Sliten og desperat etter hjelp!

[Villemo3]

Jeg er desperat etter å finne ut hva jeg skal gjøre for å hjelpe jenta mi til å slutte med rampestreker. Hun blir fem år i år, har alltid vært tidlig ute både motorisk og kognitivt, men er veldig rampete. Spesielt når hun kjeder seg. Hun har en lillebror som er to år yngre.

 

Hun liker ikke å leke seg, noe jeg også synes er veldig rart. Lillebroren hennes kan sitte og leke seg med lego o.l. lenge, men hun har aldri vært flink til å leke seg alene. De siste par årene har hun ikke vist interesse for leker i det hele tatt (bortsett fra nabbiperler, skrive bokstaver/ lese, tegning og slikt - det liker hun) Barne-TV er hun alltid interessert i, og maser konstant om det. "Jeg kjeder meg!" er standarsuttrykk fra henne. Hun kan være ekstremt travel og herjete. Springe, hoppe, klatre osv gjør hun stadig, og trives godt ute.

 

Det hun gjør, er f.eks ting som å putte ting i do, ta ting hun vet hun ikke har lov til, springe bort fra oss - og fryde seg når vi springer etter. Den siste tiden har hun roet ned rampestrekene hjemme, men når hun er på besøk hos besteforeldrene, gjør hun alltid mye ramperi. Tegner på veggen , rekker opp strikketøy, klipper opp ting. Noe som gjør at de aldri vil passe. Vil de passe, er det bare en av barna om gangen.

 

I barnehagen gjør hun også ramperi. Hver gang jeg henter henne, kommer en av de voksne som regel for å fortelle om noe hun har gjort. Jeg er veldig sliten og lei meg, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Hun er jo så "voksen" på de andre områdene, og vet helt klart at det hun gjør er ulovlig. Når jeg spør hvorfor hun gjør ting, sier hun bare "derfor".

 

Er det noen som har opplevd lignende? Finnes det råd? Jeg og mannen min er strikte med barne-tv, det er kun kl. 18 (og frem til et visst tidspunkt om morgenen i helgene), det hun gjør får konsekvenser (f.eks ikke barne-tv den dagen, eller lørdagsgodt o.l.). Vi har prøvd med klistremerke-system. Vi fokuserer på de gode egenskapene hennes osv osv. Vi prater stille og rolig med henne om dette, og det virker som det går inn, men plutselig kan hun finne på å gjøre noe igjen etter bare 5 minutter.

 

Ellers er hun veldig sur og grinete ofte. Hun "jamrer" veldig mye. F.eks høres det ut som om hun opplever rene krisen hvis hun ikke får på seg skoene, eller andre enkle ting. Å ta henne med seg på besøk tør jeg nesten ikke lenger. Hun maser om mat, is osv og sist ble hun faktisk SINT på moren til barna vi var på besøk hos fordi hun fikk en halv brødskive. Hun ville nemlig ha en hel, og nektet å ta imot. Alle andre barna der fikk en halv og var fornøyde med det. Jeg ble så flau. Skjønner ikke hvor denne oppførselen kommer fra.

 

Dette ble veldig langt, men jeg vil gjerne at dere skal danne dere best mulig bilde av hva som er problemet. Jeg blir kjempeglad for gode råd!!!

 

[Villemo3]

Ups! Trodde ikkje innlegget kom, derfor dobbelt..

[Anonym bruker]

Dette høres slitsom ut og er ingen ønskelig situasjon for foreldre. Datteren din har typiske trekk på ADHD som er knyttet til uoppmerksomhet, overaktivitet og sviktende impulskontroll.

 

Det er helt normalt at barn som lider av ADHD har vansker med å delta i stille lek eller fritidsaktiviteter, er ofte i farta eller oppfører seg som "drevet av en motor". De blir også ofte emosjonellt opphisset fort. Enten de er glade eller triste har de en tendens til å utrykke følelsene med høy grad av intensitet. De har ofte vansker med å tenke før de handler.

 

Dette er gjerne noe du vet allerede, men grunnen til at jeg skriver dette er fordi at jeg føler at datteren din gjerne blir misfotstått. Hun ønsker sikkert ikke å oppføre seg på en måte som virker utagerende og vanskelig. Barn med ADHD arbeider heller ikke godt for å oppnå langsiktig belønning. Det kan kanskje være grunnen til at klistremerke systemet ikke virker så bra? Det fører gjerne til at de faller tilbake i gamle mønstre så fort belønningen opphører.

 

Selv har jeg ikke barn med ADHD, men er spesialpedagog og har arbeidet en del med problematikken. De er selvsagt alle individer og det er vanskelig å gi konkret råd som skal gjelde for alle.

 

Man må ha god tålmodighet med slike barn. Prøve å sette seg inn i barnas situasjon, som regel ønsker de ikke selv å oppføre seg som de gjør, men de klarer ikke alltid å kontrollere seg. Barn med diagnosen trenger gjerene tydelige grenser, noe det virker som dere er gode på. Faste rutiner der de hele tiden vet hva som er forventet og hva som skal skje til enhver tid skaper trygghet. Det virker også som dere kanskje har mye fokus på hva som ikke er så bra?

 

Jeg tenker med en gang at mye ros (gjerne mer enn man tror er nødvendig) kan være til god hjelp. Og vær konkret, som å si: "Nå var du flink til å knytte skoene dine, du klarte det kjempe bra alene", eller "så bra at du hørte på hva mamma sa til deg". Barn trenger ofte å vite akkurat hva som var bra og man må si det i situasjonen. Ikke vente til etterpå. Gi henne mye oppmuntring og ros på alt dere kan, og prøv å overse noe av det negative. Det første som slår meg er nemelig det at det virker som hun søker oppmerksomhet med sin utagerende oppførsel? Hun har nok funnet ut at det fungerer. Og la henne være i aktivitet. Springe fra seg om det er det hun trenger. ;-)

 

Dette ble visst langt. Uansett, dette er ikke enkelt. Lykke til!