Å skrike til babyer

[KaMa]

Dere som mener at det er noe galt med en omsorgsperson som skriker til en baby, har dere lang og heftig utdannelse for å komme med slike konklusjoner?

For alternativt så har dere hatt babyer som gråt/hylte/skrek hele tiden og vet nøyaktig hvordan dere reagerer i en slik situasjon, eller hva?

 

Selv vet jeg hvordan det er å ha en slik baby. Hvor stor belastning det er i seg selv å ikke sove sammenhengende mer en noen få timer av gangen over lang tid (måneder) og hvor mye større denne belastningen er når babyen hyler/skriker. Hvor ekstremt utmattende og frustrerende det er når ingenting hjelper.

Selv hadde jeg en samboer som jeg kunne ta ut frustrasjonen på og skrike til når babyen ikke var til stede. Hvordan det er å være alene i en slik situasjon aner jeg ikke, men jeg tror definitivt de aller, aller fleste ville vært på nippet til sammenbrudd.

 

Å dømme andre er jævlig enkelt.

[Tommage♀♂]

Uff, ja. Jeg var mye alene med en skrikebaby. Han hadde ikke kolikk, men skulle på død og liv henge i puppen hele døgnet. I tillegg hadde jeg en 1-åring.

 

Hadde seriøst lyst til å blekke hele ungen ut vinduet av og til! Og kunne nok godt si høyt og sinna "Ååååårh!!" og legge ham sint fra meg når jeg ble ekstra sliten og oppgitt.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det som noen kaller en krevende baby.

Jeg skrek aldri til h*n, men holdt på å gå fra vettet innimellom.

 

Her var det fryktelig effektivt (for meg) å koseprate smørblidt og nusselig til h*n, jeg sa ting som- nå går mamma fra vettet, og hvis du ikke tir still snart så åker du ut av vinduet, eller pass deg din skrikerunge, trappa er bratt!

 

 

[prekæs]

Jeg stusset litt på det innlegget jeg og. Skal ikke en utslitt småbarnsmor få lov til å uffe seg litt uten at andre mener at barnevernet og oppfølging er det eneste rette. Jeg har aldri hatt kolikkbarn eller barn som er svært urolige, men kan godt forstå frustrasjonen.

[KaMa]

Vel, jeg syns det var svært fornuftig av HI i det andre innlegget å ta kontakt og få hjelp. Og jeg håper hun klarer å se at den hjelpen hun får er bra, til tross for at hun har havnet i en situasjon hun ikke ønsket.

 

Selvsagt skal man ikke skrike til babyer og selvsagt skal man finne andre måter å få ut frustrasjonen sin på osv, men poenget mitt er at jeg slett ikke ser på folk som umennesker pga handlinger som blir gjort under sterkt press. Det syns jeg ikke andre skal heller.

 

Forøvrig, jeg syns babytiden var mildt sagt jævlig. Det betyr ikke at jeg syntes babyen var jævlig. Men situasjonen var virkelig ikke mye koslig.

[blond]

Er det bra for babyer å bli skreket til? Hvis man mener at det ikke er bra for babyen, skal man ikke si det og komme med forslag til hva hovedinnlegger kan gjøre for å hindre det? Det er stor forskjell på å skrike til babyen når den er tilstede og gjøre det uten baby tilstedet.

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Trenger ikke ungdomskolen en gang for å skjønne at det er galt å skrike til en liten baby i smerter.........

[Anonym bruker]

Har hatt kolikkbaby nærmest uten søvnbehov, ja så jeg vet hvordan det er. Men jeg har aldri så mye som vurdert å skrike til den lille babyen uansett hvor trøtt og fortvilet jeg har vært.

[blond]

Det handler vel mer om mestring av livsbelastninger enn utdannelse.

[KaMa]

Var det noen her som konkluderte med at det var bra for en baby å bli skreket til?

Hadde ikke HI allerede startet en prosess for å ikke fortsette med noe hun i utgangspunktet visste var feil?

Hvordan hjelper det et menneske i en vanskelig situasjon at andre gnir inn hvor elendig man takler situasjonen?

Og hva hjelper det å fortelle hvor syk og slem en person er, som handler i frustrasjon?

 

[KaMa]

Vi er forskjellige og takler ting forskjellig. Men man kan faktisk prøve å være empatisk og ha selvinnsikt nok til å skjønne at man handler forskjellig fordi vi er forskjellig.

