Sukk, jeg har ikke lyst og fortelle sannheten...

[Anonym bruker]

Har hatt dårlig allmenntilstand i noen måneder nå, var hos legen og tok en rekke prøver. Til foreldrene mine sa jeg bare at jeg hadde lave jernlagre ++ noe annet småtteri. Sannheten er at jeg i denne uken som er fått kreftdiagnose og nå er jeg bare livredd for og dø fra barna mine og mannen min.

Hverken mine foreldre eller svigerforeldrene mine vet noe, kun jeg og min mann. Jeg tørr ikke og si det som det er, da spesielt foreldrene mine sier jo at man kan ha kortere perioder i livet som er spesielt slitsomme når man er småbarnsforeldre.

 

Aner ikke hvorfor jeg ikke vil fortelle dem sannheten, kanskje jeg er i sjokk over diagnosen??

Noen som har noen råd og komme med?

[Anonym bruker]

Ja. Si det til både dine og hans foreldre.

hvorfor la de tro at det bare er småbarnsperioden som er slitsom?

Om du forteller det vil du og mannen din få god støtte og hjelp med ungene når dere trenger det.

 

Håper det går bra med deg.

 

[Anonym bruker]

Hadde et av mine barn vært syke.Hadde jeg inderlig håpt de har fortalt meg det!...Det hadde du sikkert også villet?

 

Greit at de vet om det,du trenger støtten..

 

Lykke til .Håper u blir snart frisk!

[Anonym bruker]

Kjære deg: Det er aldri godt eller bra at har sånt inne i seg. At du har kreft kommer de kanskje til å finne utav på egenhånd, men hvorfor ikke fortelle dem det selv?

 

Ka type kreft har du, og hva stadie?? Hva sier legene om prognosen??

[Anonym bruker]

hvor har du kreft da???

 

du må la d synke inn, å deretter vil du ønske å fortelle tenker jeg, det må være helt forferdelig,, men de fleste blir kurert idag.. mine tanker går til deg og dine... du vil trenge masse støtte ved kurer og kanskje strålebehandling,

 

lykke til....

[Anonym bruker]

Vet ikke om det er noe godt råd, men ta deg litt tid til å fordøye det selv først, hvis du ikke har behov for å snakke med foreldre/svigerforeldre enda. Om du skal vente bare et par dager eller om du skal vente lenger er det vel bare du som kan avgjøre. Men på ett eller annet tidspunkt må du jo si det, og venter du for lenge kan det også bli vanskelig. Snakk mye med mannen din og de fagfolka du eventuelt har tilgjengelig. Hvis du skal til legen igjen med det første kan du jo ta opp problemstillingen med hvordan fortelle det...

 

Vet ikke hvor gamle barn du har, men jeg har sett ei fin bok som kanskje kan hjelpe i forhold til hvordan du/dere kan snakke med barna.

 

http://www.kreftomsorgrogaland.no/index.cfm?id=223985

 

Håper du får god hjelp og klarer deg fint gjennom den vanskelige tida!

[Bambi på slankern]

vel, jeg har kansje ingen råd og komme med, me jeg tenker du før eller senere MÅ si det....

Bare diagnosen er jo en påkjenning uten sidestykke, og det kan være godt og dele det, og ha noen flere og snakke med om det.

 

Kreftdiagnose utløser mange tanker, og jeg tror det vil slite deg mer og ha desse tankene for deg selv, ogdu trenger de kreftene du har til å konsentrere deg om barna dine... Ikke bruk kreftene på å sjule sannheten fra dem...

 

Min erfaring er at barn forstår veldig mye bare en har tid til og sette seg ned sammen med dem.

Det finnes en bok+filmsom hjelpemiddel for akkurat det... lurer på om den heter noe slikt som "Jeg har ikke gjort leksene mine i dag, Mamma har fått kreft"

 

Haukeland har den iallefall til utlån...

 

Lykke til....

[Anonym bruker]

Uff så trist da=(

 

Hvordan fant du det ut? Og hvordan form var du i siden du gikk til legen. Har div plager selv, og jeg skal ta div prøver. Huff håper de ikke finner noe skummelt.

 

Lykke til uansett.=)

[Bambi på slankern]

vel, jeg har kansje ingen råd og komme med, me jeg tenker du før eller senere MÅ si det....

Bare diagnosen er jo en påkjenning uten sidestykke, og det kan være godt og dele det, og ha noen flere og snakke med om det.

 

Kreftdiagnose utløser mange tanker, og jeg tror det vil slite deg mer og ha desse tankene for deg selv, ogdu trenger de kreftene du har til å konsentrere deg om barna dine... Ikke bruk kreftene på å sjule sannheten fra dem...

 

Min erfaring er at barn forstår veldig mye bare en har tid til og sette seg ned sammen med dem.

Det finnes en bok+filmsom hjelpemiddel for akkurat det... lurer på om den heter noe slikt som "Jeg har ikke gjort leksene mine i dag, Mamma har fått kreft"

 

Haukeland har den iallefall til utlån...

 

Lykke til....

