jeg spør om nå er, hvordan klarer dere det?

og dere som mener det er best for barnet?

- på hvordan måte?

[Anonym bruker]

Er du helt...dum? Eller er du bare... dum?

[Anonym bruker]

Som skillsmissebarn så takker jeg høyere makter for at mine foreldre gikk fra hverandre. Å bo under samme tak med mennesker som ikke er glade i hverandre, som nesten ikke snakker sammen og som ikke har noe til felles er en prøvelse for et barn.

 

Da får det heller være at det er trist for foreldrene. For meg, som barn, var skilsmisse den beste løsningen

[Anonym bruker]

Hun er nok dum. Og veldig ung. Og da kan det på en måte unnskyldes.

[Anonym bruker]

Det at foreldre går fra hverandre skjønner du ikke fordi du tydligvis er i et bra forhold og at du kanskje har baby enda?

 

Jeg kunne heller ikke forestille meg å gå glipp av ting i livet til babyen min når hun var under året, men nå som hun er eldre går det fint å være vekk ei helg.

Jeg hadde heller ikke ofra min lykke bare fordi jeg ikke ville være borte fra barnet mitt annenhver helg.

 

Jeg bor fortsatt med barnefar jeg, men forstår jo hvorfor mange flytter fra hverandre!

Du forstår det nok en dag du også....

[Anonym bruker]

for det første, hvorfor er jeg dum?

og for å svare deh 23:41, så kan man vel være venner selv om man ikke er kjærester? jeg kan godt være glad i en eks uten at det ligger noe kjæresterier bak det...

 

jeg synes det høres trist ut at et barn skal ha to hjem og flytte fram og tilbake ofte. det høres ikke stabilt ut i det hele tatt.

jeg tenker også på høytider..

En jul uten barnet mitt?? da er det ikke vits i å feire den engang

 

HI

[Anonym bruker]

TIL 23:47

 

jeg har barn og ja, jeg er nok i et gost forhold.

nå har jo fedre barnet mer enn annenvær helg.

nå er det som oftest 50 -50...

 

HI

[♥Nemi♥]

Altså, hvorfor skal man bo sammen med noen som man ikke er glad i på den måten?

Hva gir det barnet ditt?

Hvilket budskap gir du da?

Og skal man aldri finne den store kjærligheten igjen?

 

Skal de nye kjærestene til mor og far flytte inn i samme hus, så man lever i et lykkelig orgiesamfunn?

 

Herregud, gi deg da:p

[Anonym bruker]

Kall meg gjerne egoist. Men jeg fortjener kjærlighet og omsorg jeg og. En mann som elsker meg.. Skal man holde ut til barna har flyttet ut for så puste igjen?

[Anonym bruker]

du sier noe der Nemi.

jeg mener selfølgelig ikke at det skal være for alltid!

men iaf de første åra!

 

jeg vil ikke se babyen min kun annenvær uke.

 

HI

[Anonym bruker]

Å vokse opp med foreldre som forsaker kjærlighet, nærhet og ømmhet for et annet voksent menneske tror jeg ikke er det beste utgangspunkt og signal å gi et barn.

Kanskje om man gjør det nettopp av kjærlighet, men jeg mistenker at du ville gjort det av egoisme. Ikke for å være frekk, men du snakker faktisk mer om deg selv, hvordan det ville vært for deg og hvor trist du ville blitt enn du snakker om hvordan livet til barnet ville bli. Og når du da setter din egen egoisme forann barnas ve og vel så tviler jeg på at det vil bli et godt hjem å vokse opp i.

 

Jeg tror det er bedre at du feirer jul alene enn at barna skal vokse opp sammen med foreldre som ikke elsker og er glade i hverandre.

[Anonym bruker]

TIL 23:55.

 

jeg synes man burde klare å holde ut de første 3 åra.

for barnets skyld og for min egen

 

HI

[Anonym bruker]

du tar feil hvis du tror at de fleste skilte fedre har ungene sine 50 %... ville bare nevne det:-)

[Anonym bruker]

til 23:59

 

å? hvordam fungerer ordningen?

er ikke alt så likestillt nå?

[Anonym bruker]

HI er sikkert en ung nybakt mor..Men veldig barnslig tankegang.Men med tid og stunder vil hun merke realiteten.Kanskje blir hun voksen.

 

Men jeg skjønner jula hadde vært verd null og niks uten ungen sin der.Har ikke vært i den situasjonen heldigvis.Men når det er sagt,så skjønner jeg også at det er folk som MÅ.Og at en helt sikkert blir vant til det på en måte.Og så lenge mor og far har en god tone,er det meste greit vil jeg tro

[Anonym bruker]

Vanlig ordning er langt i fra 50-50. Det er vel i grunn veldig få som har 50-50 fordi det ikke er anbefalt.

 

Det vanligste er vel fortsatt hver onsdag og annenhver helg

[Anonym bruker]

00:01 : Gjør du deg dummere enn det du er, eller??

[Anonym bruker]

Slik tenkte jeg også da sønnen min var baby. Forholdet var grusomt, jeg følte meg som søppel, men tenkte at alt var bedre enn å være uten gutten min. Men så gikk jeg allikevel, da jeg forstod at jeg ikke maktet å være den moren jeg vil være dersom jeg ble. Og etter hvert som gutten min ble eldre, ble det lettere å være borte fra ha, Vanligvis er det bare annenhver helg, men i sommer var det tre uker. De to første ukene gikk fint, den siste var litt lang. Men uansett vet jeg at jeg gjorde rett.

[Anonym bruker]

Forresten: Jul uten sønnen min er ingen ting verdt. Jeg feirer bare jul annenhvert år. Når han ikke er hos meg, reiser jeg bort med kjæresten min.

 

00.08

[Anonym bruker]

Skjønner jeg godt hilsen 00:08

[Anonym bruker]

Er litt enig med hi. Det er ofte et valg om å la følelsene dø ut. Det er et valg å svikte den ndre, og det er et valg å ikke ville tilgi.

 

Jeg har nok mine ting jeg ikke villet tilgi, utroskap, svik, volg etc. Jeg inbiller meg at jeg har en temmelig høy terskel. Men det er jo andre som har en lavere terskel. Vi kan jo egentlig ikke dømme, men det er problematisk om mange velger å gå i fra partneren sin og bryte opp familien fordi en ikke gidder noen ting.

 

Det kan være mye jobb for å forholdet til å funke, men det er en viktig jobb om en ønsker et stabilt hjem for barna sine. For andre er det ikke så viktig. Andre ser ikke på skilsmisse og seperasjon, samvær og storfamilie som en såpass negativ ting som jeg gjør. Ikke lett dette her. Kan ikke pjåte på andre ens egne verdier.

 

Jeg derimot er enig med hi. Ikke bare utfra egositiske tanker, om ikke å ville gå glipp av noe med barna mine. Men også fordi jeg ønsker stabiliteten, jeg ønsker verdiene videre formidlet, jeg ønsker at de skal slippe stresset ved å være skilsmissebarn og jeg elsker min mann, av og til går det litt trått, men stikker ikke uten kamp. Vi prioriterer hverandre.

 

 

[Gjest]

En venninne av meg tryglet foreldrene sine om aa skille seg da hun som 11-aaring innsaa at de ikke var slik at foreldre maatte bo sammen. Det var ingen vold inne i bildet, men foreldrene snakket ikke sammen (barna gikk med beskjeder mellom dem), de gjorde ikke ting sammen og i det hele og det store var det en riktig lite hyggelig stemning i huset.

 

De fortsatte likevel aa bo sammen til barna begynte aa studere for "barnas" skyld. Forstaa det den som kan.