"Godt voksen" og uønsket gravid.

[meaculpa]

Hadde vel aldri trodd JEG skulle havne i en slik situasjon som dette. Nå når det har skjedd, føler jeg at jeg ikke har noe annet valg enn å ta abort. Vil gjerne høre fra deg, om du finnes der ute, som har en lignende erfaring. Uansett hva du valgte. Føler meg veldig alene nå.

 

Jeg blir snart 40 år og har en tenåringsdatter. Det er mange år siden jeg tok avgjørelsen om at jeg ikke ønsker flere barn. Jeg vet hva morsrollen krever og hva det innebærer å ta seg av et barn. Nå når datteren min er stor og selvstendig, nyter jeg friheten jeg har fått tilbake. Tilværelsen som småbarnsmor frister ikke. Jeg har en jobb jeg er veldig glad i og mange interesser jeg igjen kan bruketiden min på. Jeg har delt samvær med min eks. Dvs at datteren min bor annenhver uke hos meg.

Traff kjæresten min for ca. et år siden. Han har to tenåringsbarn og delt omsorg, som meg. Vi har overhodet ikke hatt planer om å flytte sammen eller starte noen ny familie. Vi bor et godt stykke fra hverandre så det synes uansett umulig. Vårer respektive barn er knyttet til nærmiljøet sitt, skole, venner osv. Min datter har sin far her, 10 minutter unna. Kjæresten min sine barn har sin mor der de bor. Å bryte disse barna opp fra livet som de kjenner det, flytte og presse dem inn i en ny familie fordi det passer oss, det hadde nærmest vært et overgrep mot de barna vi allerede har. Kjæresten min har i tillegg en voksen datter, han er noen år eldre enn meg.

Likevel. Selv om dette barnet bare hadde blitt en ulykke for alle, virker det som. Så skriker det i meg når jeg tenker på hva vi har bestemt oss for. Jeg er redd jeg aldri vil kunne tilgi meg selv, og alltid vil lure på hvem dette mennesket egentlig var og kunne blitt om vi valgte annerledes.

[<3 mi corazoncito <3]

Noen ganger passer der rett og slett bare ikke... Som du skriver så nyter du friheten du har fått tilbake, nå som datteren din er i tenårene..

Og som du sier så er du 40 år, så da har du valget mellom å oppdra et barn di neste 18årene, eller nyte tiden med din kjære..

 

men til syvende og sist er valget ditt. Og mitt råd er at ikke tenk tanker som "hvordan vil h*n se ut, bli, være osv". Det kommer bare til å gnage på deg.. Tar du en avgjørelse om abort, så heller tenk tanker som "det var den riktige avgjørelsen, og det beste for barnet" ..

 

Jeg tok selv abort for en stund siden, og i begynnelsen tok jeg dette tungt for det var ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli. Men måtte bare tenke at jeg gjorde det som var best for barnet, det passet bare ikke.. og i ettertid vet jeg at jeg tok det riktige valget, og jeg tenker ikke kjipe tanker om saken...

[meaculpa]

Takk Pauliina, og du har helt rett.

Jeg kan ikke gruble i det uendelige over spørsmål jeg uansett aldri vil få svar på. Det fører ingen steder.

Har i dag bestemt meg for å bestille tid til en "etter abort" samtale hos Amathea sammen med kjæresten. Har hørt/lest mye bra om dem, fastlegen min anbefalte dem også. Jeg har ingen tro på at de skal kunne si eller gjøre noe som egentlig endrer på de vonde tankene jeg sliter med. Men for meg blir det å gå til en sånn samtale sammen en slags milepæl eller avslutning. Etter det må jeg sette strek og orientere meg framover. Det er nok handlingen i seg selv, og ikke innholdet i samtalen som er viktig for meg.

Fint å høre at du har det bra nå. Jeg vet dette er det riktige valget for meg også. Hvordan jeg kommer til å ha det fremover avhenger av hvordan jeg bruker tankene.

[Anonym bruker]

Jeg er også 40 år gammel og har en liten jente på 15 mnd. Det jeg tenker på når jeg leste innlegget ditt er at dette barnet kunnet vært en ny mulighet til å oppdra et barn når du har bedre økonomi, vet mer om deg selv og hva et barn krever, og for at datteren din skal få søsken. Jeg hadde sett på det som en fantastisk mulighet, egentlig.