[Anonym bruker]

Har kreft i bukspyttkjertelen, er snakk om operasjon, men vet ikke når dette evnt blir. vet ikke om legene har funnet ut hvilket stadium jeg er kommet til, mulig de holder på og finne det ut ettersom de tar en hel masse prøver og greier.

[Anonym bruker]

Uff - synes veldig synd på deg. Også kreft i bukspyttkjertelen da Hvordan fant du det ut? Symptomer? Er vel veldig sjeldent at unge mennesker får det.

 

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Stakkars deg - håper du vinner over kreften.

 

Hvilke symptomer hadde du? Er jo ikke vanlig at unge mennesker får kreft i bukspyttkjertelen.

[Anonym bruker]

Ville bare ønske deg lykke til!

Skal be for at det går bra.

[Anonym bruker]

Til dere som reagerer på innlegg 01:20: Vær så snill å ikke la denne personen få ødelegge denne tråden med sitt stygg innlegg. Vær så snill å ikke start denne debatten igjen. Innlegget er sendt til moderator, så håper at det blir slettet snart. La det gå forbi i stillhet. Takk.

[*SMASK*]

Ønsker deg alt godt -og en god tilfriskning fra kreftsykdommen. Dette vil du overvinne:D

 

Hva gjelder de nærmeste -så håper jeg du finner anledning til å snakke med dem.

Se på ungene dine -og tenk deg at de en dag skal ville skjule noe for deg. Jeg synes foreldre bør få informasjon -så sant de er skikkelige folk -om du skjønner hva jeg mener.

Snakk med kreftsykepleier eller legen din om dette -tror det er en ikke helt uvanlig problemstilling.

Noen får til og med dårlig samvittighet -fordi de blir syke!! Høres rart ut, men vi menneskebarn er litt rare noen ganger.

 

Lykke til videre

[Anonym bruker]

Jeg har en veninne som hadde kreft i bukspyttkjertelen, det er vel 13-14 år siden nå. Hun ble operert og hadde et par runder med behandling, mener det var strålebehandling men er ikke helt sikker (dette skjedd før jeg møtte henne så hun har bare gjenfortalt). I dag er hun frisk som en fisk, men må ta noen tabletter resten av livet fordi bukspyttkjertelen ble fjernet. Vet ikke hvorfor jeg forteller dette, men tenkte kanskje du kunne ha godt av å vite at dette kan gå helt fint.

 

Vil likevel råde deg til å fortelle dette til din nærmeste familie, du kan jo uansett ikke skjule det når det kommer til sykehusinnleggelse og behandling. Du kommer til å trenge støtte og hjelp i tiden du skal gjennom, kanskje som barnevakter osv.

 

Skjønner at du er i sjokk, og bare ta litt tid til å fordøye det før du forteller. Men du må huske på at dette er foreldrene dine, svigerforeldre og søsken, de er like glad i deg som du er i dine barn! De vil ønske å hjelpe deg.. Ikke vent for lenge med å fortelle, de vil også trenge litt tid på å fordøye dette. Kanskje du skal få mannen din til å reise rundt til de å fortelle, la han ta den værste støyten når de får sjokkmeldingen. Da kan han han ta seg av de første reaksjonene, de kan fordøye det litt og summe seg før de kommer til deg og hjelper/støtter deg.

 

Ønsker deg masse lykke til og god bedring. Du skal ikke gi opp, du skal kjempe mot dette!

 

Klem.

[Anonym bruker]

Først en klem fra meg.

Jeg vet akkurat hvordan du har det.Jeg fikk kreftdiagnoese på onsdag og har ikke sagt det til noen andre en de som var med meg når jeg fikk telefonen og sjefen min og naturligvis min mann.

Jeg har ikke sagt noe til familien jeg heller og har bestemt meg for å vente til jeg vet noe mer, grunnen til det er at jeg vil ha noen svar på de spørsmålene jeg får fra de. Var faktisk med svigerfamilien i går og det var vanskelig å late som ingenting men alikevell, jeg skal si det til de når jeg føler for det.

Jeg føler at jeg er i en boble for øyeblikket og er veldig tom men jeg prøver å leve livet som normalt selvom det ikke er lett.

[Anonym bruker]

Til 09.32: Sikker på at du ikke mener skjoldbrukskjertelen?

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg, HI?

[Anonym bruker]

huff, så forferdelig for deg. Pankreas kreft er jo max uflaks.

Jeg antar at legene har informert deg om alvorlighetsgraden når man får kreft i bukspyttkjertelen, dette er ikke greit, men du MÅ fortelle familien din dette. Du vil ikke unngå at de får vite det uansett, du har fått en av de mest alvorligste kreft typene som finnes....

 

lykke til da

[Anonym bruker]

 

bukspyttkjertel kreft er en av de mest alvorlige typene...

 

 

neo skurrer ved dette innlegget synes jeg...

[Anonym bruker]

Beklager men dette innlegget skurrer i mine ører også.

Har akkurat mistet en onkel, 9 uker at han fikk diagnosen "kreft i bukspyttkjertelen", dette er en av de verste krefttypene.

Bare noen få prosent sjanse for å bli frisk.

 

Sykt hvis innlegget er fake, hvis det ikke er det så beklager jeg veldig for det også og sier dette må du fortelle fam. din.