Liker ikke stesønnen min...

[Anonym bruker]

Har kjent stesønnen min siden han var 4 år gammel, synes allerede da at det var noe rart med han, nå er han 12.

Har alltid prøvd så godt jeg kunne å like han, men jeg klarer det rett og slett ikke.

Han er egoistisk (utenom det som er normalt for barn generelt), og eier ikke empati. Dette er to egenskaper jeg synes er de viktigste i et menneske...

Lillebroren (2 år yngre) sliter psykisk pga måten storebroren behandler han på. Lillebror blir mobbet på skolen mens storebror står å ser på og bare ler. Han har ikke noe respekt for andre mennesker enn seg selv, verken foreldre, besteforeldre, lærere osv.

Jeg prøver å snakke med han, fortelle at han ikke er den eneste her i verden som har følelser, men han har det bare ikke i seg å forstå andre... Jeg må ærlig si at jeg gleder meg til han blir så stor at han ikke kommer hit fast... Fælt at det er sånn...

(Han er inn under abup og ppt)

 

Godt å få luftet tankene litt!

[Anonym bruker]

Går nok ikke lang tid nå før du kalde, onde stemora får skylda for at han er blitt sånn. Han har nok gjennomskuet deg fraførste stund, og siden du ikke liker han, er han blitt uempatisk, og usympatisk. Innleggene kommer nok til å haggle inn.

Det er din feil, ikke foreldrene hans som faktisk er de ansvarlige for barnets ve og vel, utvikling og oppdragelse.

Hadde han derimot vært en fin fyr, sat flink på skolen, flink i sport så hadde de tatt all ære for den jobben.

[Anonym bruker]

Må bare få legge til at det egentlig er litt merkelig, går det ikke så bra med et skilsmisse barn er det steforeldres skyld, men går det fint med et stebarn er det aldri steforeldre sinfortjeneste. Merkelig at vi har SÅ stor negativ innvirkning, men NULL positiv påvirkning.

[Anonym bruker]

Har vel ikke noe med skyld å gjøre..

 

Stemødre sier at det er foreldrenes oppgave å oppdra barnet, ikke steforelders, MEN steforeldre går likevel inn og peker på alt foreldre gjør feil. Vil du ikke delta, hold kjeft!

 

Det er ikke steforeldres skyld at barna blir som de gjør, men det er steforeldres skyld at de IKKE gidder å involvere seg for å gjøre det bedre. Og det er deres skyld at de gir opp.

 

Steforeldre hater å bli satt til side til fordel for stebarnas (ofte). Da er de små terrorister og okkupanter, men at foreldre setter de til side til fordel for fellesbarn er helt ok og bare søtt.

 

Har steforeldre feil holdning, kan du banne på at forsvarer seg med at det garantert IKKE stemmer, for de er verdens beste bioforeldre. Dessverre glemmer de at det er forskjell på å være steforelder og bioforelder. Man blir automaisk glad i egne barn, men man må anstrenge seg for å bli glad i andres barn. Det krever mer av steforeldren, og jeg ser dessverre alt for ofte at steforeldre ikke gidder. Barna er liksom ikke verdt den innsats det kreves for å like de og å tolerere de.

 

Klart det er slik at det er vanskelig når et barn blir slik som HI her beskriver. Og mulig jeg hadde tenkt helt likt selv, men du ville aldri gitt opp ditt eget barn om det var slik, og du ville aldri ønsket det barnet vekk eller gledet deg til det ikke ville så ofte til dere om det var ditt eget. Dette er hvordan far skal opptre. Han skal nekte å gi opp at det kan bli bedre og stemor skal støtte han og hjelpe han gjennom kampen. Koste hva det koste vil.

 

Mange stemødre tåler ikke kritikk. Det ser jeg hele tiden her inne og nå sprakk det for meg.. Dere klarer ikke se egne feil og at det ikke alltid er barna eller foreldrene det er noe galt med. Dere har kanskje litt feil holdning når det gjelder disse barna. Du valgte dem, de valgte ikke deg. Du må anstrenge deg og de kan protestere. Kan du ikke leve med det, så reis. Barna trenger ikke det livet du kan tilby dem da. Men dere er vel fortsatt perfekte og feilfrie selv etter 10 svarinnlegg som sier noe annet.

 

Hilsen stemor.

[Anonym bruker]

Jeg er vel den som er hoved oppdrageren hjemme hos oss. Jeg bryr meg like mye om mine to stebarn som mine egne barn (selv om jeg ikke føler det samme for dem siden de ikke er mine biologiske barn).

Det jeg synes er vanskelig er at de har det ganske anderledes hos mor enn her, og ettersom de bare er her annenhver helg er det ikke så mye jeg kan gjøre for dem. De får de samme reglene og grensene som mine 2 barn gjør, jeg prøver å lære dem de samme verdiene og gi dem gode holdninger, men de tar dem ikke til seg slik mine barn gjør siden de er her så sjeldent.