 

Men jeg skjønner også det du sier: det *er* krevende å ha et lite barn og da må du igjen sette ditt liv på hold i 18 år - og det er slett ikke alle som ser på det som en bra mulighet. Jeg kjenner én som aldri vil ha flere barn, hun er litt over 40 år gammel. Hun er ferdig med småbarn. Punktum. Og så kjenner jeg en annen som trodde hun var i overgangsalderen da hun var midt i 40-årene, men visste det seg å være en skikkelig attpåklatt (15 år yngre enn eldre søsken). Hun angrer ikke i dag at hun fikk barnet, selv om hun tenkte det var slitsomt. Og så en til, som hadde et barn fra før på 10 år og ble uventet gravid. Hun valgte å få barnet, men flyttet ikke sammen med kjæresten. De er ikke kjærester i dag, men gode venner og har et utrolig godt samarbeid om jenta. Bor 10 minutter med bil fra hverandre, i samme skolekrets. For jenta, så er dette livet: mamma og pappa har aldri bodd sammen, og sånn er det.

 

Ønsker å gi deg en god klem. Tror det blir et vanskelig valg uansett hva du velger. Og som så mange sier her inne: mann angrer aldri barnet mann får, men kan angre barnet mann ikke fikk. Lykke til videre. Jeg synes du høres ut som en tenksom og omsorgsfull mor som vil bare det beste for alle i en vanskelig situasjon.

[meaculpa]

Takk til dere som svarer på tråden min.

Graviditeten min er hemmelig, dette er ikke noe jeg diskuterer med venner. Godt å ha dette "rommet" hvor man kan skrive om følelsene sine og få respons fra andre. Abort er tabu, selv om det i følge statistikken nok er mange rundt meg som også har erfaring med dette, så snakkes det ikke om det. Sorg og vanskelige følelser må en bære alene, det føles ensomt.

 

Til anonym.

Jeg har reflektert en del over det du sier om at man kan angre på barnet man ikke fikk, men ikke barnet man får. Du har selvsagt rett i det. Jeg og min eks.mann var unge uetablerte studenter da vi fikk datteren vår. Vi kunne valgt annerledes. Jeg kunne valgt henne bort. Den tanken er helt umulig. Jeg kan ikke forestille meg livet uten henne.

Sånn vil det nok være om jeg valgte å få dette barnet også. Det er begynnelsen på en helt unik person jeg har inne i meg. Gjennomfører jeg svngerskapet kommer jeg til å elske barnet.

 

Men jeg har også ansvar for mitt eget liv. Jeg har fremdeles muligheten til å velge meg det livet jeg ønsker meg. Det livet inkluderer ikke flere barn. Spesielt ikke når jeg vet jeg kommer til å bli alene med barnet.

 

Det kommer ingen og redder meg. Jeg må selv leve mitt liv og ta ansvar for mine valg. Jeg velger meg friheten.

Den har også sin pris.

[Anonym bruker]

Jeg var i samme situasjon som deg for ca halvannet år siden.

Godt voksen (37år) og med en sønn som var så stor at jeg hadde begynnt å kjenne på "friheten" dette ga meg.

Jeg hadde vært alene med omsorgen for han i mange år og syntes det var fantastisk å få leve litt bare for meg selv også. Fikk han midt i studiene da jeg var forholdsvis ung og vi klarte oss med masse pågangsmot og stå-på-vilje.

Jeg hadde betemt meg for at jeg ikke skulle ha flere barn, ferdig med det. Og så ble jeg gravid. Faren var en elsker jeg hadde, det var ikke noe seriøst i tillegg var han en god del yngre enn meg.

Det var ikke tvil om hva jeg skulle gjøre, andre alternativer enn abort ble for meg helt uaktuelle.

Jeg fikk time til medisinsk abort på sykehuset men idet jeg skal ta pillen kommer dette MENet opp i meg og jeg går bare ut.

Jeg sluttet å tenke på hva andre ville si, forestillingene jeg hadde lagt for meg selv om at livet mitt ville bli et slit og strev og bestemte meg der og da for å få dette barnet likevel.

Idag sitter jeg her med en nydelig liten datter og livet ble annerledes likevel men det er bare glede i forandringene.

Faren forsvant ut av livet vårt men vi klarer oss utmerket alene.

Og jeg er jo egentlig ikke alene heller, jeg har fantastisk mye hjelp av mitt eldste barn. Han forguder sin søster og er utrolig flink med henne. Da jeg var alene med han som baby følte jeg meg utrolig bundet til hjemmet men nå får jeg faktisk avlastning av han.

Skal jeg i butikken trenger jeg ikke dra med meg babyen for han er hjemme og passer henne. Han har til og med passet henne en gang jeg var ute med jentene. Maser om at det kan han gjerne gjøre igjen (greit å tjene litt penger) så jeg føler nesten det er jeg som holder igjen der... Poenget mitt er at jeg føler meg langt mindre bundet nå fordi jeg tross alt har hjelp i hverdagen.

Så friheten som var så dyrebar for meg og jeg var så redd for å miste er der til en viss grad likevel.

Jeg har også en helt annen ro over meg denne gangen. Nå er jeg mer erfaren og moden mor og blir ikke stressa selv om ikke alt er tipp topp i hjemmet.

Jeg ønsker deg lykke til i det vanskelige valget du skal ta, skjønner deg så utrolig godt med det du sliter med nå.

