Ambivalens ift å få et barn til..

[Anonym bruker]

Håper det er greit at jeg skriver her, selv om jeg ikke er gravid. Jeg er 42 år, og fikk mitt tredje barn som 40-åring. Nå ønsker min mann og jeg ett barn til. Vi har vært prøvere i et halvt år, uten å bli gravide. Min mann ønsker veldig ett barn til. Selv veksler jeg mellom panikk for å ikke være/bli gravid og panikk for å bli gravid. Det er forskjellige ting som er årsaken til de to "retningene". Jeg ser hvor deilig det skal bli å snart slippe å ha den store barnevogna i gangen, o.l. ting.. Jeg elsker å ha en liten en i hus, og ser på siste tilskuddet i familien (fra-07) som det smarteste vi noen gang har gjort. Jeg ønsker å være gravid igjen. Jeg elsker små babyer, og barn generelt. Jeg tenker på hvor mye vanskeligere det blir å få barnevakt til to små, kontra en. Jeg er redd for at det skal bli noe galt med dette evt. nye barnet, spesielt med tanke på at vi har et lite barn til i huset. Mine to eldste er store. Jeg hadde et tungt svangerskap og en vanskelig fødsel i 07 - og er redd for at noe skal gå galt denne gangen.. Aller mest frykter jeg å ha en til å være engstelig for. Jeg er så inderlig, redd for at noe fælt skal skje med en av ungene. Ambivalens...

 

Noen som kjenner seg igjen. Mulig jeg ikke utrykker meg lettforståelig nå. Beklager det, men vil gjerne høre om dere som nå har tatt/eller fått tatt en avgjørelse om å bli flerbarnsmødre i høy alder, har hatt noen av de samme tankene som jeg har nå. Må innrømme jeg blir litt preget av dette - og klokka tikker....

[Anonym bruker]

Hei, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er 37 år, og grubler mye på om vi bør forsøke å få ett barn til. Vi har to barn fra før, på 2 og 5 år. Er spesielt redd for at noe skal være galt med babyen, for vi har veldig lite avlastningsmuligheter og ønsker jo å ha tid og overskudd til å stille opp for alle barna. Tenker mye på hvor fint det vil bli for barna etterhvert når de blir større å ha flere søsken, men samtidig er jeg redd for at vi ikke vil ha nok tid til å følge de opp en og en...og det er jo en relativt lang periode en er sliten mm... Hvordan synes du det er å ha tre barn? Jeg ser av innlegget ditt at det er noe av det smarteste dere har gjort- kan du skrive litt mer om hvorfor?

[mamma00]

Hei! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Vi hadde bare et barn fra før, prøvde lenge helhjertet på nr. 2 uten å lykkes med det (flere SA, eller sant å si, MA - de ble oppdaget på tidlig ultralyd hver gang) og ga til slutt opp. Men helt gitt opp vet jeg ikke om vi noen gang hadde, da vi ikke brukte prevensjon annet enn å ofte la være å være sammen når vi visste jeg hadde eggløsning. Heller ikke det hver gang. Så da jeg ble gravid i høst var det slett ikke planlagt, men døren sto likevel liksom alltid på gløtt - vi klarte ikke å lukke den helt. Og det var aldri aktuelt å vurdere å ta abort da graviditeten var et faktum, selv om min første reaksjon var "å nei, nå blir det mye kvalme, slitenhet og vanskelige følelser - og så går det uansett galt i første trimester igjen".

 

Jeg har en trøblete fødselshistorikk med datteren min også, hun kom bare 28 uker gammel og under en kilo lett som resultat av alvorlig svangerskapsforgiftning for snart ti år siden. Siden har det gått veldig bra med henne, men starten glemmer jeg ikke så lett... Nå veksler jeg fremdeles, over halvgått i svangerskapet, mellom forventning og glede og engstelse og usikkerhet. I tillegg til å være redd for svangerskapsforgiftningen som jeg har fått beskjed om kan dukke opp igjen, lurer jeg også på om kreftene er tilstrekkelige for å ta i mot et barn til nå ti år senere. Kjenner også igjen engstelsen for at noe skal være galt med barnet.

 

Men gradvis, kanskje særlig ettersom jeg nå begynner å bevege meg inn i den delen av svangerskapet hvor barnet såvidt begynner å bli levedyktig hvis det skulle måtte bli født, roer følelsene mine seg litt, og jeg begynner å kjenner på hvor koselig jeg faktisk synes det er at vi skal få en liten jente til. - Nå skrev jeg imidlertid først "muligens skal få" og rettet opp, så helt rolig er jeg åpenbart ikke...

 

Lykke til videre med prøvingen, og ikke vær sint eller skuffet over deg selv for ambivalensen. Jeg håper og tror vi ikke blir dårligere mødre selv om vi har kjent på usikkerheten og engstelsen, selv om det hadde vært deilig å slippe...!

[magica fra tryll]

Vil bare dele med deg at vi valgte å få vårt 5.barn i en alder av 42(jeg) og 44(mannen) år. Jeg var som deg 40 når jeg fikk forrige. Jeg har også hatt 3 vanskelige og en grei fødsel. Trodde når 4.mann hadde kommet at det var siste, men hadde bare så intenst lyst på et barn til. Det går helt fint alt sammen,-lurer nesten på enda et. Kjenner vel på den samme amivalensen nå som deg. Men vi er kjempeglade for at vi valgte å få nr 5,-bare tenk så stor glede de to små kan ha av hverandre:) Våre andre 3 barn er 18,18(tvillinger) og 13. Opplever det som helt fantastisk å ha barn i moden alder! Lykke til,-og husk: tiden med barnevogn i gangen er så kort hehe....

[Anonym bruker]

Takk for svar på hovedinnlegget mitt Det er egentlig veldig greit å høre at det damer "der ute" som skjønner hvordan jeg har det. Det å være inne på et nettsted som dette og føle denne ambivalensen føles litt "slemt".

 

Årsaken til at jeg sier at det var en smart avgjørelse å få nr. tre er at jeg også den gangen var litt i tvil, mest mht hva de to store ville føle, og om jeg var i stand til det rent helsemessig. Tenkte jo at jeg kanskje hadde passert "best før"-datoen. Men, da jeg ble gravid var det stor glede i heimen, også hos store-søsken. Denne lille attpå-gleden har vært veldig sammensveisende mtp at min mann ikke er far til de to eldste. Alle elsker henne høyere enn høyest og hun har gjort familien vår "hel". Til og med pappan til de to eldste forguder henne

 

Vi er nå i gang med 7. prøveperiode - etter å ha tenkt litt på saken. Om det blir flere prøveperioder etter denne, ja det vil tiden vise.

 

Jeg kjenner at jeg må bestemme meg nå; og gå 100 % inn for å prøve eller å la vær. Jeg blir sliten i følelsene mine av de følelsesmessige svingningene.

 

Ønsker alle dere som tok dere tid til å svare, og tenke med meg, lykke til