Det er ikke alltid det at stemødre er sjalu eller ikke glad i stebarna, men rett og slett at det er vanskelig å ha så stor betydning ettersom de ikke er sammen i hverdagen. Det er hverdagen som er betydningsfull i oppdragelse av barn. Da er det synd at biomor er sliten og ikke orker å ta kampene (bjørnetjenester), For det er lite stemor og far kan gjøre av stor betydning i helgene...

 

Jeg kommer ikke til å gi oppp stebarna, selv om jeg av og til tenker at det hadde vært deilig... Det er langt fra tanke til handling.

 

Og ja, jeg gleder meg til den eldste ikke kommer her fast, for det er vanskelig å forholde seg til han . Det er også fælt å se hvordan små søsknene blir negativt påvirket av oppførselen hans.

Far er helt enig med meg i at han ikke er mors beste barn, og vi er også begge enige i at vi aldri skal gi opp, men innser som sagt at det ikke er så mye vi kan gjøre utover det vi faktisk gjør...

[Anonym bruker]

Du sier at barnet er inn under BUP pg PPT. Lurer på om du ville hatt samme holdning om barnet hadde fått en diagnose?Min stesønn har nettopp fått diagonse ADHD. Det har ikke bare vært lett opp igjennom årene(han er 7 år nå og han var 3 da jeg kom inn i livet hans).Diagonosen er ikke en unnskyldning for hvordan han oppfører seg, men det kan være en forklaring på en hel del ting. Mener ikke at din stesønn har denne diagnosen, men vil bare få frem at om det skulle være noe med han (du sier jo også at han alltid har vært rar), så håper jeg virkelig at du vil se på han med litt andre øyner.

[Anonym bruker]

En diagnose er uansett ingen unnskyldning for å være uhøflig/slem. En diagnose krever bare enda mer av foreldrene og skole slik at barnet lærer hva som er rett og hva som er galt og hvordan det skal oppføre seg mot andre mennesker.

[Anonym bruker]

Som jeg skriver, så er det ikke en unnskyldning, men kan være en forklaring på hvorfor han er vanskelig dersom han skulle få en diagnose i fremtiden. Fiines tilstander/diagnoser/sykdommer der empati ikke er særlig eksisterende. Sier ikke at det er slik i dette tilfelle, men det kan jo være så lenge HI sier at gutten er under BUP pg PPT.Tenk å være et barn som ikke strekker til forventningene. Det må være tøft det!!!!! Først og fremst for barnet, men også for alle rundt(inkludert stemor).

[Anonym bruker]

Jeg er ikke enig med deg i alt du skriver.

 

Jeg har inntrykket av at veldig mange stemødre (siden det er flest av oss her inne) gjerne ønsker å delta i oppdragelsen av stebarna. Men at de ofte ikke slipper til.

Eksempel, det er ofte innlegg om stebarn, i forhold til data og TV, fysisk aktivitet kosthold, skolearbeid, oppførsel, oppgaver i hjemmet, og den generelle utviklingen, deriblandt klenging etc. Stebarnet har problemer, og stemor ønsker at foreldrene skal bli mer aktive i oppdragelsen, at noe skal bli gjort. Det er ikke tegn på å ikke bry seg, den som ikke bryr seg er den som ikke tar affere når det er behov.

 

Steforeldre kan nok ofte føle seg satt til side for stebarna, det gjør ofte jeg. Jeg føler aldri at jeg blir satt til side til fordel for våre felles barn, og jeg blir det heller ikke. Min mann stikker ikke avgårde på ting med fellesbarna som ikke passer inn med mine planer, eller våre planer. Ikke hadde jeg syntes det var særlig søtt heller. Men stebarna de får utsette leggetider, de får avbryte samtaler, de får bestemme hva som skal være på TV helt med den største selvfølgelighet. Vi endrer planer om de dukker opp på ekstra samvær for å tilpasse oss dem. En gang måtte jeg gå alene i bryllup.

Ikke for at han aldri kan gjøre ting alene med fellesbarna, men da er det ofte for å avlaste meg, slik at jeg skal få frigjort tid til å jobbe, jobbe i hjemmet, eller slappe av/gjøre mine egne ting. Vi har to felles, og han har tre andre, vi har et travelt liv, og det blir ikke mye avlastning på meg. Da synest jeg det kan bli litt tungt å avlaste hans eks.

 

Ser heller ikk mye svar på kritikk som steforelder, med at en er en god bioforelder. Men jeg ser mye av at en er den onde stemor, om en stiller samme krav til stebarn som til egne barn. Og det blir jo litt feil, et er jo en sammenheng mellom å stille krav, ha forventninger til barna, som å oppdra dem. Når jeg selv er trøtt å sliten er det ingenting som frister mer, enn å sette på en dvd til ungene og slippe å forholde meg til dem en liten stund. Jeg gjør det også av og til, men kan jo ikke gjøre det hele tiden.