Det viktigste er vel at du tar det rette valget for deg.

Jeg tok det rette for meg og håper du finner ut hva som er rett for deg!

[Anonym bruker]

Nå er jeg yngre enn deg (29), og tok en abort når jeg var 20. Selv om situasjonen er forskjellig vil jeg bare si at jeg aldri har angret. Det er faktisk mulig det også. Det kan virke som om samfunnet forventer at du angrer, at du skal ha det skikkelig jævelig fordi du tok et "egoistisk" valg. Men kanskje det er omvendt i enkelte situasjoner - at det er mer egoistisk å beholde.

 

Jeg snakket i timesvis med en venninne før jeg tok mitt valg. Selv om jeg nok hele tiden visste at jeg kom til å ta abort var det godt å snakke fritt om alle positive og negative sider - uavhengig av hvor usaklige argumentene var. Du skriver at du ikke vil ta opp dette med dine venner, men du kan vel i allefall bruke kjæresten din. Prat deg i hjelp nå før du gjør noe. Og lytt til hjertet ditt. Det er ingen skam å ta abort. Tenk på deg selv. Vi lever bare 1 gang og ikke i sååå mange år. Så om du har andre planer for livet ditt - følg disse.

 

Uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til. Og ikke plag deg selv med dårlig samvittighet om du tar abort. Det tjener ingen.

[meaculpa]

Takk for svar til anonym og anonym.

To ulike løsninger og likevel to lykkelige valg.

Jeg har time for kirurgisk abort 1.februar. Tviler på at jeg kommer til å ombestemme meg slik som det kjennes nå. Men diskusjonen med meg selv, og kjæresten, fortsetter frem til det.

 

I det jeg fikk positivt utslag på grav.testen kjentes det litt som om verden raste sammen rundt meg. Min umiddelbare tanke var NEI. Dette er umulig av så mange grunner. Jeg må ta abort.

Jeg er ikke like overveldet og redd lenger. Ser at det hadde latt seg gjøre å bære frem barnet på tross av store utfordringer. Siden hverken jeg eller faren er flyttbare pga. barna vi allerede har ville jeg blitt alene. Men jeg skulle klart meg, om det var sånn at jeg ønsket meg barn.

 

Tror det er veldig viktig å gå disse rundene med seg selv. Tørre å kjenne på ubehaget ved å se for seg også det positive med å gjennomføre svangerskapet. Når jeg så likevel velger abort, vet jeg at det er en gjennomtenkt avgjørelse, ikke en jeg har gjort i panikk. Jeg skal jo leve med valget i etterkant også. Om jeg fortrenger alle tanker om hvordan livet kunne blitt med ett barn til nå, er det lett å romantisere disse bildene når de sikkert dukker opp i etterkant.

 

Selv om man ikke angrer på barna man får, tror jeg det er mulig å bli så sliten og bitter pga. det man forsaker at man ikke evner å vise kjærlighet og omsorg. Det har jeg sett nok av eksempler på. Jeg er redd det ville blitt meg. Morskjærligheten er sterk, men den overskygger ikke alt. Den er ikke nok til å fylle livet mitt med mening. Noen vil nok mene det er en hårreisende og følelseskald påstand. Jeg mener den bare er ærlig.

 

[meaculpa]

I morgen er det ingen vei tilbake. Sitter bare og gråter. Føler dette er eneste løsning. Jeg kan ikke få dette barnet. Men vet ikke helt hvordan jeg skal leve videre med dette.

[Anonym bruker]

Kjære meaculpa!

 

Har tenkt så mye på deg. Husk at du har tatt en avgjørelse som du synes er til beste for alle sammen.

 

Stor trøsteklem til deg!

 

hilsen anonym 09:36 22.01.2010

[meaculpa]

En uke siden jeg tok abort nå. En tung avgjørelse. En tung uke.

Jeg må legge dette bak meg og se fremover nå. En begynnelse er å slutte å besøke Bim sidene, så dette blir takk for meg.

 

Vi bare takke dere som har svart på tråden min. Det har betydd mye!

Og til dere som akkurat nå er i en situasjon hvor dere vurderer abort.

Jeg ser mange her inne kommer med et sikkert velmenende råd om å ikke ta abort hvis en ikke er 100% sikker på avgjørelsen.

Til det kan jeg bare si at dette er en type valg du antakelig aldri kommer til å føle deg 100% sikker på. Så ukomplisert er dessverre ikke livet.

Vi gjør det vi tror er det beste slik situasjonen og forutsetningene er her og nå. De fleste som tar abort er helt vanlige kvinner, vi har blitt gravide med feil mann eller til feil tid, eller vi har allerede de barna vi ønsker oss.

At noen av oss velger å avbryte svangerskapet gjør oss ikke onde, umoralske eller lite omsorgsfulle.