[Anonym bruker]

signerer den.

 

 

 

[Gjest]

Jeg har vurdert alternativer som adopsjon, stenge babyen inne på et rom og selv gå til det rommet i huset som ligger lengst unna, kaste babyen ut vinduet, returnere henne til sykehuset osv.

 

Men jeg gjør det jo faktisk ikke. Og jeg vet at jeg aldri ville ha skreket til henne, selv om jeg sier inni hodet mitt "hold kjeft, holdt kjeft, hold kjeft".

 

De fleste klarer å kontrollere seg selv når man er på nippet til sammenbrudd. Klarer man ikke å kontrollere sinnet ovenfor en liten baby har man faktisk et problem man bør jobbe med.

[KaMa]

..og igjen, hva hjelper det en person som har erkjent at hun har et problem at folk sitter på nettet og skriver kjipe meldinger til henne?

Igjen, vi er ikke like. Og vi takler ikke stress likt.

[Gjest]

Jeg har ikke verken lest eller svart i tråden du refererer til, men bare svart utfra ditt innlegg.

[blond]

.. det hjelper antakelig ganske lite når folk er usaklige.. (har ikke lest innlegget du sikter til, men svarer deg generelt).

[Anonym bruker]

det hjelper jo lite å skrike til en baby.. den sjønner det ikke akkurat, gjør jo ting værre!!

 

alle småbarnsmødre blir jo klar å slitne av og til å tenker mye rart...

 

hender seg jeg kan si "ååh" om kvelden f.eks vis jeg må bruke flere timer på å legge den lille.. å attpåtil hadd skriker unge heledagen!!

 

kan hende seg jeg tenker på å kaste h*n i søppla,adoptere h*n, sette h*n på et rom der jeg ikke hører gråten..

 

men sånt gjør man jo ikke.. vartfall ikke vis man har litt vett i hodet!

 

[LillaGorilla♥♥]

Reaksjonen er fullstendig forståelig- men det gjør det ikke akseptabelt for det. Så det er flott at HI av den andre tråden har bedt om hjelp til å takle situasjonen bedre.

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hvilket innlegg du sikter til, så jeg skriver dette på et generelt grunnlag. Jeg tror de aller fleste foreldre har kjent på frustrasjonen som kan bygge seg opp når babyen skriker. Jeg har nettopp vært gjennom spebarnsperioden med ei lita frøken som i løpet av de to første månedene skrek veldig mye, og det tærte selvfølgelig både på søvn og tålmodighet. På grunn av mannens jobb, var jeg alene med henne og storebroren i 6 av de 8-9 ukene dette pågikk. Når en hjelpeløst prøver alle tenkelige teknikker for å roe barnet, men ingenting hjelper, så er det lett å tenke at "tier du ikke stille nå, så slenger jeg deg i veggen", etc. Men jeg mener at en krysser en stor terskel ved å velge å utagere mot barnet. Akkurat i det sekundet det brister for deg og du skriker, har du mistet kontrollen og rettferdiggjort for deg selv at det der og da er ok å påføre babyen ubehag. Det er ALDRI ok å miste selvbeherskelsen i slike situasjoner, det er det samme kontrolltapet som kan føre til f.eks shaken baby syndrome.

[Anonym bruker]

Jeg hadde tvillinger med kolikk og sov tre timer om natten max de første 8 månedene. De tok ikke flaske og jeg fullammet..

En helt jævlig situasjon ja, men hadde aldri klart å SKRIKE til en liten baby..

 

Jeg er langt fra en perfekt mamma, miste beherskelsen og ropt har jeg gjort flere ganger nå når de er store..jeg skjønner at frustrasjonen kan ta overhånd, spesielt når man er vannvittig sliten og mangler søvn..

men jeg synes det er ille (og skummelt) og bli så sint på en liten baby.

All ære til hi på den andre tråden, som ordnet hjelp!

[Anonym bruker]

Derfor er vi mennesker ikke like. Noen får sammenbrudd lengre før andre. Noen takler ting bedre enn andre. Men sånn er det...vi er bare menneskerlig.

 

 

[Anonym bruker]

Noen er mer egnet til å ha barn enn andre.

[Anonym bruker]

Alle er egnet til å ha barn. Noen takler det bare bedre enn andre.

[Anonym bruker]

Det var dagens. ALLE er egnet til å ha barn, faktisk. Du er uvitende, du.

[Anonym bruker]

Det er vel du som er det...