 

Det ER faktisk foreldrene som bestemmer over stebarna, det er ikke stemor. Det er foreldrenes ansvar. Jeg har ved flere anledninger sagt klart fra til min mann om visse ting hans unger ser på TV og film, som ikke er egnet for aldersgruppen. Andre barn jeg kjenner i samme aldersgruppe får ikke se og spille det samme. Jeg mener det er høyst upassende. Det gjelder ikke bare aldersbestemte ting, men også at de flyller så mye av tida si med vås. Det er hans og moras avgjørelse, ikke min. Det samme med kosthold og trening, jeg kan messe i det uendelige om frisk luft, fysisk aktivitet, legge til rette, kjpe vinter utstyr etc. Men om det ikke blir fulgt opp også av foreldre så nytter det ikke. Det er faktisk ikke mitt ansvar, det er deres valg. Jeg har lov til å gi opp. Når det gjelder våre barn, har jeg ikke det. De er mitt ansvar.

 

Det er godt mulig jeg nå havner i kategorien stemødre som ikke tåler kritikk, men jeg syntes ikke kritikken din var så fryktelig saklig. Jeg kjente meg heller ikke så mye igjen i den. Tiltross for at jeg flere ganger får høre at jeg nesten er stemor fra helvete på innlegg her inne. Noe kan nok treffe meg, men ikke i dette. Ikke synest jeg det er så mange innlegg her i tråd med det som du beskriver, heller.

 

Det jeg sliter mest med er hvor annerledes de er enn oss. Hvordan forholde seg til dem. Og også en god del på prioriteringer, vi er "moderne mennesker" med ansvar og forpøiktelser på alle hold, og en føler ofte at en ikke strekker til med noen ting. Føler ofte at ting som er viktig for meg blir nedprioritert, og føler også at barna våre ofte blir nedprioritert. Våre barn må tilpasse seg, og jeg føler vel egentlig at siden hans barn måtte tilpasse seg, sine foreldres skilsmisse, skal de slippe å fire på noe resten av livet. Og det er veldig vanskelig.

[Anonym bruker]

Til 20:51

 

Eksempel, det er ofte innlegg om stebarn, i forhold til data og TV, fysisk aktivitet kosthold, skolearbeid, oppførsel, oppgaver i hjemmet, og den generelle utviklingen, deriblandt klenging etc. Stebarnet har problemer, og stemor ønsker at foreldrene skal bli mer aktive i oppdragelsen, at noe skal bli gjort. Det er ikke tegn på å ikke bry seg, den som ikke bryr seg er den som ikke tar affere når det er behov

 

** Dette er sikkert slik det virker på deg. Det det egentlig er er Hvordan hindre stebarna i å sitte på data, se på tv, tvinge de ut eller si de er for feite, irettesette far og mor osv. Den som ikke tar affere når det er behov!? Der STEMOR synes det er behov og foreldrene ikke synes det vil jeg rette det til. Ang oppgaver i hjemmet: de fleste barn er helgebarn, altså fritiden deres er hos far og de har ikke hverdager hos han og ser heller ikke på sanværet som hverdag. Ang klenging: Barna ve at stemor og fellesbarn har pappaen hele tiden, er det da galt å ønske mest mulig kontakt med han når de endelig ser han?

 

Men stebarna de får utsette leggetider, de får avbryte samtaler, de får bestemme hva som skal være på TV helt med den største selvfølgelighet. Vi endrer planer om de dukker opp på ekstra samvær for å tilpasse oss dem. En gang måtte jeg gå alene i bryllup.

 

** Utsatte leggetider i forhold til hvem sin mening? Har du bestemt deres leggetid? Jeg vet at med en på 10 år i huset og en på 5, så sier det seg selv at en på 10 vil takle dette bedre enn en på 5. Ungen på 10 fikk ikke utsatt når den var 5 heller. Hva er galt med at "store barn" får litt privilegier som å være med å bestemme tv-kvelden? Hvis far synes det vaar viktigere å ta seg av barna sine enn et bryllup så applauderer jeg for denne mannen.

 

Andre barn jeg kjenner i samme aldersgruppe får ikke se og spille det samme. Det gjelder ikke bare aldersbestemte ting, men også at de flyller så mye av tida si med vås

 

**mens noen får se dette med den største selvfølgelighet.. Hva er vås i følge deg? Håper du ser at tiden har forandret seg siden du var barn? Vås den gang kan være vanlig i dag.

