Psykisk helse som alenemor? Abortgrunn?

[Gjest]

Jeg har skrevet her før, om et dårlig forhold til barnefar bl.a. Jeg var egentlig bestemt på å beholde barnet, men nå er jeg veldig i tvil. Har snakket med familien min, og alle (mor, far og søster) har uavhengig av hverandre sagt at de er redde for at det blir for tøft for meg psykisk å skulle være alene med et barn, og i tillegg ha et dårlig forhold til barnefaren (vi har ikke vært sammen). Jeg sliter med depresjon og har vært sliten i perioder, trenger mye søvn og har taklet dårlig å få or lite søvn, bl.a. Det er jo uheldig når man skal være alenemor... De mener at for min egen og barnets skyld bør ta abort, da en situasjon hvor jeg eventuelt ikke vil kunne ta meg av barnet kan oppstå, og vil være noe av det verste som kan skje meg. Jeg føler at en abort også blir en stor belastning, for jeg er egentlig imot det, og synes det høres grusomt ut. Det føles som jeg tar et liv...

 

Jeg er 33 år og har en god utdannelse, selv om det er litt vanskelig for meg å få en relevant jobb i hjrmbyen min nå. Men jeg har egentlig nettopp flyttet og begynt på doktrograd, og de må jeg kanskje avbryte, dersom jeg skal ha dette barnet. Det er en forferdeig vanskelig situasjon!

 

Noen innspill?

[Knøtte85]

Det må du finne ut av selv! Ikke bland for mange mennesker inn i den avgjørelsen..

 

Jeg gikk gjennom graviditeten med min datter alene, og jeg var alene med henne i 5 år.. Ingen problem!! :-) Jeg har slitt litt med depresjoner selv, ikke alvorlig, og i den grad at jeg har fått profesjonell hjelp.. Men har vært litt opp og ned for å si det sånn..

 

Og vi har klart oss helt fint!! Det KAN se ut som at vi ender alene denne gangen også.. Trist.. Men det skal gå så fint atte! :-)

 

Hvis du velger å ta abort, for du er alvorlig bekymret for at du ikke kan følge opp barnet, så syns jeg at det er en moden og ansvarlig avgjørelse!

 

Men det er UTROLIG hva vi klarer når vi først må! Trust me, i know!

 

Økonomisk kommer du til å klare deg, og du kan fullføre skolen selv om du har barn! Kan jeg, så kan du!! :-)

[Monique8]

Når man får barn får man uante krefter. De aller fleste klarer det man må.

Selv gikk jeg gjennom forrige sv.sk helt alene, m alvorlig sykdom og andre barn å ta meg av. + bf sine trusler om at jeg måtte ta abort. Etter fødsel, gikk bf's trusler over til trusler om kidnapping av barnet. Midt oppe i dette måtte jeg fremdeles takle sykdom(kunne ikke begynne på medisiner før jeg var ferdig å amme når hun var ett år).

Jeg kom meg gjennom til tross for ekstreme utfordringer.

 

Et barn trenger ikke bli en ekstra belastning i et allerede utfordrende liv, men tvertimot så kan det bli det som løfter en.

 

Prøv å distanser deg litt fra de andre synserne. Det er bare du selv som kan vite hvordan du føler ift dette. Det er du som skal leve videre med det valget du tar, ikke dem. Gjør det som føles riktig for deg.

 

Det du sliter med idag, vil du ikke nødvendigvis slite med om 6 mnd eller 12 mnd. Økonomisk vil du klare deg. En av de største utfordringene med å være alene med barn, er faktisk å ikke ha noen der i hverdagen å dele gledene, alle milepælene og fremskrittene med.

 

Se på det positive. Du er 33, har god utdannelse. Du er reflektert og veldig bevisst din egen situasjon. Alt dette gjør deg godt rustet.

Det at du faktisk har begynt på en doktorgrad viser at du absolutt har ressurser.

Depresjon gjør jo at en mister troen på hvilke ressurser en faktisk sitter inne med. Så det som kanskje ville være viktig her ville kanskje være å ta tak i det. Det er jo en ekstra byrde når nær familie bruker denne faktoren som argument. Og da vil en være tjent med å få innspill fra andre som er mer nøytrale enn disse.

 

Uansett så er det viktigste at du gjør det DU føler er riktig,-ikke det andre mener er riktig.

[Gjest]

Familien presser meg ganske mye, og det er ubehagelig. Jeg har en time for abortsamtale på sykehuset i morgen, men tør ikke å dra, for jeg er redd for at jeg blir "presset" til abort. Det er ikke noen kjekk situasjon...

[Knøtte85]

På sykehuset presser de ikke noen til noe! Jeg har tatt abort selv.. På den samtalen så skal de forsikre seg for at du virkelig vil ta abort, og så skal de forklare hvordan det skjer.. Jeg tror ikke de sitter deg i gang hvis du er usikker engang.. For det å angre på en abort er helt FORFERDELIG! Og det vet de!

 

Hvor langt er du kommet i svangerskapet?

[Gjest]

Jeg er bare i 8. svangerskapsuke, så har litt tid på meg. Nå tenker jeg at jeg kan gå til den samtalen, men uansett trenger jeg mer tid, noe jeg også har. Jeg har hele tiden hatt lyst til å beholde, så det heller nok mot det...

[Knøtte85]

Ja da har du tid på deg ja! :-) De hadde startet aborten i morgen, om du hadde vært sikker..

 

De starter ikke en abort før hjertet til babyen er begynt å slå.. Den syns jeg er litt pervers! :-/ Det sier de til deg på sykehuset hvis du spør hvorfor de venter så lenge med å starte.. For de må vite at det er liv..

 

Støtter deg jeg, om du velger å beholde! Hehe! :-)

 

Du kommer til å oppleve en kjærlighet ulik noe annet! <3

[Monique8]

Jeg får meg litt til å lure på om de egentlig er helt ærlig i grunnen til at de presser på for abort......Det kan ikke være fordi de ikke liker det at alle omstendighetene ikke er "riktige"?

Bare noen tanker som detter inn her.

 

Bare i denne lille debatten fremstår du som langt mer ressurssterk enn hva det virker som de vil ha deg til å være. Og det er jo mer "stuerent" å presse pga ressursene dine enn at omstendighetene ikke er slik de fleste ville ønske.

 

Jeg ville prøvd å holde dem på avstand så du får ro på deg til å ta den avgjørelsen som er riktig for deg. Det er vanskelig å gjøre det om man skal ha en ensidig negativ input fra omgivelsene hele veien.

 

Ønsker deg all mulig lykke til uansett