Støtteforening eller lignende for oss steforeldre?

[Anonym bruker]

Det finnes jo støtteforeninger og interessegrupper for det meste, men har ikke funnet noe i denne kategorien.

 

Det å være stemor byr på mange utfordringer, som venniner fra A4 familier ikke har sjans til å sette seg inn i, og rådene deres blir således ikke så gode, som om de hadde forstått situasjonen.

 

Hverdagen byr på mange utfordringer, og kunne svært gjerne tenkt meg å kunne diskutere med noen med tilsvarende utfordringer.

 

F.eks. snakket om samvittighet, følelser for andres barn, gode råd, ferie-løsninger, tennåringsproblemer, søskensjalousi, krangling mellom foreldrene til stebarna, forskjelsbehandling fra besteforeldre, økonomi etc.

 

Skulle ønske det var et obigatorisk kurs for stemødre/stefedre før man flyttet sammen med en med barn.. Hadde man da kjent til mange av de utfordringene og ekstra problemene man til en hver tid møter på, så hadde man vært bedre rustet og man kunne evt. valgt bort dette forholdet.. (hvilket jeg vet jeg ville gjort om jeg hadde kjent hele sannheten, men ettersom vi også har felles så føler jeg at jeg må bite tenna sammen og klare det)

 

Min teori er at svært få stemødre (og stefedre) viste hva de gikk til.

 

Ingen førstegangsmødre vet heller hva de går til (men det er alment akseptert). Da får man tett oppfølging av jordmor underveis i sv. skap, av helsestasjon i etterkant, svangerskaps kurs, tilbud om samlivskurs etc. Hvilket er viktig for å kunne føle seg trygg i den nye rollen som mor.

 

Hva med stemorrollen/stefarrollen?

 

 

[Kreoline]

Jeg er overrasket over hvor travelt folk har det med å få barn og hvilke problemer et felles barn skal løse.

 

Jeg har valgt bort en mann med barn for jeg så tidlig at jeg ikke kom til å være en aktør av betydning i livet mitt.

[Anonym bruker]

Vi hadde ingen utfordringer med hans datter før felles kom. Hadde vi hatt det, hadde heller ikke vi valgt det..

 

Men en del problemstillinger oppstør først etter feller er tilkommet..

 

Problemene blir også verre når det blir tennåringer med i bildet.

[Jodla]

JA! Det ønsker jeg meg inderlig. Da hadde jeg sluppet å måttet gå til psykologer og psykiater.

[Anonym bruker]

Enig med deg, HI.

Jeg sa både til mannen min og eksen hans i høst at om jeg hadde vist at det ble et slikt helvette som det har vært (og enda er), så hadde jeg nok ikke gifta meg med mannen min.... men jeg elsker han over alt på jord, vi har en nydelig sønn sammen, og venter en datter. Må bare bite tennene sammen ja!

Føler og jeg hadde trengt psykolog til tider, for dette livet er mye mere utfordrende enn jeg noen sinne hadde drømt om.

 

Blir så fortvila over folk som bestandig skal dømme stemødre som kan si f.eks at de blir slitne av stebarna.. det er helt greit å bli slitne av sine egne barn, men sier man et skjevt ord om stebarna, da bryter 3.verdenskrig ut!

Og de med stebarn som bare skryter over sine stebarn og dømmer alle andre som sier noe "negativt", heldig dere som ikke har problemer, men det må da kunne vises litt forståelse for oss som faktisk sliter i hverdagen pga dette.

 

Jeg er veldig sliten og nedenfor akkurat nå, derfor ble dette innlegget kanskje litt mere negativt enn det hadde vært hadde jeg hatt en god dag.. men følte så for å svare her, for jeg kjenner meg så igjen.

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid mot alle odds (prevensjon etc), og trodde heller ikke jeg kunne få barn. Så da jeg ble gavid var abort liksom ikke noe alternativ. Så jeg sliter så enormt med å se meningen i det som har hendt meg...

Når jeg ikke har blitt gravid på de 12 årene jeg har vært seksuelt aktiv, hvorfor så med engang jeg treffer en med barn fra før ? Og det mens jeg går på p-piller for å forhindre det i å skje ? Jeg elsker ungen min, men anser livet mitt ellers som fulstendig ødelagt ! Misstrives så vanvittig i den situasjonen jeg har havnet i, og føler meg helt låst. Aner ikke hva jeg skal gjøre og er alltid i dårlig humør !