 

Det samme med kosthold og trening, jeg kan messe i det uendelige om frisk luft, fysisk aktivitet, legge til rette, kjpe vinter utstyr etc. Men om det ikke blir fulgt opp også av foreldre så nytter det ikke. Det er faktisk ikke mitt ansvar, det er deres valg. Jeg har lov til å gi opp. Når det gjelder våre barn, har jeg ikke det. De er mitt ansvar.

 

** Du maser og maser om hva du ikke liker i stedet for å fremheve det du faktisk liker. Hvis du går i deg selv, så er det sikkert ikke noe du liker ved de fordi de ikke har samme verdier som deg. Andre verdier enn dine er ikke nødvendigvis negative fordi de ikke er lik dine. Husk det. Du sier at alle disse tingene gjør du og at du gjør det fordi du bryr deg? Jeg ser ikke det. Du sier at du bryr deg, men forbeholder deg retten til å gi opp fordi de materielle tingene du gir ikke blir godt mottatt? Hva med det som ikke er materielt? Logikken er hvor?

 

Det er godt mulig jeg nå havner i kategorien stemødre som ikke tåler kritikk, men jeg syntes ikke kritikken din var så fryktelig saklig.

 

** JA, du er en stemor som ikke tåler kritikk! Du får noe jeg kaller allergisk reaksjon- en hoven holdning som ikke ser særlig pen ut. Hvis kritikken ikke er saklig, må du henvise til hvor og hvis den ikke er saklig, skjønner jeg ikke hvorfor du svarte i det hele tatt.

 

 

 

 

Det jeg sliter mest med er hvor annerledes de er enn oss.

 

** NETTOPP!! De er aqnnerledes, ikke uoppdragne fordi de er annerledes.

 

Føler ofte at ting som er viktig for meg blir nedprioritert, og føler også at barna våre ofte blir nedprioritert. Våre barn må tilpasse seg, og jeg føler vel egentlig at siden hans barn måtte tilpasse seg, sine foreldres skilsmisse, skal de slippe å fire på noe resten av livet. Og det er veldig vanskelig

 

** dette er noe du føler fordi det ikke blir som du vil. Det er ikke nødvendigvis korrekt.

 

Som jeg sa ui det andre innlegget: Gå i deg selv og se på deg selv som noe ufullkomment før du rakker ned på andre. Du må nesten gå ned fra den høye tronen din før du kan påpeke at andre gjør feil fordi de ikke gjør som du vil og ønsker.

[Anonym bruker]

"Som jeg sa ui det andre innlegget: Gå i deg selv og se på deg selv som noe ufullkomment før du rakker ned på andre. Du må nesten gå ned fra den høye tronen din før du kan påpeke at andre gjør feil fordi de ikke gjør som du vil og ønsker."

 

Haha, snakk om å kaste stein i glasshus, du oppfører deg som om du kjenner bedre til de enkeltes situasjon enn de selv og ja, du selv rakker ned på andre til grader.. Kom heller med litt konstruktive løsninger, siden du vet så mye bedre enn resten.. *sic*

 

hilsen fra enda en stemor

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er perfekt. Og jeg innrømmer det gjerne. Jeg har flere ganger på disse sidene kommet med råd, men så kommer det problemer rundt de løsningene jeg foreslår for disse stebarna er ikke så lett å ha med å gjøre. Jeg har også bedt om råd flere ganger, og tatt til meg kritikken jeg har fått for ting jeg ikke gjør bra.

Jeg vet ikke mye bedre enn dere andre, men dere forklarer jo situasjonen i innleggene og da går jeg ut i fra at det stemmer. Jeg har trengt mang en "eye opener" selv og ser at jeg gjør mye feil både ifht stebarn og ifht egne barn og jeg gjør det jeg kan for å rette på det.

Ja, mulig jeg rakker ned på andre, men jeg forsøker å forholde meg til hva som generelt blir sagt på disse sidene, men noen ganger blir jeg provosert som alle andre.

 

Mine største feil er nok:

 

* stebarnet mitt får ofte tilsnakk fordi det ikke kjenner 100% til våre regler.

 

* Mine egne barn er her hele tiden og jeg gjør de noen ganger bjørnetjenester fordi jeg ikke orker en skikkelig fight akkurat der og da.

 

* Jeg ser på stebarnet som en som sutrer, syter og klager på alt fordi det ikke er som hjemme.

 

* jeg kjefter på mannen min fordi han gir det jeg mener er for mye oppmerksomhet til stebarnet og ikke gir våre felles nok.

 

* Jeg blir oppgitt om stebarnet ikke får til ting jeg synes bør være helt naturlig for den alderen.

 

Kunne ramset opp mer, men dette er eksempler. Hva må jeg gjøre? Jo, jeg må sette meg ned og ta en debatt med meg selv,.

 

* Forstå at stebarnet ser faren sin 4 dager av 14, de andre 10 er det jeg og de andre barna som ser han og barnet vil da ha behov for å være mest mulig sammen med pappaen sin. