Når følte dere at dere kunne senke skuldrene og være GRAVID?

[♥ gammel [p]røver ♥ venter 2!]

Hei jenter og takk for hyggelige hilser! Nå er jeg 9+2 og føler en boblende fryd, men er jo SÅ skeptisk og urolig for at det skal gå galt-igjen...

 

Har 3 Ma bak meg (2 i 2009 etter IVF), to i uke 7-9 og en i uke 12-13. Den gangen jeg gikk i 13 uker og trodde jeg var gravid fjernet jeg (p)'en i nicket mitt, og ble gammel røver, men den måtte jo frem igjen... Jeg tør ikke fjerne den ennå og jeg har SÅ lyst å fortelle hele verden at vi endelig venter nr. 3, men heller ikke det tør jeg...

 

Jeg er veldig glad for at ingen vet at vi har prøvd på nr. 3 og jeg svarer fortsatt at vi er fornøyd med de to vi har... Jeg vet at det er riktig for meg at det ikke er noe press og forventninger fra omverdenen, og lite ante vi at det skulle ta nesten 4 år før vi nærmet oss mål (forhåpentligvis). Er det andre som er så skeptisk? Jeg vet at jeg burde tenke positivt, og jeg gleder meg SÅ, men jeg må bare være "sikker" først...

 

Forresten kjempeartig å se andre gamle travere være gravid og langt på veg! LYKKE TIL!!!!!!!!!!!!!!!

 

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid]

Selv er jeg nå 16+5 og jeg er fortsatt litt nervøs. Hørte hjertelyden for ca 2 uker siden og det hjalp, men nå er jeg veldig spent på ordinær UL den 8 februar.

Bekymrer meg at jeg ikke har fått noe mere mage ennå og vil bare få bekreftet at det fortsatt er liv, da regner jeg med at jeg skal klare å slappe av ennå mere. Da begynner jeg også å ha kommet såpass langt at det sikkert har kommet litt mere og kjenner kanskje litt mere liv.

 

Jeg har også morkaka frem mot magen, så den demper også bevegelser fra babyen

[tvillinggutar + snuppelure]

Kjenner godt den følelsen av å ikkje klare å slappe heilt av... Eg har òg hatt MA tidlegare, men trudde at sidan eg no har to barn frå før skulle eg slappe av og nyte dette svangerskapet. Men den gang ei... Er no 20 veker, men har nok klart å slappe meir av etter U i veke 12. Syns magen har vore liten og kjent lite liv før ordinær UL, men alt var fint, og NO slappar eg heilt av, kjenner eg. Så no gler eg meg til dei neste mnd og skal prøve å nyted et litt;)

 

Håper du snart òg klarer senke skuldrane - be heller om litt hyppige UL - eg fekk ekstra ULrekvisisjon frå fastlegen min sidan eg var så bekymra. No skal eg på ein ny UL i veke 28 òg. Ikkje heilt nødvendig, men morkaka låg litt langt nede, og gynekologen min kjenner meg såpass godt etter tvillingsvangerskapet sist at han veit eg er av den litt bekymra typen;)

 

Lykke til!

[tromsøjenta]

Jeg er i dag 20+1. Tror jeg begynte å senke skuldrene skikkelig i uke 15. Har kjent liv/bevegelser fra da.

 

Jeg var kjempeglad og livredd i begynnelsen. Var på UL i uke 7, 8, 10, 11 og 12 pga div. Etter alle UL var jeg lettet og glad og tenkte at NÅ ser det jo ut som det går bra, men så gikk det en liten stund (timer eller dager) så kom alle bekymringene tilbake igjen. Enda har aldri jeg mistet. "Bare" ikke blitt gravid før...

 

Er jo egentlig enig i, som mange sier, at det nytter jo uansett ikke å ta sorgene på forskudd, så det er bare å nyte følelsen og ta gleden inn over seg. Men det er noen ganger lettere sagt enn gjort... Det var jo ikke slik at jeg ikke gledet meg, men jeg var tilbakeholden med å boble over;-)

 

Etter UL i uke 12 ble det "offisielt" at jeg er gravid, men vi fortalte det til nærmeste familie og noen få venner før det.

 

Lykke til gammel p(røver)! Satser på at den sitter nå:-)

[Astra71 - tvillingmor]

Jeg forstår følelsen din så inderlig vel, gammel (p)røver! Jeg har selv slitt med akkurat det samme 'komplekset' helt siden jeg fikk den positive testen. Selv om jeg ikke har mistet så mange ganger som deg (har hatt én veldig tidlig SA), så skyldes nok angsten min mer at det har vært så vanskelig for meg å bli gravid. Jeg har vært redd for at dersom det går galt denne gangen, også, så vil vi ikke rekke å bli gravide igjen før jeg er for gammel, slik at vi dermed ville forbli barnløse. Og den tanken var bare så uutholdelig og skremmende at jeg nå har sett fanden på lys dag siden midten av oktober!

 

Jeg har også merket meg at frykten min fremstår som noe irrasjonell for de menneskene i min nærmeste krets som jeg har valgt å betro meg til, noe som har gjort det hele desto vanskeligere. Jeg har til tider følt at jeg blir sett på som nesten litt utakknemlig og hysterisk, og det har virkelig fått meg til å skjønne at de som ikke har gått gjennom ivf har dårlige forutsetninger for å forstå hva vi gjennomgår følelsesmessig. Min far kommenterte like før jul - da jeg nærmet meg tre måneder - at 'vi snakket nettopp om at du ikke later til å ha sluppet gleden løs ennå...?' Og dette syntes de var veldig rart...

 

Det er selvsagt synd at omtrent halve svangerskapet er så angstfylt at man ikke klarer annet enn å ligge på sofaen og telle minutter og timer til man er på trygg grunn. For meg har 'trygg grunn' vært ved 20 fullgåtte uker. Altså tirsdag i neste uke for min del. Og ikke 12, som det er for de fleste andre. I begynnelsen håpte jeg at jeg skulle føle meg tryggere etter tre måneder, men det var helt til legen min kom i skade for å si at det er en viss risiko helt fram til 21. uke.. :-/ Dermed satt jeg litt som på nåler i jula, og. Jeg har hatt en del UL, men det har liksom ikke hjulpet noe særlig. Bare i noen timer, som det også ble sagt over her. Så, dagen etter, kunne jeg tvert imot begynne å tro at jeg ikke lenger var gravid. Så ja, det har vært slitsomt, og jeg er noen ganger veldig irritert på meg selv fordi jeg ødelegger svangerskapet for meg selv ved å ta sorger på forskudd. Men heldigvis ser det lysere ut nå. Det hjalp meg veldig å komme på den ordinære UL i forrige uke (18 + 1), og se to viltre krabater med fingre, tær, hjertekamre, hjernestamme, mellomgulv og alt mulig. Etter dette følte jeg meg såpass gravid at jeg turte ta sjansen på å kjøpe barnevogn og lekegrind :-)

 

Du har altså min fulle sympati, gammel (p)røver! Men jeg håper du klarer å slappe litt mer av snart, for din egen del. Husk at statistisk sett er det overveiende sannsynlig at dette går bra ;-) Masse lykke til fra meg!