Førstegangsgravid, samlivsbrudd med barnefar, vil bare hjem til min egen familie & venner :-( Sykemelding?

[MiniMe-i-Magen]

Jeg er gravid for første gang, barnefar har 2 barn fra tidligere forhold. Vi har vært samboere i ca 2,5 år, men nå etter at jeg ble gravid har forholdet virkelig gått rett i grøften.

 

Jeg har disse 2,5 årene bodd i barnefars hjemby, langt unna egen familie og venner. Vi har hatt et ganske turbulent forhold, og graviditeten var ikke akkurat planlagt, men jeg gleder meg likevel. Barnefar derimot ser ut til ha fått fullstendig panikk pga graviditeten, og nå er forholdet slutt (fra begge sin side).

 

Barnefar har bokstavlig talt kastet meg ut av huset (han eier, mens jeg har betalt leie til ham). Jeg har ingen sted å gjøre av meg, ingen sted å bo, og måtte haste til legen for få sykemelding så jeg kunne reise hjem til min familie.

 

Jeg går i 100% jobb i byen hvor jeg har bodd med barnefar, men føler jeg nå rette og slett trenger å langtidssykemelde meg frem til permisjonen starter. Jeg er i uke 14 nå.

 

Jeg har ingen plass å bo i byen hvor jobben min er, ingen møbler, og føler jeg trenger ro og tid til å få orden på livet i min egen hjemby før barnet kommer. Jeg orker overhodet ikke tanken på å skulle gå gravid alene i barnefars hjemby bare for å presse meg selv til å gå på jobb. Trenger folk rundt meg som kan støtte meg og som jeg kan dele graviditeten med. Har tidligere slitt myyye mad angst og depresjon, og jeg vet at dette garantert er noe som vil komme til å blusse opp igjen for fullt om jeg "må" bli værene i jobb mutters alene og gravid for første gang.

 

Hva syns dere? Er dette grunn nok til å bli sykemeldt resten av svangerskapet?

 

Tanken på å gå gravid alene uten barnefar er tung nok som den er, må jeg i tillegge gjøre dette langt unna venner og familie kommer jeg til å bryte sammen før eller siden. Trenger tid til å få roet meg, venne meg til tanken på at jeg faktisk er gravid, og ikke minst finne bolig og alt annet som må ordnes før barnet kommer...

 

Noen gode råd fra dere?

[Anonym bruker]

Beklager å si det, men selv om du åpenbart er i en vanskelig livssituasjon så er ikke det i seg selv grunnlag for sykemelding.. Jeg ville snarest funnet en plass å bo og så jobbet fram til permisjonen, og så reist hjem når permisjonen begynte og da etablert meg der...Og du finner uansett ikke en lege som er villig til å langtidssykemelde deg så lenge da man får bare sykemelding for maks 4 uker av gangen..

[MiniMe-i-Magen]

Det der mener jeg er helt feil.

 

For det første er vanskelig livssituasjon en veldig vanlig årsak til at folk blir sykemeldt. Det er faktisk mange som blir sykemeldt i kortere eller lengre tid som følge av et tungt samlivsbrudd - og her er jeg på toppen av det hele gravid for første gang.

 

Psykisk helse er vel så sterk begrunnelse for å bli sykemeldt som fysisk helse. Faktisk er psykiske plager svært ofte myyyye tøffere for et menneske enn fysiske plager. Det vet jeg av egen erfaring.

 

Å skulle lide seg gjennom arbeidsdager i dette svangerskapet på bekostning av mitt, og ikke minst barnets, velvære er helt feil. Jeg kan da virkelig ikke begynne å flytte, kjøpe alt av barneutystyr osv, kun dager før barnet kommer. Gudene må vite om barnet kommer før tiden også.

 

Jeg har i tillegg myyye angst knyttet til det å være gravid og fødsel, og har mer enn nok vansker med å forholde meg til alt jeg har i vente som førstegangsgravid.

 

Google litt og se at en svært vanlig årsak til langtidssykemeldinger er samlivsbrudd, psykisk helse osv...

[Anonym bruker]

Du spør om andres mening og den har du fått. At du ikke er enig i det får så være, men dette er et debattforum og om du bare vil ha svar a la "klart du må sykemelde deg" (som om det er DU som sykemelder deg..) så kunne du spart deg innlegget ditt.. Jeg mener fortsatt at det er mange som går gjennom vanskelige ting og at det i seg selv ikke er grunn nok for sykemelding - og ihvertfall ikke ut resten av graviditeten! En uke eller to kan jeg saktens forstå, men 13 uker????...

Ser ut som at du allerede har bestemt deg for hva du vil og egentlig ikke er interressert i hva andre mener så da får du gå til legen og smile pent og se hva han sier.....

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg forstår at din situasjon er vanskelig akkurat nå. Og akkurat nå vil det kanskje være aktuelt å sykmelde seg for en periode for å få orden på ting og tang. Men jeg tror nok heller ikke at det er grunnlag for å tenke at du bør gå inn for å være sykmeldt helt frem til fødsel.

