Hvordan kom dere over bf ? (de som blle dumpet)

[Anonym bruker]

Forholdet til meg og bf har vinglet lenge..Lenge var forholdet på nedoverbakke "før graviditeten også".. Vi rett og slett mistet følelser for hverandre..Mye psykisk mobbing,hakking og bad words... ? mer som jeg ikke orker å gå inn på..Da jeg fant ut at jeg var blitt gravid,bestemte vi oss for å satse på forholdet "men det var ikke bare,bare" Så jeg anbefalte Familie_terapeut,men det var under hans nivå "bla,bla" Hum,enda værre er det vel at familien rakner,så... Men når han ikke ville,og vi kom ingen vei,hadde jeg ingen annet valg enn å ta siste ferge.. Trist,men... Tenker at det er bedre for lillegutt,jeg har jo grått hver natt nesten..Og er stygt redd for at det er grunnen til åat han h r -21% vekskavvik,og at de vurderer å ta ham ut i neste uke men om han har det bedre utenfor,så unner jeg ham det "øyenstenen min"

 

Men sorgen over ham kommer jeg ikke over,tror helst det er vanen som jeg savner "at han er her" Vi var tross alt ilag i 8 år nå..

 

Huff,noen som vil svare ?

[Anonym bruker]

Huff - jeg føler med deg. Var i noen lunde samme situasjon for 10 år siden. Det er ikke lett, men du må være sterk og komme deg gjennom dette.

 

Jeg slet lenge med depresjoner etter at forholdet ble brutt. Jeg trodde at dette var noe jeg måtte klare meg gjennom alene, og i min gravide (og senere ammetåke) innså jeg ikke at jeg kunne be om hjelp. Til slutt åpnet jeg følelsesbegeret mitt på en kontroll på helsestasjonen, og da fikk jeg beskjed om at jeg trengte hjelp. Jeg fikk pratet med fastlegen min og jeg fikk en avtale med en familieterapaut i kommunen. Etter disse samtalene klarte jeg å legge fokus over på det som var viktig der og da - datteren min og meg selv - og da gikk det raskt fremover.

 

Du må være litt egoist nå og se på hva du trenger for at du og din lille "øyesten" skal ha det best mulig! Siden du fortsatt er gravid vil jeg anbefale deg å ta en samtale med jordmor. Det er utrolig hva disse fagpersonene kan hjelpe med.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke akkurat si at jeg har "kommet over" barnefar (og min samboer i mange år), men jeg kan ihvertfall si at jeg tenker mye mindre på ham etter at jeg fødte. Greier å bruke mer energi på å glede meg over denne perfekte skapningen vi lagde enn å sørge over tapt kjæreste og tapt familieliv. Savner ham selvfølgelig, kan ikke dele gleder og sorger på samme måte, gleder over alt den lille gjør og småbekymringer. Kveldene er ikke så tunge og triste nå, savner en å dele livet med, selvfølgelig, men det går flere dager mellom hver gang jeg feller en tåre nå, i begynnelsen var det hver dag.

 

Jeg var også bekymret for babyen i magen, at den skulle bli påvirket av at jeg gråt mye, sørget og fortvilte. Var i en periode redd for at jeg ikke skulle greie å glede meg over dette barnet. Babyen hadde et vekstavvik på 34 % og jeg var bekymret for det. Vr også bekymret for at babyen skulle bli urolig pga den siste tiden i magen. Men det å se babyen for første gang var like fantastisk som da jeg fikk barn første gang, ungen er stor, men frisk og sunn og ikke minst har jeg fått en rolig baby som stort sett er fornøyd og smiler masse til mammaen sin.

 

Utfordringen med disse små er samværsordingen, og det er vanskelig å hele tiden måtte se og prate med en du prøver å komme over. Faren har samvær med babyen hjemme hos meg tre ganger i uka. Noen ganger tar jeg meg en tur ut, men nå har babyen begynt å bli skeptisk til faren sin (og alle andre menn), så holder meg i nærheten.

 

Så ja, det vil gå bedre etterhvert. jeg har det mye bedre nå enn for noen få uker siden, selv om sjalusien river og sliter i meg når jeg vet han er på byen eller han sier at han må gå fordi han har en avtale ...

 

Hvordan går det med deg? Har du født, kanskje?