fortsatt følelser for barnefar.......jeg er litt overrasket over meg selv

[Gjest]

Ja jeg må nesten innrømme det, jeg har fortsatt varme følelser for barnefaren.............og det er ikke godt........Jeg vet dette blir langt men hold ut.

 

Han er verdens beste ikke-i-forhold-barnefar og stiller opp. Han var med på UL, og skal bli med på fødselen.

 

Men dagen før UL så skulle vi møte og jeg måtte sove over fordi det var så langt å reise. Sliten som jeg var så ble jeg liggende i fanget hans, mens han strøk meg over maven min. Akkurat der prinsessa vår ligger. Han lagde god mat til meg, masserte meg...........og uff der havnet vi i sengen.......men bare det å våkne med ham i armene hans var helt fantastisk.

 

Så etter UL var alt som før, venner men intet mer. Og jeg sitter igjen med en opplevelse av slik det skulle vært men aldri blir.

 

Hvordan takler dere med følelser for barnefar, å se ham og kanskje se ham og en annen?

[mamman til Fillip]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver... er sånn jeg å barnefaren har det mens vi treffes alene men ellers er vi venner, vi har aldri vært sammen egentlig da.. Å nå får jeg bare mer å mer følelser for han. Jeg takler det dårlig.. hehe! gråter masse men ikke så han ser det...

blir feil å si godt vi er fler... men håper du skjønner hva jeg mener...!

Prøver å si til meg selv at jeg klarer det her om jeg vil, å jeg VIL!

[Gjest]

åååååååå......forstå meg rett, men det var godt å høre vi er hvertfall 2. Det er klart vi klarer dette, vi er jo sterke og har klart oss så langt. Men vondt er det, og vanskelig. Vil ikke bf mer i ditt tilfelle?

[mamman til Fillip]

problemet er vel at vi aldri har vært ordentlig kjærester... han bryr seg veldig om barnet! spør hver dag om hvordan det går med junior.. er jeg egoistisk når jeg blir såra da for jeg vil han skal bry seg om MEG? er så klart kjempe KJEMPE glad for at han vil stille opp for det var virkelig ingen selvfølge.. barnet er jo ønsket fra oss begge men virkelig ikke planlagt... er å redd for å snakke om følelsene mine til han, tenk om han da tror jeg lurte han å ble gravid for å holde på han???

lurer litt på om det her føles verre ut enn det er pga de fuckings hormonene som raser men arrgh!

 

Faren der skal fortsatt støtte deg?

[Gjest]

Å jada han støtter meg og involverer sin andre datter inn i det hele også. Men de rette følelsene for meg, nei det hadde han vel aldri og de kommer garantert ikke nå.

 

Men det beste du gjør er å snakke med ham, før det er forsent. Evt kan du skrive et brev hvor du forteller akkurat slik du forteller meg. Det kan være du blir skuffet, men det kan også være du blir gledelig overrasket. OG så slipper du å angre på at du aldri gjorde det.

Skal han være med på fødselen?

[mamman til Fillip]

Godt du ikke blir helt alene om barnet da ialf:) Har du barn fra før? Hvor langt er du på vei?

 

Tør ikke si noe til han for er så sikker på at jeg blir skuffa.... å vet ikke om jeg klarer det nå.. redd for at jeg skremmer han bort også om jeg skal begynne snakke om mine følelser..

hmm, ja.. han skal være med på fødselen:) han har blitt skikkelig pappa alt, kjempe søtt.. så en heldig liten en som kommer i juni:)