 

Jeg synes kanskje også at du bør tenke på at jobb er noen ganger et godt sted å være når ting har roet seg. Det er skummelt å bli gående hjemme og tenke alt for mye. Det er godt å komme seg ut blant folk og la tankene bli litt igjen hjemme. Det er ikke sikkert du ser det slik nå, men for mange tror jeg at det er lurt å komme helt eller delvis tilbake igjen i jobb.

 

Håper det ordner seg for deg!

 

PS. Jeg vet hvordan denne situasjonen er - har opplevd akkurat det samme selv.

[Mummimamma;-)]

Så fælt for deg! Tror uansett ikke dette kvalifiserer for sykmelding, selv om det utvilsomt må være tungt for deg. Prøv å skaffe deg en midlertidig hybel hvor du kan holde til frem til permisjonen begynner. Ikke vær redd for å be familie og venner om hjelp til praktiske ting. Deretter kan du dra til hjembyen din for å etablere deg der. Bruk permisjonen til å søke ny jobb og få livet på rett kjøl igjen! Ønsker deg styrke og lykke til!

[Cat&Gullungene]

Jeg synes godt det kan kvalifisere til sykemelding. Psykisk helse er VELDIG viktig.

 

Mitt råd til deg: tenk kun på deg selv!!

 

 

[Nisand]

Om du skal være sykemeldt, og hvor lenger er jo i første omgang opp til legen din å avgjøre. Så er det opp til NAV å avgjøre om din sykemelding kvalifiserer til sykepenger.

Kun egen sykdom gir rett til sykepenger, ikke fravær pga f eks sosiale og økonomiske problemer.

 

Dette står det i rundskrivet til kap. 8 i folketrygdloven:

 

"Konflikter i ekteskapet, skilsmisse o.l.

 

Slike forhold er også livsproblemer som ligger utenfor sykdomsbegrepets grense. Men i særlige situasjoner kan dette medføre psykiske eller fysiske tilstander som kan betegnes som sykdom."

 

Så det er altså opp til legen din å vurdere om din situasjon medfører sykdom som gir rett til sykepenger.

Skjønner at du er i en vanskelig situasjon, men tror nok ikke du får legen din til å sykemelde deg helt ut svangerskapet. Lengden på din sykemelding må nok vurderes underveis.

[MiniMe-i-Magen]

Liten oppdatering siden jeg ser det er kommet noen nye svar her inne i det siste:

 

For det første så var jeg allerede sykemeldt da jeg skrev det første innlegget, men da kun for 2 uker av en lege som var vikar for min egen fastlege. Sykemeldingen gikk da ut på noe spånt som "psykisk krise, situasjonsbetinget".

 

Jeg har slitt med sterk angst i flere år og har tidligere vært sykemeldt som følge av dette, så jeg vet jo godt at psykiske problemer vel så godt er årsak til sykemeldinger. I tillegg var både min mor og jeg var også sykemeldt en periode nå i høst pga. sterk psykisk belastning da min far lenge lå i kunstig koma og respirator og svevde mellom liv og død grunnet svineinfluensa (igjen man har vel så rett på sykemelding pga psykiske vansker). Så dette med sykemelding og rett på sykepenger handler vel så mye om psykisk helse som en brukket fot...

 

Når det er sagt, så er jeg altså videre sykemeldt av min egen lege her i min hjemby, og skal tilbake dit for ny time/vurdering når denne sykemeldingen går mot slutt (det er heldigvis endel uker til ennå).

 

Dere som betviler at psykiske årsaker inngår i rettigheter til sykemelding har tydeligvis ikke kjent på kroppen hva det vil si å leve med hverken angst eller depresjon. Men ja, hadde denne situasjonen jeg har havnet i IKKE medført store psykiske vansker for min del så hadde jeg ikke hatt rett på sykemelding, men da hadde jeg heller ikke følt behov for å bli sykemeldt og hadde heller ikke ønsket det (for det er jo ikke akkurat særlig givende å gå hjemme hver eneste dag).

 

For min del handler egentlig ikke dette om hvorvidt jeg skal være sykemeldt resten av svangerskapet eller ikke, det handler KUN om at jeg ikke mestrer å gå alene gjennom mitt første svangerskap uten noe som helst nettverk rundt meg (det ville dessuten vært galskap å skulle begynne med flytting fra by til by et par uker før babyen kommer til verden, uanvhengig om man sliter psykisk eller ikke). Når jeg skal tilbake til legen regner jeg med å enten bli videre sykemeldt eller at vi søker om svangerskapspenger, det ene eller det andre betyr lite så lenge jeg og barnet mitt får det som bra som vi kan gjennom dette svangerskapet og i tiden etter...

