Hva fikk dere til å sette foten ned??

[Anonym bruker]

Jeg er i et lite, eller stort, dilemma. Når sier jeg egentlig til min samboer at nok er nok? Han er veldig lite hjemme på grunn av stor arbeidsmengde på jobb. med unntak av en uke, har han jobbet overtid siden før jul. Han kommer hjem og hiver seg på sofaen for da er han helt utslitt. Han bidrar med svært lite husarbeid. Vi har to søte små barn, som han ser veldig lite til i utgangspunktet, men det skal sies at de ikke blir prioritert av han. I dag er han på fest siden det er såå lenge siden han har vært ute på byen.

 

Når han er hjemme kjefter han mye på barna og bare klager. Ungene er veldig vanskelig å ha med å gjøre når vi er hjemme begge to og han mener det er min skyld. Sier hele tiden at de er bare vanskelige når jeg er i nærheten..

 

Jeg jobber i samme bhg som ungene går i, så all bringing og henting er det selvfølgelig meg som står for.

 

Er det for mye å kreve at han skal sette av tid til lek med ungene den lille stunden som er igjen før de legger seg???

 

Tenker litt tanken på om dette egentlig er det han vil. Jeg er veldig mye alene med ungene selv når han har vært hjemme. går på søndagsturer alene med de, handler og lager mat, alltid alene. jeg er oppe med de om natten og det er som oftest jeg som står opp med de om morgenen.

 

Jeg ser at dette ikke er bra og har sjekket opp litt rundt det å gå fra han og ser jeg klarer meg økonomisk.

 

Hva fikk dere til å ta den vanskelige avgjørelsen??

[Anonym bruker]

Hadde det engang som deg,og det var også grunnen til at jeg tok barna med meg å flyttet. Hva skal man med en mann som absolutt ikke bidrar til annet enn irritasjoner.

[Anonym bruker]

Hmm.. det er ingen enkel situasjon du er i.. det å føle seg ensom i et forhold, føles mye værre enn å være alene "på skikkelig"..- hvis du skjønner..

 

Jeg var sammen med en som også var minimalt til stede.. han tenkte mye på seg selv, satt seg selv først i ett og alt.. ikke gikk det an å si noe til ham heller.. han fikk hver diskusjon til å dreie seg om at han var et offer, og alt var min skyld.. Reiste mye på fest, lot meg sitte hjemme alene med syke barn, og jeg hadde aldri avlastning..

For meg var det mye som gjorde avgjørelsen om å gå riktig for meg.. Utroskapsrykter, all festingen, egoismen etc etc.. er mye som jeg ikke orker å komme inn på her..

Men, jeg merket at litt etter litt forsvant alt jeg hadde av følelser, respekt, og jeg orket ikke engang tanken på nærhet sammen med han.. Jeg truet mangen ganger med å gå, jeg gråt, var opprørt, sint, fortvilet...ja alt sammen... Han lovt bot og bedring, og jeg trodde på det..- Men, til slutt ble jeg bare så lei av alle skuffelser.. hver helg, hver ferie, hver begivenhet, håpet jeg han skulle kunne takke nei til en fest, nei til overtid..at han innmellom kunne sette familien sin høyest...-men det skjedde aldri..

 

Så jeg hadde vel egentlig bestemt meg for å dra, lenge før jeg tok steget, og faktisk flyttet ut..- jeg gikk bare å ventet på en akseptabel "unnskyldning".. Jeg følte det som et kjempenederlag, og følet det var dumt å ikke kunne ha annet en "smågrunner", når familien min spurte hva det var som var grunnen.. men, den akseptable grunnen kom aldri..

-Så jeg sa til han etter en krangel, at sånn ville det bli... Og av en eller annen grunn forstod han da, at jeg mente alvor.. da ble han hysterisk, men desverre for sent til å vekke noen reaksjoner og sympati fra min side... så jeg flyttet ut...-og det beste var at familien min sa at dette hadde de sett, og bare ventet på at ville skje.. Flyttet hjem til mor og far en periode mens jeg var på leilighetsjakt..- og i dag har jeg det fantastsik.. har aldri angret...

 

Dette ble langt, men er i hvertfall in historie..

 

Men, hvordan har du det rent følelsesmessig? Er det noe å bygge videre på? Er det det, ville jeg kanskje tatt kontakt med familieværn kontoret.. er han ikke villig til dette, ser han antakelig ikke alvoret i situasjonen, og hvorfor da forandre seg, om det ikke er noen problemer?

[Anonym bruker]

Hmm.. det er ingen enkel situasjon du er i.. det å føle seg ensom i et forhold, føles mye værre enn å være alene "på skikkelig"..- hvis du skjønner..

 

Jeg var sammen med en som også var minimalt til stede.. han tenkte mye på seg selv, satt seg selv først i ett og alt.. ikke gikk det an å si noe til ham heller.. han fikk hver diskusjon til å dreie seg om at han var et offer, og alt var min skyld.. Reiste mye på fest, lot meg sitte hjemme alene med syke barn, og jeg hadde aldri avlastning..

For meg var det mye som gjorde avgjørelsen om å gå riktig for meg.. Utroskapsrykter, all festingen, egoismen etc etc.. er mye som jeg ikke orker å komme inn på her..