[*-*]

Men hvis du mistrives så forferdelig og tenker at livet ditt er fullstendig ødelagt av forholdet til mannen din, da må du jo flytte ut! Da er det jo ikke noe poeng å fortsette og dessuten kommer det til å gå ut over fellesbarnet som selvfølgelig vil merke dette. Eller? Man kan jo ikke bli hvis man ikke ser noen lyspunkter og har det fælt...

[Anonym bruker]

Min fulle sympati anonym 13:56.

 

Føler også at livet i stor grad er ødelagt her, selv om jeg elske både barna våre og mannen min..

 

Det er så unøsvendig mye styr og konflikter med exen hans, og 1000 vis av falske anklager etc. Jævlig å ha det sånn, når man vet at man hadde ungått det om mannnen ikke hadde barn fra før.. Forskjellsbehandling fra besteforeldre you name it..

 

Ser det ikke som et alternativ å gå fra mannen jeg elske, og å tilby barne mine et skilsmisse liv. Da biter jeg heller tenna sammen, og får hjelp av psykolog til å takle alt det vansklige knyttet til denne familiesituasjonen.

 

Men jeg angrer bittert på denne situasjonen jeg har satt meg i. Men venmnligst ikke kom her å si at jeg viste hva jeg gikk til - FOR DET GJORDE JGE IKKE!!! Naiv - ja kanskje. Men vi har en del ekstra utfordringer som INGEN kunne ha forutsett :-(

[Anonym bruker]

Føler meg underlegen venniner i A4 familier.. Vi har så mange problemer de aldri hverken vil få eller skjønne noe av...

 

Ville følt at jeg var et bedre menneske om jeg hadde en A4 familie, fordi stefamilie gir samvittighetskvaler av alle arter...

 

Vet jeg er et godt menneske, men føler meg som et fårlig menneske fordi jeg ikke klare å like eller bli glad i stedatteren min..

 

Jeg har aldir noen gang hatet noen, eller gjort noen fortred, men med alt som exen har påført oss av smerte og problemer, er jeg ikke å langt unna å bruke "hate ordet".

 

Deilig å høre fra andre i lignende situasjon :-)

[Anonym bruker]

Det er jo for gale, men det er utrolig godt å høre andre som sliter. Jeg føler meg så alene i denne situasjonen jeg har havnet i. Burde kanskje ha tenkt meg bedre om før jeg involverte meg med en med barn fra før, men hvem kan vite slikt før en sitter godt i det? Nå har vi felles og jeg må bare bite tennene sammen og leve med det.

 

Jeg har imidlertid funnet noe som hjelper: Å være TYDELIG overfor mannen på hva som er mine behov oppi det hele, og ikke la ham tro at det nytter å la det gå en tid for at det skal gå over. Nå sier jeg det som det er og jeg tror han skjønner at han også må jobbe for nyfamilien og at det ikke nytter å ha det slik som "før". Han har vært for slepphendt med regler for diverse med datteren, noe jeg finner helt uakseptabelt. Han er enig, men syns nok det er greit at jeg tar meg av mesteparten av grensesettingen slik at han kan være mest "leke-pappa". Men som sagt, nå er det slutt på det:-) Barnet skal lære seg hva husarbeid innebærer og klare rydde rommet sitt, ikke bare slippe ting rett ned og la andre plukke det opp. Dette er i alle fall en av tingene jeg har satt foten ned på... Jeg nekter å bli en usynlig ryddedame.

[Anonym bruker]

Det er jo for gale, men det er utrolig godt å høre andre som sliter. Jeg føler meg så alene i denne situasjonen jeg har havnet i. Burde kanskje ha tenkt meg bedre om før jeg involverte meg med en med barn fra før, men hvem kan vite slikt før en sitter godt i det? Nå har vi felles og jeg må bare bite tennene sammen og leve med det.

