Mor ønsker å flytte til Sverige...

[Anonym bruker]

Selvsagt skal dere reise, men hvordan? Vet du hvor langt 65 mil egentlig er? Ca 11 timer i bil, 8 timer med tog eller fly som også tar en halv dag med all venting. Det höres dessverre ikke helt sannsynlig ut at det kommer til å vare med en slik lösning.

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk utlending selv og kom til Norge for 5 år siden pga mannen min. Det jeg visste fra dag 1 er at jeg må bli boende i Norge skulle vi få barn.

 

Jeg kan ikke tenke meg hvordan eksen din seriøs gå med på en sånn løsning. Hvem garanterer ham at du opprettholder avtalen? Du opprettholdt jo heller ikke forholdet mellom dere. Jeg hadde aldri samtykket.

[Anonym bruker]

Jeg opprettholdt ikke forholdet vårt??

Det var enighet fra begge parter att vi skulle gjøre det slutt. Jeg brøt ingen "avtale" der.

Ja det er mye man planlegger, men ting går ikke alltid som en hadde tenkt. Ikke alltid ma kan gjøre det som er aller best for barna. Så da gjelder det å finne andre, ikke-ideelle løsninger som kan funke sant?

65 mil er lang! Og ja, jeg vet nøyaktig hvor langt det er. Har da reist denne strekningen før! Hva tror du?

Jepp, det kommer bli jævelig tungvindt. Ser nok ikke hvor tungvindt det er før jeg prøver det, men det går da på et vis hvis man er innstilt på det. Og nettopp derfor hun må være så lenge som en ukes tid hos samværsforelderen når man først reiser. I og med at reisingen tar så mye tid. Man er jo da avhengig av å reise på kveld og natt med tog/buss. Gjerne på en fredag.

[Anonym bruker]

Hva jeg tror? At du ikke forstår hvor slitsomt dette kommer til å bli for ditt barn. Å reise 65 mil iblant er greit nok, men så ofte. Fy fader, jeg hadde hvertfall aldri klart det midt i hverdagen og alt. Også skal det jo gå opp med jobb også, å skulle reise frem og tilbake sånn. Nei, jeg tror dessverre at det ikke er helt gjennomtenkt og at det aldri kommer fungere mer enn maks ett halvår.

[Anonym bruker]

Er du virkelig villig til å sende ungen din til norge om et par år,så h*n skal bo til faren sin??Hvis det,høres du ut som "årets mamma"..!!

Er det mulig...

[Anonym bruker]

Synes barnet bør få bo hos faren sin hele tiden jeg.Mens mor løper seg ferdig med mannfolk!

Du kan besøke ungen din når du har tid.Det opplegget du beskriver kan umulig være sundt for barnet!

Kanskje barnet til typen din bør flytte til mamman sin også?Så får dere være i fred ;-)

[Anonym bruker]

Synes barnet bør få bo hos faren sin hele tiden jeg.Mens mor løper seg ferdig med mannfolk!

Du kan besøke ungen din når du har tid.Det opplegget du beskriver kan umulig være sundt for barnet!

Kanskje barnet til typen din bør flytte til mamman sin også?Så får dere være i fred ;-)

[Anonym bruker]

Uffda, her fikk du mange "bedrevitende" svar. Jeg ville heller tenkt slik. Det viktigste er at du og mannen din blir enige om dette her, finner en løsning begge er tjent med, så godt det går an.

Barn venner seg til masse, og det viktigste er at det er en god, trygg ramme rundt det hele, som dere som foreldre lager sammen.

Jeg ville prøvd det hele, men vært helt klar på det slitsomme rundt opplegget. Slik at ikke det tærer på en. Dette er ikke et umulig opplegg, spør du meg, men krevende.

Men hjelpes, det finnes da barn som lever verre liv enn dette og det er ille det. Men her prøver du å få orden på livet ditt, og hvis pappan er med på opplegget, tror jeg barnet klarer dette helt fint. Se det positive i det!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hahahaha Løper meg ferdig med mannfolk.... Den var god!

Måtte gud forby at man i det hele tatt forsøker tenke på seg selv når man først har fått barn!! Nei fysj og fy...

Men vet du hva? Det å finne et annet menneske som du elsker og som elsker deg, som man mer enn noe annet vil leve livet sitt sammen med, det skjer ikke hver dag. Det er ikke noe man enkelt gir opp fordi det er vanskelig. Fordi forutsetningene ikke er de beste. Da forsøker man alt man kan for å finne en løsning.

Det er klart man aldri kommer unna at man har barn. Og det er klart man vil sette dem først. Jeg elsker min datter og har alltid tid til henne. Man sier ikke fra seg hovedomsorgen fordi man ikke har tid. Ikke jeg/vi ihvertfall. Det er av heeelt andre grunner. Som f.eks at vi aldri egentlig har ønsket noen 50/50 fordeling. Men nå er det sånn her i livet at det er mange ting i tillegg til barna som skal funke. Av og til er ikke de beste løsningene mulig.

Spørsmålet her er ikke hva som er det aller beste for barnet. Spørsmålet er hvordan kan man løse denne situasjonen på best mulig måte. Som vil føre til minst mulig belastning og evt skade for mitt barn.

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar!

Jeg tenker at dette kommer bli vanvittig slitsomt -følelsesmessig som praktisk. Og ikke minst økonomisk!! Og jeg skjønner nok ikke fullt ut hvor slitsomt det er før jeg har prøvd. Men det er jo verdt å prøve ihvertfall tenker jeg.

Funker det ikke, nei så får vi bare flytte tilbake og ta det som kommer da. Jeg tenker også at så lenge jeg og eksen faktisk greier å samarbeide og legge go'viljen til, så kan det være mulig å gjennomføre.

Og ja, barn venner seg som regel til den situasjonen de er i. De vet jo ikke om så mye annet, og er flinke til å stille seg om. Å ha skilte foreldre er i det hele tatt slitsomt for barn, men de fleste klarer seg godt

Vi får se! Jeg og eksen får diskutere dette og se om vi ikke kan finne en løsning som funker for oss!