Hvorfor bor de fleste barn hos mor etter samlivsbrudd/skilsmisse?

[Anonym bruker]

Jeg har lest litt statistikk om dette..og det viser seg at nesten 90% av alle barn bor hos mor etter skilsmisse eller samlivsbrudd. Har også lest at forskning viser at det ikke er noen forskjell i mor eller far`s evner som omsorgspersoner. Begge er like egnet.

 

Hvorfor er det da så mange fler barn som bor hos mor.?? Er det fordi fedre flest er fraværende etter eget ønske,eller er det mødres "eietrang" mht.egne barn som er årsaken. Kan det ha noe med økonomi å gjøre..eller andre ting.

Noen som har noen tanker om dette.??

[Den heldige eier av ett barn]

Jeg vet om kun to tilfeller hvor far ville ha størstedele av omsorgen, og etter rettssak så fikk han den. Skal sies at det var han som var hjemme i 16 mnd med barnet før barnehage, og det var han som stor sett gjorde det meste. En annen hadde en i d i o t som kjæreste, og da han fant det ut tok han barnet og fant seg ny leilighet. Det var helt greit for mor, som da kunne konsentrere seg på viktigere ting som festingen hun gikk glipp av da hun ble gravid.

 

En annen har 50/50. De bor like ved hverandre, og er gode venner.

 

Ellers er det vel ikke å gjemme under en stol at mange fedre er fraværende etter eget ønske, men selvfølgelig er det sikkert mange mødre som har en liten eietrang.

[Anonym bruker]

Fordi det er vist en uskrevet regel her i landet at barna har det best hos mor, og jeg sier som mor: BULLSHIT! Er utrolig mange gode fedre der ute som kunne gidd barna ett mye bedre liv en mange eiesyke, pengegriske mødre gjør....

[Anonym bruker]

Hos de fleste jeg kjenner er dette et frivillig ønske fra far.

[Anonym bruker]

Fordi mor er BEST

[Anonym bruker]

Sikkert mye fordi det er mor som vanligvis har den daglige omsorgen også når de lever i forhold. Fortsatt i 2010 råder mor over hjemmet og da er det vel "lettere" for en far å trekke seg ut enn for mor.

I en familie hvor far har mest med barna å gjøre er det sikket han som vil kjempe mest for å "beholde " barna

[Anonym bruker]

er nå noe med at mor er alltid den som er best.. til å gi trøst,lage mat,legge ++ var vartfall sånn når jeg var liten.. uansett om barnet er glad i far, så er mor best:)

[Dunder]

Noe av dette kommer av at mens foreldrene var sammen, så var mor hovedomsorgsperson. Du kan jo selv tenke deg at dersom du levde i et parforhold hvor ditt ansvar var hus og barn mens du jobbet dersom du fikk tid, mens mannen din sitt ansvar var å jobbe og tjene pener, og deretter tilbringe tid med familien hvis han fikk tid - ja, da er det mest naturlig at barna blir hos deg.

 

Det ville sannsynligvis vært best for banra, og mest rettferdig for deg (selv voksnes behov egentlig ikke skal tas med i betraktning, men la oss si du har "ofret" utdanning og karriere og så skal du i en skilsmisse ikke bare miste mannen din, men også ungene, i tillegg til at du ikke har noen karriere).

 

Men i dag er flere og flere par likestilt, og det er ikke lenger slik at det bør være natulrig at mor får barna. Men det blir ofte slik at det kun er i de tilfellene hvor det er noe "galt" med mor, f.eks. rus eller psykiatri, at hovedomsorgen går til far. derfor blir det også stigmatiserende for skilte kvinner å ikke ha hovedomsorg. Omgivelsene vil lure på om det er noe galt med kvinnen ettersom mannen har barna.

 

Dette er egentlig veldig leit, fordi det fører til at det ikke er BARNAS behov som er viktigst, men voksnes behov for å beholde fasaden. For menn er det nok lettere å "gi slipp" fordi omgivelsene ikke dømmer, mens mange kvinner aldri vil kunne se situasjonen objektivt, fordi deres egen skyld- og skamfølelse og følelsen av å "svikte" barna vil stå i veien.

[Anonym bruker]

i mitt tilfelle så har far store rusproblemer og klarer ikke å ha ansvar for seg selv engang, derfor har han ikke ansvar for barna..

 

når det gjelder å bo, så er han fortiden bostedsløs...

[Anonym bruker]

Det er vel mest naturlig for det er mor som har båret fram barnet, født det og ammet det osv, mor er som oftest hovedpersonen i barnets liv.

[Anonym bruker]

Men er det en statestikk som visre hvor mange av disse bruddene far har gått fordi han har funnet ut at familielivet ikke er noe han vil ha da det bare er mas og styr.

 

Hvor mange brudd som har skjedd fordi far ikke gidder å gjøre en dritt med familien og overlater allt av hus og hjem og barnestell/oppdragelse til mor. Mens han fester, trener spiller data eller annet han syntes er mer viktig.Eventuelt jobber omtrent nonstop. Altså setter barna sist

 

Hvor mange av disse bruddene som er fordi far er alkoholikker, bruker dop eller er voldelig. Eventuelt har store psykiske problemer.

 

For først må man vel regne bort alle disse parene hvor det rett og slett ville være unaturlig at far tok hovedomsorgen for barna.

 

Det er nå engang sånn at det er utrolig mange flere federe som gir blaffen en mødre. Og om en far ikke har vært tilstede i barneoppdragelsen mens mor og far er sammen så er vel ikke sjangsen stor at det er best for barnet å plutselig miste mor i hverdagen.

 

Jeg kjenner 3 tilfeller der far har hovedomsorgen for barna. Og i alle disse tilfellene er far mest egnet. Det har ikke vært rettsaker eller slikt for at far skal ha barna mest det er valg mor og far har gjort sammen.

 

Jeg mener at hvis begge er like gode omsorgpersoner, har tatt like mye omsorg for barnet så er det hipp som happ hvem som har hovedomsorgen.

Men ofte er mødre mer villige til å kjempe for den en fedre gjør.

 

Jeg er selv alenemor med hovedomsorg for barna og er ikke villig til å gi fra meg det nå.

Dette er fordi barnas far ikke evner til å følge opp ting desverre. Han hadde et lite slag etter at minsten ble født og etter det klarer han ikke se hva som må gjøres. Han kan derfor ikke være alene med ansvaret for noe så viktig som barna våre før de er så store at de kan klare å gi beskjeder selv.

 

NÅ tror jeg nok det er saker der mor har omsorg men far burde ha den men spørsmålet er har far bare gitt opp eller gidder han å kjempe for barna. I slike sitvasjoner er det jo best for barna at far får minst 50 % da så de får den omsorgen de trenger.