Når blir man ?to? om barnet?

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på tre år, som kun har sett faren sin ved et par anledninger, og han har, enn så lenge, heller ikke vist noen ”interesse” for å være mer sammen med far, eller hvem faren hans er osv – regner med at det kommer senere. Uansett, så har jeg nå fått en ny samboer(vi har bodd sammen i ca et halv år), og vi har det veldig bra sammen alle tre. Men jeg føler meg fremdeles som ”alenemamma” dette er for så vidt ikke noe problem for meg ennå. Men det jeg har begynt å tenke på er hva viss vi på et senere tidspunkt ønsker å få barn, da vil vi jo dele ansvaret likt mellom oss, skal samboeren min da plutselig ta mer ansvar for sønnen min? ellers blir det jo feil, hvis han bare tar ansvar for det ene barnet. Jeg har hele veien tenkt at ting bare går seg til, men nå er jeg ikke så sikker lengre, andre som har lignende erfaringer. Samboeren er på det nåværende tidspunktet en slags lekekamerat til sønnen min i helgene ( han jobber mye, og det er da han tar seg tid), men jeg tror ikke han er en farsmodell, hvis dere forstår hva jeg mener. Jeg lurer veldig på hvordan andre ”løser” dette?

[Gjest]

Det er ikke alle som er sammen med pappaen som har en pappa som deltar saa innmari mye. Se paa dette som en god anledning til aa sjekke hvor vidt dette nye mannebeinet har noe aa fara med som pappa-emne.

 

Evner han ikke aa vise omsorg for gutten din og delta etter hvert ville jeg ikke giddet aa faa unger med ham (hvis det var viktig for meg med flere barn ville jeg heller funnet en annen mann). At et barn er hans eget er ingen garanti for at han kommer til aa begynnne aa bidra.

[Anonym bruker]

Ut fra det du skriver vil jeg tro at dere ble samboere alt for tidlig. Var dere sammen lenge før dere flyttet sammen?

 

Han burde allerede nå ta del i annsvaret og stell av gutten din.

Tror nok ikke jeg hadde værken villet bo sammen med eller fått barn med noen som ikke hadde vist mer innteresse for særkullsbarnet.

[Anonym bruker]

Eller jeg vet jeg ikke hadde villet det.

[Anonym bruker]

Her i huset tar min samboer seg av min sønn som om han var hans egen. Nesten da, noen områder er vel kanskje fremdeles "mitt" område. Men vi har bare bodd sammen i 9 mnd, så regner med at dette går seg til med tiden.

 

Vi har vært sammen i over 4 år, altså har vi ikke flyttet inn raskt. Vi har også brukt utallige timer på å snakke sammen om hvilken rolle han ville få overfor min sønn når vi flyttet sammen. Jeg har vært veldig klar på at selv om han ikke er min sønns biologiske far, så er han den som har mest med han å gjøre i hverdagen (pappaen bor i utlandet) og det ville vært rart for alle om de bare skulle vært "lekekamerater". Så han er med på stell, henting og levering i barnehagen, grensesetting, lek og moro og alt som hører med. Jeg tror at det som er viktig er å snakke sammen på forhånd, før man flytter sammen og vent så lenge som mulig før man gjør det. Nå bor jo dere sammen allerede, men snakk med hverandre. Kanskje han ikke vet hva som er greit og ikke, min samboer var veldig usikker på dette før vi flyttet sammen, men nå fungerer det kjempebra!

[Anonym bruker]

Nei, det har nok gått litt fort i svingene her, det er for så vidt veldig likt meg, jeg blir forelsket og lar følelsene styre, og det går jo ikke alltid bra. Men han er en flott fyr, og han er glad i sønnen min, men jeg tror ikke han "forstår" at man må ta mer tak i situasjonen enn bare å leke litt når det passer, og jeg har jo heller ikke tatt tak i dette, høres ganske teit ut når jeg skriver det, men jeg har jo ikke tenkt over disse tingene på forhånd. Tror heller ikke det blir bedre av at jeg er en smule kontrollerende på hjemmebane og vil ikke helt overlate noe av styringen til noen andre - det skremmer meg litt og skulle dele ansvaret. Men jeg ser jo at vi må jobbe med dette, for slik som det er nå er det lagt opp til problemer i fremtiden.

[Gjest]

Man lever og laerer Men bruk god tid naa da vet du. Bare dumt aa faa barn med ham hvis han er typen som ikke forstaar dette med barn og ansvar. Da er det vel bedre aa bo sammen uten aa ha felles barn?

[Anonym bruker]

Jo "lille meg" det er helt sant, er ikke noe hast å få barn! Det er bare at dette er ting jeg har begynt å tenke på nå, tror det er fordi vi har det i grunn veldig godt, og jeg kunne kanskje tenke meg flere barn en gang. Dette er noe jeg aldri har tenkt før! Litt skremmende det også. Men ser at kanskje ikke tiden er helt moden ennå..

 

HI