deppa/angst

[MammaHåpet]

uff jeg synes det er så innmari töft dette her...vet ikke helt hvordan jeg skal orke veien videre.

jeg har hatt et ferskforsök nå, og to fryseforsök. ene fryseforsök ble jeg gravid på, men mista det ganske tidlig. nå skal jeg ha et nytt ferskforsök i feb. jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg, selv om jeg blir gravid så er jeg SÅÅÅÅ redd for å miste,

og om jeg aldri får barn så er jeg redd det skal ödelegge forholdet vårt. det har allerede värt en stor belastning, jeg har värt så langt nede/er langt nede, og jeg er redd mannen min ikke orker med dette mer. jeg kjenner meg så alene og misforstått og svak.

uff, sorry, måtte bar ut med dette, håper jeg ikke syter for mye.

[mipmip]

Det er tøffe greier dette! Ønsker deg alt godt, og krysser fingre og tær for at det går bra med dere!!

 

Klem

[håpet omden lille...]

Hei mamma10, har så forståelse for deg! Jeg har jo holdt på i 3 år snart, og for min del er dette blitt en besttelse. Mannen min er med og gjør det han må gjøre, og resten er liksom "mitt" prosjekt. Jeg ante ikke at dette ødela så mye av forholdet vårt før i sommer!! Jeg hadde jo glemt at mannen eksisterer, og fokuset var bare å bli gravid. helt til det brast og vi var skilsmissen nært. Det viste seg at han ikke var halvparten opptatt av å ha barn som meg, som meg. Han hadde jo meg og hvis barn kom så var det en bonus(pent sagt men det varmet ikke der og da). Jeg holdt jo på å svime av, og ga ham ultimatum: hvis du ikke er villig til å gå gjennom alt eg meg slik at jeg bli gravid så kan vi skille oss på stedet. å er vi i gang med fryseforsøk og jeg håper på det beste. Ting ordner seg til slutt, men det tar tid og det går opp og ned. Lykke til på ferden og jeg håper at du blir gravid snart:)) En god klem fra meg

[Pia76..]

Vi er nok flere som synes dette er tøft ja. ((((

 

Jeg sliter iallefall enormt med dette. Det å ikke greie å bli gravid.

 

Ettersom det er jeg som sliter,,føler jeg att jeg ødelegger ALT for mannen min.

Jeg blir ikke gravid,,å pga min psykiske lidelse så er sjansen for fosterbarn/kunne adoptere,,,,, nesten lik null her.

 

 

Men vi skal greie dette.....både du og jeg.

 

Bare å skrive melding til meg dersom du vil prate mere...

[Sarah70-har 2 gull]

Ja, den angsten der kjenner jeg godt. Jeg fikk endometriose for snart 12 år siden, og har hatt 4 op. Men vi har et ivfgull, og gir oss ikke før søsken er bragt i havn.

Det som har hjulpet meg i disse årene har vært å mentalt åpne dørene for alle muligheter som finnes idag: adopsjon/donasjon av egg/sperm om nødvendig/surrogat. Jeg har satt meg inn i mulighetene og kostnadene og vet at det blir barn. Nå kan det etnkes at følelsen endrer seg i prosessen og at vi ikke ender ut i surrogat - men vi KAN, hvis vi vil det nok. (Men klart, det betyr store omveltninger mht bolig og andre planer). Å tenke på mulighetene gjør at angsten løsner litt, synes jeg.

Håper drømmene dine går i oppfyllelse!

[Nurket1 - prøver 2010]

Hei kjære deg!

"Dessverre" er du ikke alene om dette...jeg tror ikke jeg noen gang blir meg selv etter dette..uansett utfall...føler innimellom at noe er ødelagt inne i meg...

 

Blir jeg gravid igjen kommer jeg til å være livredd for å misste...

 

Dette er veldig veldig tøfft på alle plan og rører opp i de såreste følelsene hos oss...

 

Men vi gir oss ikke enda...

 

Husk det er viktg å prate sammaen og fortelle hva du føler...mennene gjennomgår ikke hormonene og alt det medfører og er vel på en annen planet.

 

Lykke til...klem!

[MammaHåpet]

å så mye fint og klokt dere skriver....tusen takk for all omtanke og stötte...

min mann har en sönn fra för, så for han er det ikke like krise om han ikke får et barn til, selv om han vil det veldig mye han og.

akkurat nå går jeg på synarella og da blir jo ikke ting så mye bedre, föler meg ustabil og utafor. bläh.

skulle önske det gikk an å chatte her på tråden, det hadde värt fint ibland..

ja, vi skal klare det, vi skal ikke gi oss...

stor varm klem til dere alle <3

[to snart tre]

Hei.

 

Du er ikke alene, vi er mange "i samme båt".

 

Selv sitter jeg her etter 2.icsi som ble negativt, og jeg aner ikke hvordan jeg skal holde motet oppe til å tro at jeg noengang skal bli gravid.

Mannen min er usikker på hva han mener er best for fremtiden: forsøk i det private eller rett på adopsjon om vi ikke lykkes i det offentlige, noe jeg syntes er tøft da jeg ikke har noe å forholde meg til av plan for fremtiden. Mistet motet her og tror ikke jeg vil lykkes noen gang.... Syntes det er såååå slitsomt, har jo hatt mange pp før prøverør også, da vi forsøkte i 4 år på egenhånd og ble skuffet hver måned. Aldri sett en positiv test og det merkes på kroppen. Hver gang vi setter inn egg så er de av prima kvalitet, akkurat så perfekte som de bør være av kvalitet og deling. Men ikke barn i magen ennå eller positiv test...

 

Uff nei, dette er en skikkelig dårlig dag. Jeg tar av meg hatten for de som klarer mange negative forsøk - år etter år, det er virkelig mange tøffe damer her inne.....!!!!!!

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Du er ikke alene, og det er lov aa lufte foelelsene sine her.. Er det ikke derfor vi vanker her inne??

De fleste blir nok ganske nedfor til tider, og noe av det har vel med haploesheten aa gjoere. Men det blir liksom litt ekstra ille grunnet alle hormonene vi har dyttet i kroppen vaar (min mening da). Mye foregaar i kroppen og vi tenker nok paa en liten annen maate enn vanlig.

 

MEN, det gaar over. Ikke gi opp. Det lille gullegget venter paa deg.

Maa si at selv om vi ikke har lyktes enda, og det var litt toeft til tider (ble veldig sinna av medisinene saa stakkars gubben) saa har vi det bedre sammen naa enn noen gang, da vi har blitt MYE flinkere til aa prate sammen, ta vare paa hverandre og sette pris paa hverandre. Anbefaler dere aa gjoere det samme ;-)