Konfirmasjon av særkullsbarn når familiene ikke tåler hverandre.

[anso]

Hva gjør man når eldste sønnen skal konfirmeres og biomors familie og min samboers familie ikke tåler hverandre? Skal man bare bite i det sure eple og oppføre seg som en voksen og ansvarsfull forelder og gi gutten en felles konfirmasjonsfeiring, eller skal man ta det hver for seg? Jeg tenker at det er naturlig å ta hensyn til ungen og feire samlet, men samtidig så er det både kunstig å skulle samarbeide om å arrangere konfirmasjonen og det kan fort utspille seg noen uønskede scener blant noen av familiemedlemmene da forholdet er svært betent mellom noen av de. For øvrig samarbeider biomor og biofar bra, men min samboers eks-svigerfar er en type som kan finne på å "kuppe" hele konfirmasjonen og sette den andre delen av familien til side. Da kan det fort bli bråk, og det er jo ikke noe hyggelig for konfirmanten.

Det høres ut som verdens barnsligste problem, men alle med særkullsbarn eller skilte foreldre vet at det finnes uendelig med problematikker i den forbindelse. Er det noen som har erfaring med dette?

[Gjest marie-s]

Her synes jeg at både biomor og biofar burde sette seg ned å snakk med sine egne foreldre. Si at dette er BARNETS dag og de av dem som bare så vidt prøver å ødlegge den får rødt kort og må stå i skammekroken om de ikke kan oppføre seg som voksne folk ;-)

[Gjest Morn du]

Så bra at biomor og biofar samarbeider bra, da er halve jobben gjort.

At barnets morfar kommer til å bli problemet, er igrunn helt på jordet. Han er jo en voksen mann som kan tenke selv, og å ødelegge dagen for barnebarnet, det er bare lavmål.

Synes det er trist å måtte dele opp feiringa pga dette jeg, men ser for meg at det ikke blir hyggelig å være på "tå hev" for å unngå konflikter heller.

Vanskelig greie, men uansett må det snakkes. Kanskje morfar kan bli bedt helt alene;) Han, konfirmant og foreldrene..

[anso]

Takk for gode råd, så skal vi prøve å gjøre vårt beste.

[Gjest]

Enten er gutten religiøs eller så har han lyst på gaver/penger.

 

Ikke i noe tilfelle tror jeg denne festen spiller noen rolle fra eller til for ham, selv om voksne sier det er "hans dag".

 

Så lenge han får et styrket forhold til Gud og/eller en god porsjon penger, tror jeg gutten vil være glad til uten feiring.

[anso]

Tror det er mye sannhet i det du sier der:-)

[Anne-B.]

Der er jeg uenig med deg. Slike ritualer betyr gjerne mer enn hva man tror. Om han enten bare bryr seg om Gud eller om pengene, så grenser religiøsiteten til fanatisme, eller så er han usedvanlig kynisk. Selvfølgelig betyr festen noe, om han får en konfirmasjonsdag som preges av at de voksne ikke klarer å oppføre seg, så er det noe han kommer til å huske.

[Gjest]

Anne-B

 

Er alle som bryr seg om Gud eller penger fanatiske eller usedvanlig griske?

 

Jeg er enig i deg i det at om han får en konfirmasjonsdag som preges av at de voksne ikke klarer å oppføre seg, så er det noe han kommer til å huske.

 

Men hvis han får en konfirmasjon (altså rituale i Kirken) hvor de voksne greier å oppføre seg, gaver (penger), og gjerne en fest med bare kjerne-familien til stede, så tror jeg minnene blir bra for ham.

 

Jeg foreslo å droppe en stor fest med folk som ikke liker hverandre og som muligens ikke greier å oppføre seg. Ikke derved sagt at en stor fest er feil for alle konfirmanter.

[Iiiiik]

Jeg er enig med Anne-B, jeg er sikker på at selve festen og markeringen er viktig for gutten. Jeg syns det skulle være en selvfølge at de voksne klarer å legge sine greier til side for en eneste dag og å fokusere på at det er viktig for gutten å ha denne markeringen. To fester ville jeg syns at ble feil i hvert fall. Men det er allikevel bedre enn å droppe hele festen.