Dere som ble mobbet som barn..

[Anonym bruker]

Hvordan har det påvirket dere som voksne?

[Anonym bruker]

Har i utgangspunktet ingen tro på at nye mennesker ønsker å ha personlig kontakt med meg.

Ikke redd for å dumme meg ut da jeg vet at jeg tåler det.

Bryr meg lite om hva folk tenker om meg.

Alltid stridslysten og lar meg aldri tråkke på.

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet, men hadde heldighvis noen gode venner. Resultatet er at jeg har blitt sterk og at jeg ofte tar de "svakestes" parti. Jeg er selv lærer og har NULL toleranse for mobbing. i 80 % av tilfellene er det bare CRAP at moberen er usikker og alt det tullet der! så jeg slår ned på det hardt.

 

Men vet at jehg er heldig som har snudd noe negativt inn til noe positivt... ikke alle som klarer det...

[Anonym bruker]

Ble nok i mobbet mye, men nok til at det har satt spor. Da jeg er ganske følsom som person, skulle det ikke mye til før jeg følte det veldig vondt. Men jeg sa det ikke til noen, holdt det for meg selv for jeg syntes det var flaut. Lærerne må jo ha sett noe, men det var aldri noen som grep inn og tok meg fatt, og fortalte meg at det var de andre som hadde feil.

Dette har ført til at jeg den dag i dag ikke har noen tro på meg selv, har hatt problemer med holdninger fra andre voksne i voksen alder, tør ikke å ta igjen for jeg regner med fremdeles at DE har rett og ikke jeg.

 

Er blitt emosjonelt ustabil, har det veldig godt i min egen lille krok av leiligheten hvor jeg føler meg trygg.

 

Fremdeles den dag i dag, når jeg treffer nye mennesker, så regner jeg med at de synes jeg er dum og ikke liker meg pga den "skavanken" jeg ble mobbet for.

 

 

[Anonym bruker]

Det har gjort at jeg i mange situasjoner føler meg usikker. Stoler generelt lite på andre damer og følelsen av at det er et eller annet de ikke liker ved meg kommer alltid snikende. Føler det aldri slik blant menn, heldigvis. Er mye mer sikker på meg selv når jeg møter noen for første gang. Etter et par ganger føler jeg at de har "avslørt" den virkelige meg;) Har fått høre at jeg av og til kan virke overlegen og trygg på meg selv, når det faktiske er det motsatte som stemmer.

 

Jobber også som lærer og slår kraftig ned på mobbing. Har også oppfattelsen av at mobbere ofte er sterke elever og ikke usikre som det ofte er beskrevet.

[Anonym bruker]

jeg har det så å si ligt som 13.09. men forventer ekstremt mye fra de som står meg nærmest, familie og samboer. Og det kan bli problematisk til tider... Slitsomt synes jeg!

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet som barn/ungdom. Det begynte med at jeg fikk skylden for noe jeg ikke hadde gjort (var ikke der ettersom jeg var hos legen og var dermed lett å skylde på). De som før var vennene min turde ikke støtte meg fordi de var redd for å bli ukule de også. Vi kunne være på tomannshånd å ha det kjempekjekt, men om det var flere enn èn ble det lagt planer for å gjøre noe pøbelstreker (uten at jeg visste det) og gjøre slik at jeg fikk skylden. Det ble også gjort ting der jeg fikk skylden for noe flaut slik at jeg skulle bli flau og slik at andre (så mange fremmede som mulig) skulle le av meg. Det gikk sport i dette. Å finne på ting som skulle ydmyke meg eller som gjorde at jeg uforskyldt fikk kjeft - gjerne av ukjente voksne.

 

Dette førte til at jeg har liten selvtillit når det gjelder meg og ikke trives så godt sammen med personer som er veldig utadvente. Når det gjelder kunnskaper så har jeg ikke dårlig selvtillit. Fikk gode karakterer på skolen.

 

Når jeg treffer nye mennesker forventer jeg nærmest at de ikke skal like meg. Noen ganger blir det en selvoppfyllende profeti fordi mange liker ikke sjenerte og ukule mennesker. Jeg har også små kvaler etter besøk/fester/tur på byen. Tenker over alt jeg har sagt og tenker på hvor dumt sagt det og det er.

 

Fikk sent kjæreste (var voksen) for jeg var oppfattet som en av de ukule så guttene så aldri i min retning. Jeg turde heller ikke si noe til guttente jeg likte. Forelsket meg sjelden for jeg forelsker meg bare i sjenerte, tilbaketrukne gutter.

 

Det jeg synes er tristes er at jeg egentlig er veldig sosial, men har likevel blitt redd for kontakt med nye mennesker og mennesker jeg ikke kjenner godt. Pga at dette ikke egentlig er meg, så slites jeg med indre konflikter og ønske om et sosialt liv som jeg ikke tør å ha.

 

Nå høres det ut som jeg sliter veldig her, men det gjør jeg ikke =)

Er veldig trygg som mamma og sammenligner ikke barna mine med noen. De klare ting i sitt tempo og jeg ser dem som den de er =) Vet å skille når noe er galt, f.eks barnet henger etter på en slik måte at det trenger hjelp. Jeg sier og gjør ting som gjør at de vet at de er elsket og gir dem selvtillitt. Jeg takler kriser (f.eks alvorlig sykdom etc) godt fordi alt dette har gjort meg sterk.

[Anonym bruker]

Med tid og stunder (tatt laaaaaang tid) har det gjort meg sterk. Og jeg er ikke så opptatt av hva folk syns om meg. Jeg er dønn ærlig og ikke redd for å si akkurat hva jeg mener. Jeg er veldig omsorgsfull og flink til å "se" andre. Jeg er trygg i meg selv, men samtidig følsom og sårbar. Mitt rett frem-vesen skremmer selvsagt noen, men man kan ikke vært venner med alle heller. Men jeg har faktisk VELDIG mange GODE venner. Jeg har et stort nettverk og kommer lett i kontakt med nye folk. Det tror jeg kommer av at jeg ikke hadde noen som barn - at jeg er flink til å ta kontakt for jeg vil ikke ha et sånn liv jeg hadde.

[Anonym bruker]

Jeg utviklet sosial angst som ung voksen, mye på grunn av mobbing og utestengelse da jeg var yngre tror jeg selv. Stoler ikke på folk uten videre, sliter med mindreverdighetskomplekser. Er lukket som person.

 

Samtidig er jeg blitt veldig opptatt av å se bra ut, være slank, ha et fint hjem, være blid og hyggelig.. vise at det ble noe av meg også. Jeg ble kalt stygg av folk, selv om jeg vet jeg aldri har vært stygg. Da jeg ble litt eldre begynte jeg og få endel positiv oppmerksomhet for utseendet mitt faktisk, men en negativ kommentar innimellom overskygger glatt 5 positive.

 

Jeg bor et stykke fra der jeg vokste opp, føler jeg kan være meg selv her. Men når jeg er hjemme på besøk blir jeg nesten ukomfortabel bare av å gå på butikken, redd for å treffe gamle kjente. har ikke hatt klassevenner siden barneskolen, og hele ungdomsskolen var jeg mutters alene. Satt alene i skolens kjeller og spiste lunsj der det ikke var folk for å få litt fred.

 

Jeg har også lett for å ta "de svakes parti" som voksen.