 

Jeg har imidlertid funnet noe som hjelper: Å være TYDELIG overfor mannen på hva som er mine behov oppi det hele, og ikke la ham tro at det nytter å la det gå en tid for at det skal gå over. Nå sier jeg det som det er og jeg tror han skjønner at han også må jobbe for nyfamilien og at det ikke nytter å ha det slik som "før". Han har vært for slepphendt med regler for diverse med datteren, noe jeg finner helt uakseptabelt. Han er enig, men syns nok det er greit at jeg tar meg av mesteparten av grensesettingen slik at han kan være mest "leke-pappa". Men som sagt, nå er det slutt på det:-) Barnet skal lære seg hva husarbeid innebærer og klare rydde rommet sitt, ikke bare slippe ting rett ned og la andre plukke det opp. Dette er i alle fall en av tingene jeg har satt foten ned på... Jeg nekter å bli en usynlig ryddedame.

[Anonym bruker]

Takk og takk alle! Vi er ikke alene...og det føles fantastisk godt!

Etter mange år med følelsen av at "jeg må være en heks eller no" er det deilig å får bekreftet at vi er flere i samme situasjon!

Jeg sliter så jævli at jeg i de siste 4 mnd mere eller mindre har bestemt meg for at JEG VIL UT av dette forholdet! Jeg klarer ikke mere, og ja...vi hadde episoder til stadighet før jeg ble gravid og, og mye mulig er det at ting er forsterket pga av mine hormoner, MEN...jeg klikker snart i vannrett vinkel her!!

Jeg har pratet endel med min beste venninne om dette(hun er gift med en mann med sønn fra før, de har nå 2 felles barn)

Sliter like mye med sine følelser hun, og etter mange lange og tunge stunder hvor vi annenhver gang har løftet hverandre opp, er vi akkurat like langt! Uansett hva vi gjør eller sier så blir ikke ting bedre!!!

Min kjære, kjære pappa døde for 1 1/2 år siden...jeg kunne prate med pappa om alt. Selv etter at han fikk dødsdommen sa han til meg...involver meg som alltid..ikke utelat meg fra noe du ville fortalt meg hvis ikke!

Dette gjorde at jeg ville ha pappas kloke ord om situsjonen. Jeg fortale ham om følelsene mine ang stesønnen min...(da hadde jeg holde dette skjult leeenge.) Jeg spurte også...skal jeg gi opp mannen i mitt liv fordi han har en sønn jeg ikke takler å omgåes?

Pappa sa dette var noe jeg måtte finne ut på egen hånd..men uansett så vinner du på ærlighet. Du kan IKKE leve livet lykkelig så lenge det er elementer der som til stadighet trigger punkter i deg som har en negativ innvirkning! Dette vil være som å gi hele familien din en "sykdom"

Han mente også JEG måtte gå inn i meg selv...og at det var grusomt å høre at hans egen datter hadde disse følelsene.

Han hadde jo rett, og det sa jeg også...at JEG synes jo også det er grusom med slike følelser, men jeg KAN IKKE styre dem.

 

Å være steforelder var noe jeg i utgangspunktet trodde skulle være heeelt ålreit....åh GUD så feil jeg tok! Hadde jeg OVERHODET visst hva det bringte hadde jeg IKKE gjort det! Selvsagt er alt mye bedre i begynnelsen! Alle skal liksom bli kjent å viser seg fra sine beste sider! Jippi, pappa har kjæreste etc...og alt er litt spennende. HEEEEELT til de finner ut at denne kjæresten har også meninger om hvordan helga, ferien etc skal bli! Hmmfft...komme her og komme her...vi som alltid har bestemt hva helga med pappa skal bringe, hvor vi skal på ferie, hva vi skal spise, og ikke minst når vi skal legge oss! Ble ikke så kult å komme til pappa når denne såkalte kjæresten opptar pappa litt, og ojsann....hun har meninger!!

Hva med når magen til denne damen som var kjæresten..nå snart kone..begynner å vokse! Konkurranse...lets blow this house up!!

SÅNN føles det!!

 

Jeg advarer alle om å finne seg noen med barn fra før...jeg angrer bittert!

Sorry, men jeg gjør det...enn så skjønn mannen min er. Jeg klarer ikke mere, og har kastet inn håndkleet...

Og den jeg har aller dårligst samvittighet for er min lille tulle inni magen...!

Men dette er mitt liv og...og så lenge jeg har noen stebarn her som behandler denne hustanden slik de til dags dato gjør....nok er nok....! Dere er ute!