Depresjon abort-grunn?

[Gjest]

Jeg har skrevet her før, om et dårlig forhold til barnefar bl.a. Jeg var egentlig bestemt på å beholde barnet, men nå er jeg veldig i tvil. Har snakket med familien min, og alle (mor, far og søster) har uavhengig av hverandre sagt at de er redde for at det blir for tøft for meg psykisk å skulle være alene med et barn, og i tillegg ha et dårlig forhold til barnefaren (vi har ikke vært sammen). Jeg sliter med depresjon og har vært sliten i perioder, trenger mye søvn og har taklet dårlig å få or lite søvn, bl.a. Det er jo uheldig når man skal være alenemor... De mener at for min egen og barnets skyld bør ta abort, da en situasjon hvor jeg eventuelt ikke vil kunne ta meg av barnet kan oppstå, og vil være noe av det verste som kan skje meg. Jeg føler at en abort også blir en stor belastning, for jeg er egentlig imot det, og synes det høres grusomt ut. Det føles som jeg tar et liv...

 

Jeg er 33 år og har en god utdannelse, selv om det er litt vanskelig for meg å få en relevant jobb i hjrmbyen min nå. Men jeg har egentlig nettopp flyttet og begynt på doktrograd, og de må jeg kanskje avbryte, dersom jeg skal ha dette barnet. Det er en forferdelig vanskelig situasjon!

 

Noen innspill?

[mammaløve]

For det første....må du avbryte utdanningen din fordi du får et barn? Vil du ikke kunne ta permisjon med støtte fra lånekassen, og fortsette når permisjonen er over?

 

For det andre...har du flyttet langt fra familie og venner? Dersom du får barnet er du kanskje uansett, uavhengig av psykisk helse, avhengig av hjelp og støtte fra dem rundt deg? Kanskje det kunne være en idé å flytte i nærheten av besteforeldre, venner og søsken under spedbarnstiden, for så å forsøke å flytte tilbake og fortsette utdannelsen når barnet blir klar for barnehage?

 

Jeg tenker du må veie for og i mot om å fullføre svangerskapet og bli alene med barnet vil være tyngre eller lettere for deg psykisk enn om du tar abort. Uansett bør valget om abort være ditt eget, ellers kan du risikere å sitte igjen med vanskelige og bitre følelser, også i mot dem som du føler har presset deg til det. Det er du som kjenner deg selv best. Jeg er enig med deg, det er et veldig vanskelig valg å stå ovenfor. Du må huske at det er "lov" til å gi seg selv adgang til å ta abort dersom du ikke kjenner du makter å både bli stående alene, og til å takle småbarnsliv nå. Den sjansen kan komme tilbake senere.

Du må også huske på at det er veldig mulig du faktisk har styrken til å mestre dette, og at dette er noe du har kjent på, men som de rundt deg har fått deg til å miste. Det er uansett ingen skam å be om hjelp, for livet med et spebarn kan være vanskelig uansett hvor "sterk psykisk" du er i forkant av fødselen. ALLE trenger hjelp i denne tiden. Det betyr ikke at du ikke kommer til å takle det i det lange løp.

 

Jeg håper du har noen til støtte i denne tiden. Krysser virkelig fingrene, og tror du kommer fram til det valget som er best for deg til sist.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon som deg, bortsettfraatjeg er sammen med barnefaren, men forholdet var i ferd med å avsluttes da vi fant ut at jeg var gravid.

 

Jeg har slitt mye med angst og depresjoner og har gått på medisiner mot dette siden begynnelsen av studiene for 12 år siden. Jeg har også en god utdannelse og er 32 år.

 

Først vil jeg si at du skal følge hjertet ditt mtp om du ønsker barnet eller ikke. Hvis du ønsker barnet, men ikke tør pga den psykiske helsen din eller pga praktiske årsaker, kan det bli tøft for deg å gjennomføre en abort. Det vil du kunne angre på senere. Dessuten er du såpass voksen at fruktbarheten din snart begynner å avta, og det vil kanskje kunne bli vanskelig å få barn senere.