Men, jeg merket at litt etter litt forsvant alt jeg hadde av følelser, respekt, og jeg orket ikke engang tanken på nærhet sammen med han.. Jeg truet mangen ganger med å gå, jeg gråt, var opprørt, sint, fortvilet...ja alt sammen... Han lovt bot og bedring, og jeg trodde på det..- Men, til slutt ble jeg bare så lei av alle skuffelser.. hver helg, hver ferie, hver begivenhet, håpet jeg han skulle kunne takke nei til en fest, nei til overtid..at han innmellom kunne sette familien sin høyest...-men det skjedde aldri..

 

Så jeg hadde vel egentlig bestemt meg for å dra, lenge før jeg tok steget, og faktisk flyttet ut..- jeg gikk bare å ventet på en akseptabel "unnskyldning".. Jeg følte det som et kjempenederlag, og følet det var dumt å ikke kunne ha annet en "smågrunner", når familien min spurte hva det var som var grunnen.. men, den akseptable grunnen kom aldri..

-Så jeg sa til han etter en krangel, at sånn ville det bli... Og av en eller annen grunn forstod han da, at jeg mente alvor.. da ble han hysterisk, men desverre for sent til å vekke noen reaksjoner og sympati fra min side... så jeg flyttet ut...-og det beste var at familien min sa at dette hadde de sett, og bare ventet på at ville skje.. Flyttet hjem til mor og far en periode mens jeg var på leilighetsjakt..- og i dag har jeg det fantastsik.. har aldri angret...

 

Dette ble langt, men er i hvertfall in historie..

 

Men, hvordan har du det rent følelsesmessig? Er det noe å bygge videre på? Er det det, ville jeg kanskje tatt kontakt med familieværn kontoret.. er han ikke villig til dette, ser han antakelig ikke alvoret i situasjonen, og hvorfor da forandre seg, om det ikke er noen problemer?

[Anonym bruker]

Min historie likner ganske mye på din. Fint å høre hvordan du hadde det. Spesiellt med det ang nærhet. han klager konstant over at det er for lite kos om du vil. Men jeg har mistet lysten og ikke minst mangler jeg overskudd.. jeg hadde egentlig satt meg et mål om at dersom det i løpet av et år ikke bedret seg, så måtte jeg ta steget. Denne "fristen" nærmer seg veldig. Vi har jo mye god historie og mange gode minner, men det er lenge siden jeg følte jeg hadde det bra. Nå er barna så små ennå og (2 og 4), men jeg ser jo at mye går ut over de...

 

Han snakket om familieværnkontoret før og da sa han det ikke var aktuellt og det var et nederlag å blande andre inn i våre problemer. jeg ser jo at han ikke har det bra han heller....

huff huff.. veldig vanskelig dette her..

 

jeg var alene nesten et halvt år mens han jobbet et annet sted i landet og da så vi hverandre kun et par tre ganger. han kom ikke hjem for barnas del engang.. sier jo endel det..

[Anonym bruker]

Har dere hatt dere en skikkelig prat om dette? Hvordan er han når du legger det fram for ham? Vil han også ut, hva tror han dere kan gjøre for å få det bedre sammen?

Du han spør etter kos...- slik var det hos meg også...- men sannheten hos meg var at jeg ikke orket tanken på at han skulle ta i meg...- jeg avskydde han nesten på slutten.. fordi moralen hans var så langt under min egen..for alle skuffelser han hadde påført meg.. og da ble jo også sexen et diskusjonstema.. fikk høre mang en gang at dersom jeg ikke tok meg sammen, ville han få det andre plasser...-noe som bare førte til enda mer tap av respekt fra min side..

 

Har du følelser for mannen din lenger?

Dersom han synes det er et nederlag å få samlivet på rett kjøl.. vil det ikke da være et enda større nederlag at hans familie går i oppløsning? At nederlaget om familien som dere hadde så store planer for, skulle gå i grus? Blir helt matt av mannfolk som sier det er et nederlag å få hjelp..

 

 

[Anonym bruker]

Du han spør etter kos...- slik var det hos meg også...- men sannheten hos meg var at jeg ikke orket tanken på at han skulle ta i meg...- jeg avskydde han nesten på slutten.. fordi moralen hans var så langt under min egen..for alle skuffelser han hadde påført meg.. og da ble jo også sexen et diskusjonstema.. fikk høre mang en gang at dersom jeg ikke tok meg sammen, ville han få det andre plasser...-noe som bare førte til enda mer tap av respekt fra min side..

 

Har du følelser for mannen din lenger?

Dersom han synes det er et nederlag å få samlivet på rett kjøl.. vil det ikke da være et enda større nederlag at hans familie går i oppløsning? At nederlaget om familien som dere hadde så store planer for, skulle gå i grus? Blir helt matt av mannfolk som sier det er et nederlag å få hjelp..

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg kan vel si at jeg har følelser for han ennå. Om det er de store kjærestefølelsene er jeg ikke sikker på om det er. Jeg bryr meg om han og vil jo at han og skal ha det bra.

Men hvor lenge kan man overleve i et forhold hvor man føler at man er den eneste som gir? Han prøver veldig innimellom , det ser jeg jo. Men fasaden slår sprekker ganske raskt.

Også er det jo de typiske små tingene som blir store etterhvert som man irriterer seg over dem.

 

Jeg vet at man ikke kan forandre andre, kun seg selv. Og jeg ønsker vel ikke at han skal bli en "annen", men kanskje en som viser at han er stolt av familien sin og at han tydelig er stolt av oss. Ikke bare de små stundene det passet han, men hele tiden.. Huff, jeg er kanskje ikke sikker på hva jeg vil. Trenger råd føler jeg...

 

Hva skal til for at han forstår at han trenger å hjelpe til når han etter så mange år ikke ser det selv?