For en ondskapsfull tanke...

[Anonym bruker]

Jeg fikk vite for noen dager siden at et vennepar av meg nå gjennomgår en abort. Først tenkte jeg at "uff nei", det unner jeg ingen å oppleve. Deretter tenkte jeg at "det har de jammen godt av". Jeg føler meg utrolig ondskapsfull som tenkte den tanken, men...

 

...saken er at de har mange barn, alle er født uten problemer (på termin, moren er alltid frisk og rask under og etter svangerskapet, de blir gravid på 1 pp, osv) og de skryter alltid om hvor enkelt det er for dem. De har vist liten sympati for alt vi har gått gjennom (kommet med flåsete kommentarer som at han kan steppe inn dersom mannen min ikke snart leverer sakene), og hatt en holdning som "kom dere videre i livet, prøv igjen og slutt å klag".

 

Når de nå må gå gjennom dette selv føler jeg at de vil forstå bedre hvor tøft vi har hatt det, pluss at de får bedre perspektiv selv, de vil skjønne hvor utrolig fantastisk det er å få barn, hver eneste gang, det er ingen selvfølgelighet.

 

Jeg føler meg skikkelig råtten som ikke er oppriktig lei meg på deres vegne. Er det bare jeg som har følt det sånn noen gang? Er jeg ondskapsfull tvers gjennom?

[vbu]

Jeg tror det er veldig naturlig at tenke sånn i vår situasjon selvom vi alle ønsker at vi kunne unngå det. De der virker som ganske selvopptatte og lite sympatiske personer at komme med sånn kommentarer. Ble sint når jeg leste dette. Jeg har funnet ut at noen ganger er det bare best å la seg sjøl være sint og tenke igjennom de tankene som man skal ikke ha. Hvis ikke så sitter jeg bare og hakker på de uendelig. Ikke føl deg ondskapsfull, dette er naturlig reaksjon!

[Ele]

Jeg har nok tenkt akkurat der samme i din situasjon! I tillegg til at jeg vill gitt dem en SKIKKELIG oppstramming underveis! En abort er ille nok det, men når vi tenker tilbake til den første aborten vår (puh, det er mange aborter siden nå!) så overlevde vi jo den greit, gjorde vi ikke? Tror de der har godt av en reality check jeg! Ikke føl deg slem du, du er IKKE alene!!

[Anonym bruker]

heilt enig med deg. Nokre treng faktisk å oppleve litt motstand i livet, for kanskje å fatte at livet ikkje er like sorglaust for alle.