[Anonym bruker]

Du Sweety80... Jeg syns, for å være helt ærlig, at du overhodet ikke har grunn til å få sykemelding. Angst for å gå gravid alene?... Ja, det er nok ikke uten grunn at det stadig er skriverier i avisen om hvor lett det er å få sykemelding og du har tydeligvis fått deg en lege som sykemelder de som ber om det. Kanskje det er rett som mange sier, at "man kan sykemelde seg"... Jeg tenker som så, ja du har havnet i en kjip situasjon, men pokker ta. Om du hadde hatt skikkelig bein i nesen kunne du ha fikset det selv og sånn sett kommet deg ut av det med styrket selvbilde. Si opp jobben din, søk ny i hjembyen din, len deg litt på familie og venner og få hjelp til å skaffe bosted etc. Ja, virkeligheten er kjip iblandt, men sånn er det for de aller fleste. Her er det pokker så lett å bare lene seg tilbake å skylde på alle andre og NAV betaler jo gladelig ut til de som vil og ikke gidder å fikse opp i sine problemer selv.

[Anonym bruker]

Hyggelig av deg "anonym"!

 

Merkelig så greit det er med den anonymknappen når man på død og liv skal diskutere opp og ned omkring andre menneskers helse.

[Nisand]

Kopiert fra innlegget ditt:

"Hva syns dere? Er dette grunn nok til å bli sykemeldt resten av svangerskapet?"

 

Du skriver et innlegg, der du beskriver din situasjon, for så å be om andres synspunkter. Da synes jeg du også må regne med at alle ikke er enige i at den situasjonen du beskriver er sykemeldingsgrunn?

 

Også lurer jeg på: hvor har noen skrevet at psykisk sykdom ikke er sykemeldingsgrunn?

Du skriver selv at du får angst med tanken på å være alene nå og trenger familie og venner i nærheten.

 

Hvis du tar deg tid til å lese innlegget mitt en gang til så ser du at det jeg skrev ikke var min personlige mening, men faktisk kopiert rett fra rundskrivet til kap. som omhandler rett til sykepenger.

Som du også ser skrev jeg at det er opp til legen din å avgjøre om din situasjon kvalifiserer til langtidssykemelding. Det er absolutt ikke tvil om at psykisk sykdom kvalifiserer til sykepenger, noe jeg heller ikke kan se at noen har påstått her.

 

Jeg forstår ikke helt hvorfor du ber om andres mening, når du i etterkant går til "angrep" og sier at man ikke vet hva det vil si å ha angst og depresjon siden noen mener at din situasjon ikke gir rett til sykepenger.

 

Jeg vet godt hva det vil se å slite med angst, men du ber om andres mening, og du kan ikke forvente at alle er enige med deg.

 

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg på best mulig måte , og at både du og barnet ditt får et fint svangerskap.

 

[Anonym bruker]

Hei Nisand,

 

Det var forsåvidt ikke ditt innlegg jeg refererte til da jeg svarte tidligere. Jeg syns innlegget ditt var saklig og er enig i det du skrev. Ja, jeg burde kanskje forvente alle typer svar her inne, men det som har fått meg til å reagere er at folk kan synse og mener om at det "bare er til å ta seg sammen og ha bein i nesen" i en slik situasjon. Det blir som å si til en depressiv og suicidal person at "smil, det er sol ute, du har ingen grunn til å være trist og lei". ALLE mennesker som har kjennskap til det å ha det vanskelig psykisk vet jo at det overhodet ikke er så enkelt, slike svar syns jeg er fullstendig uvitende å gi til en person som tydligvis føler seg sårbar... (Jeg henviser altså IKKE til deg og dine innlegg)

 

Poenget er vel egentlig bare at, hadde min situasjon og mitt liv tilsagt at her dreide det seg bare om å "finne frem stoltheten og ha bein i nesa" ja så hadde jeg da aldri skrevet noe innlegg i det hele tatt, og heller ikke hadde jeg hatt behov for å reise hjem til nettverket mitt. Derfor blir jeg provosert av slike innlegg. Det hadde aldri falt meg inn å svare et menneske som tydeligvis har det vanskelig på en slik måte... Jeg er ihvertfall en person som alltid prøver å hjelpe og støtte andre som har det vanskelig (uansett hva problemet dreier seg om), det siste jeg ville gjort er å få dem til å føle seg enda verre eller svartmale problemene deres. Kanskje jeg er naiv, men trodde stort sett at folk som bruker forum som dette gjør det får å finne støtte i hverandre og oppmuntre hverandre.

 

Min situasjon er kanskje så utrolig enkel for noen, men det er den altså ikke for meg, og det føles bare ikke riktig at andre skal kunne påstå at "dette er noe ALLE burde klare å komme seg gjennom" - slik er ikke livet... Vi er ulike alle mann!

 

Men, uansett, jeg er fullstendig på fote med det du hadde skrevet ang. psykisk helse og sykemelding :-)

[Nisand]

At folk ber deg bite tenne og ta seg sammen må du rett og slett bare overse. Desverre er ikke alltid dette et forum som man kan støtte i. Så lenge det er mulig å skrive som anonym, er det noen som ikke tenker gjennom hva de skriver.

Til det vil jeg anbefale mer lukka forum (send meg en pm så skal jeg anbefale deg et bra forum).

For mange (spesielt om de ikke har opplevd psykiske problemer) så kan alt se enkelt ut.

Jeg jobber i NAV, og svarer stort sett på innlegg som omhandler spørsmål rundt folketrygdloven.