Hvordan møte ny partner...

[Anonym bruker]

Høres litt desperat ut, men er ikke det... Har vært i et forhold i mange år og fant plutselig ut at min kjære har levd et dobbeltliv uten sidestykke. Og forholdet lar seg ikke fikse. Så her sitter jeg med et barn på 2 år og en liten en i magen.. Ble faktisk ikke så skremt over å bli alene med barna, men det at jeg faktisk er alene. Jeg har ikke tryggheten å komme hjem til lenger og fremtidsplanene er jo snudd på hodet. Er det mulig å treffe den rette i en sånn situasjon? Jeg bare lurer, for etter å ha vært i et forhold så lenge, er det rart å tenke på at jeg ikke kommer til å ha en kjæreste på leeenge..og jeg tenker da år;)

[Anonym bruker]

jeg tenker helt likt som deg.. bare min situasjon er litt værre, jeg ble uplanlagt gravid med nr 2 med en annen mann, det var slutt mellom meg og han jeg har den første med altså..

 

men jeg føler meg så utrolig alene, jeg hadde også vært i et forhold lenge. nå vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg hen..

jeg blir veldig utafor noen dager når jeg tenker at jeg helt sikkert kommer til å være helt alene i mange år.. jeg syns det er veldig vanskelig å være alene, det sliter veldig på meg...

[Anonym bruker]

Hi her..

for det er liksom ikke det samme som for 10 år siden hvor jeg ville tatt meg en bytur eller tre og bekyringsløst tenkt at alt ordner seg. Føler ikke for å dra å sjekke opp noen med kul på magen Og så tar jo den lille mye tid når den kommer og barna kommer selvsagt først. Men om kvelden når det er stille i huset, da føles det ikke noe særlig. Syntes tidligere det var godt med litt alenetid, men nå skulle jeg gjerne funnet en måte å fokusere på noe annet, så jeg ikke sitter å synes synd på meg selv:)

[Anonym bruker]

Hei dere to som allerede har skrevet inn her. Jeg er i en litt annen situasjon, men allikevel noe av det samme. Jeg er gravid med mitt første barn, og det har akkurat blitt slutt mellom meg og barnefar. Vet at det er riktig beslutning, og at jeg og den lille kommer til å klare oss greit etter hvert, men det er som HI sier mye ensomt også. Og veldig enig med at det ikke bare er å ta seg en bytur og sjekke mannfolk med kul på magen. Huff HAdde vel tatt seg ut, antar jeg. Jeg også tenker mye på det å etter hvert treffe en annen, og hvordan det skal gå til. Det blir jammen meg tøft. Godt å vite at det er andre i "samme" situasjon, og kanskje vi kan finne sammen etter hvert? Aner jo ikke hvor dere bor, men jeg holder til i Oslo/Akershus-området (holder på å finne nytt sted å bo...)

 

Dette skal vi klare, jenter! En ting av gangen: fødsel først for min del - og hvem tar man med da?? Mange praktiske ting som må løses, ja...

 

Snart alenemor - mai2010

[Anonym bruker]

Godt du er positiv.. Vil også være det. Og som du sier, fødsel først;)

Jeg skal nok uansett ha med barnefar på fødsel og skulle det bli for galt har jeg en venninne som vil være med. Fødsel, innkjøp og de praktiske tingene har jeg jo gjort før, så det tenker jeg ikke på, blir heller hverdagen og nok timer i døgnet:) Men en ting av gangen, så ordner det seg sikkert. Er jo langt i fra den eneste som har vært i gjennom dette....Får bare tenke sånn...

 

HI, oslo

 

 

[Gjest]

Hoppsann

 

Ja det e mye som skal løses, men jeg er sikker på at mye ordner seg for oss alle.

 

Jeg og barnefaren hatte et hett og intenst forhold som tok slutt like før jeg fant ut at jeg var gravid, Men han er en skikkelig mann og tar sitt ansvar. Samtidig tenker jeg det samme som dere: hvordan skal jeg nå møte noen? Og dumme meg tenker også på: hvem vil ha denne kroppen så herjet som den allerede begynner å bli?

 

Men vi får gi det tid og støtte hverandre. Selv bor jeg i Oslo og holder også på å flytte.....et eller annet sted. Og fødselen skjer i juni

[Anonym bruker]

Det er forferdelig å være så ensom.. Griner meg i søvn hver kveld.. Og føler at det er min skyld at det gikk som det gikk.. Jeg var ikke pen nok, ikke snill nok, ikke flink nok, ikke smart nok +++

 

Etter mitt forrige forhold, der jeg fikk en sønn, gikk det 4 år før jeg ble ilag med nestemann.. Og her er jeg gravid og alene igjen, jeg lovet meg selv at det aldri skulle skje pånytt... Skulle aldri gjennomgå det igjen..

 

Termin nærmer seg, og jeg skulle så ønske at ting var annerledes.. Klarer ikke å glede meg over noe lengre, alt er bare angst, sorg og bekymringer..

 

Håper jeg slipper nye 4 vonde år.. Er så godt å være to, både med tanke på at barna har det bedre, man er mer uthvilt, man klarer seg økonomisk, man har "voksenkjærlighet" i livet sitt, muligheter til å være sosial..

 

Som alenemor har jeg ikke møtt folk mer enn 2-3 ganger i året, bortsett fra eksen min når vi begynte å besøke hverandre.. Har ikke hatt jobb utenom hjemmet, så har ikke hatt noen sosial kontakt.. Fikk aldri jobb utenom.. Og jeg savner eksen min så fryktelig, til tross for at det var mye vondt som hendte..

[Anonym bruker]

Ta tiden til hjelp!

 

Det finnes så absolutt muligheter for deg der ute - det er jeg sikker på. Pass bare på at du ikke "leter" for mye.

 

Var selv alenemor i mange år, og jeg trodde helt seriøst ikke at jeg skulle bli i stand til å gå inn i noe nytt forhold pga et vondt brudd med barnefar og alt stresset rundt det å være ensom alenemor. MEN - plutselig en dag møtte jeg han som i dag er ektemannen min.

 

Jeg tenkte lenge at det var for mye forlangt av en mann å gå inn i et seriøst forhold med meg pga av ungene. Kunne jeg forvente - eller forlange- at noen mann skulle ta det ansvaret? Jeg overbeviste meg selv om at svaret var nei, men i dag ser jeg at ungene mine har fått verdens beste resevepappa, og han blomstrer rundt barna mine.

 

Ikke gi opp - du skal se at det ordner seg før du aner det.