Gikk fødselen greit på tross av angsten?

[Kitty78]

Er det noen med fødselsangst, som etter JM samtaler og evt samtale med lege på sykehus har blitt overtalt (tvunget) til vanlig fødsel mot eget ønske, og så har fødselen (på tross av frykt) gått fint og all frykt var unødvendig.

 

 

[Anonym bruker]

De tingene jeg var mest redd for gikk fint på grunn av tilrettelegging og god planlegging og en god del heldige omstendigheter. De fysiske tingene jeg ikke var fullt så redd for men som alikavel gir meg angst kom jeg meg gjennom på et vis, men jeg ønsker ikke å gå gjennom denne prosessen igjen og skal derfor ikke føde igjen. Skal søke om å adoptere for vi ønsker flere barn. Må bare bli frisk først!

 

Hadde foresten mange JM samtaler med spesialist, og samtaler med lege osv. Utviklet kraftig fødselsdepresjon etter fødselen som heller ikke ble fanget opp til tross for samtalene i forkant. Tror og dette kunne vært unngått om jeg kunne slappet bedre av i svangersskapet i steden for å engste meg for fødselen i et år først. Om jeg hadde fått innvilget KS tidlig i svangerskapet kunne jeg slappet av og nytt svangerskapet, og hvem vet, kanskje det hadde vært det som skulle til for å selv ønske og føde vaginalt når det kom til stykke...?

 

Beklager om jeg skremmer noen med min oppfatning av min virklighet. Jeg er ganske langt nede og da blir gjerne ting litt svartmalt.

 

Lykke til alle dere andre:-)

[MES81]

Jeg hadde fødselsangst og gikk til samtale på sykehuset fra uke 30. Synes vel egentlig ikke det hjalp så mye, men man ble litt tryggere på omstendighetene. Jeg fikk velge mellom KS og fødsel. Valgte til slutt fødsel, for det er tross alt det beste for barnet.

 

Min fødsel måtte settes i gang i uke 42, men det gikk helt fint. Var hjemme da fødselen startet og da var det akkurat som alle brikkene falt på plass.. slik skulle det være. Fødselen gikk raskt og greit, og var noe helt annet enn jeg hadde trodd. Er kjempe glad for at jeg tross angsten klarte å føde selv.

 

Det var en stor opplevelse!

 

Lykke til HI

[mamman til minin]

Som førstegangs følte jeg meg helt fanget av svangerskapet og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Var livredd både vaginal fødsel og keisersnitt. Jeg gikk i samtaler med angstjordmor på sykehuset, fikk sorterte tankene, konkretisert litt hva jeg var redd for og endte opp med at keisersnitt ville hjelpe meg mest. Det gikk kjempefint og jeg er så glad at jeg fikk gå hos noen som lyttet, forsto og ville finne løsninger jeg kunne leve med - uten å moralisere...

 

Keisersnittet var en fin opplevelse og jeg har fått innvilget det også med nr 2. Nå bare gleder jeg meg!

[Mamma til tre?]

Var livredd! Fikk sortert tankene litt hos jordmor på sykehuset. Og sjøl om jeg hadde pressrier i halv annen time, vil jeg i etter kan oppsummer at alt gikk fint (vondt men fint). Jeg er "fornøyd" med fødselen i den forstand at jeg tørr å gjøre det igjen, og jeg er blitt litt tøffere. Og jeg var på bytur med gullet 6 dager etter fødsel, og følte meg i kjempeform. Jeg kom meg fort etter vaginal fødsel, og det hadde mye å si for meg (viste det seg). Tror nok angsten kan komme snikende tilbake, men neste gang vet jeg at de hører på meg og legger til rette på sykehuset. Jeg anbefaller på det sterkeste å snakke med jordmor på sykehuset:)

 

Det var en fordel med å vente det verste ( ha angst), det ble en bedre opplevelse enn jeg hadde trodd fordi sykehuset la til rett og tok gjorde alt som vi var blitt enig om. Men noen fantastisk opplevelse kan jeg ikke kalle det.

 

Derimot er det året som har gått siden i fjor vært det beste i mitt liv! Det er den andre fordelen med fødselsangst for meg.. når unge var ut var det ikke mer å være redd for.

 

Om frykten av unødvendig, vansklig å si.. Hvis jeg ikke hadde vært redd så hadde jeg ikke snakket med sykehuset, og da tror jeg opplevelsen hadde vært langt jævligere. Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, det fikk bedre enn fryktet. Men det var ikke akkurat noe morsomt...

[Anonym bruker]

Hadde da en litt fæl fødsels opplevelse med førstemann. så jeg gikk derfor til samtale på sykehuset i forkant av 2 svangerskap. Jeg var fast bestemt på ks. Men følte ikke at jeg kom noen vei. Jeg grien og styra på. Men det endte med en skriftlig "Kontrakt" på at jeg skulle slippe operativ vaginal forløsning- Hvis de så at det gikk mot det så ble det haste ks. Til slutt var jeg ei uke på overtid med barn på 26% over snitt i størelse. Fødselen starta heldigvis av seg selv 3 timer før jeg skulle settes igang. Men til tross for alle lovnader om ks osv så endte det med tangforløsning- skader på lillegutt og totalreptur på meg. Overlegen mente at barne mått ut der og da, men hun hadde nok ikke sett for seg at han skulle stå bom fast. Noen er rett og slett ikke laga for å føde! og under denne kategorien kommer jeg.

Er nå (mot alle odds) gravid igjen! Og vet med sikkerhet at det blir ks! Ble lovet dette i en samtale i etterkant av fødsel nr 2. Nå må jeg bare få det på papiret!!!