 

Når det gjelder depresjonen din, må du være forberedt på at du vil ha stor sjans for å kunne utvikle en barselsdeprejon og du bør skaffe deg god oppfølging og vurdere medisinering for å forebygge dette.

 

Jeg fikk en alvorlig barselsdepresjon (sluttet med medisiner under graviditeten) og det unner jeg absolutt ingen! Jeg ville heller født mange ganger enn å oppleve de første ukene igjen. Men jeg startet med medisiner like etter fødselen og kom meg igjen etter få uker, og nå gleder jeg meg utrolig over sønnen vår, selv om jeg sliter litt i perioder ennå.

 

Mitt råd er: Følg ditt eget hjerte, ikke hør på hva andre mener. Men om du ønsker å beholde barnet, bør du ha god oppfølging og vurdere medisiner, for en barselsdepresjon er ikke bra hverken for deg eller barnet. Og det er et sjokk å få barn. Spesielt hvis du får et barn som skriker mye og sover lite, slik som gutten vår. Dine egne behov blir helt skjøvet til side, og du får svært lite søvn. Så å ha venner og familie i nærheten er helt nødvendig dersom man er alene om omsorgen.

 

Ønsker deg lykke til!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har erfaring med ä väre alene mor og ta en abort. Abort er noe av det verste jeg har gätt gjennom. Jeg annbefaler deg ä virkelig väre sikker pä at det er til beste for deg. det er lett ä se svart pä en graviditet som ikke har värt planlagt og der forholdet til barnefar ikke er bra. men etter en abort er det lett ä väre etterpäklok ´for det er ikke sä svart altid som det ser ut om. ä fä barn innebärer som regel mer glede enn sorg. og fölelser en ikke kan forestille seg för en har gätt gjennom prossesene ved ä fä ett barn. men barn er heller ikke for alle.

jeg var ganske ung da jeg fikk förstemann. og omstillingen til ett liv der en selv ikke kommer "först" lenger er ikke lett heller.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var også innom disse tankene da jeg først fant ut at jeg var gravid, og fikk også sp.mål blant annet av min mor om "jeg følte meg sterk nok til dette nå". Jeg har slitt en del med angst de siste årene, og har også lett for å bli deprimert. Men jeg har gjennomgått en abort tidligere, da jeg sto i en situasjon som jeg følte var helt låst og umulig (hadde altså "god grunn" til å ta valget), men det var helt utrolig tungt. Som anonym over meg skriver så er det veldig lett å bli etterpåklok etter en abort, og begynne å tenke at "jeg hadde jo faktisk fått det til"... Da blir det vanskelig. Så på grunn av at jeg har hatt denne opplevelsen med abort tidligere hadde jeg i utgangspunktet bestemt meg for at jeg aldri skulle ta abort igjen, omtrent uansett situasjon. Så jeg bestemte meg for beholde denne gangen. Nå er jeg i uke 29, og kjenner at angsten og depresjonen er i ferd med forsterkes noe. Det hender jeg spør meg selv om det var riktig valg å beholde, men samtidig vet jeg at det egentlig var det eneste alternativet. Så nå er jeg inne i en selvhjelpsprosess, og går til samtaleterapi. Det har altså kommet noe konstruktivt ut av det, for nå har jeg virkelig en motivasjon for å komme meg ut av dette.

 

[svangeria82]

hei,siden du faktisk er motivert til å ta imot hjelp og terapi,og tør å være ærlig,så skal nok dette gå bra.Be om hjelp fra venner og familie,be om hjelp tidlig,det er knalltøft å være alene med et spedbarnet, men det høres ut som om du er en oppegående og ansvarsbevisst kvinne,og du blir jo ikke mer fruktbar med åra,tror du har gjort et riktig valg,håper du får den hjelpen du ev.trenger,hadde antagelig blitt enda mer deppa hvis du hadde valgt abort.Jeg var også i tvil om graviditeten,men hadde tatt en abort da jeg var 18,og selv om jeg ikke angret da,så fikk jeg litt skyldfølelse da jeg ble gravid igjen,tenkte på at jeg kunne hatt et 10 år gammelt barn osv,nå sliter jeg med en fødselsdepresjon,men prøver å få mest mulig hjelp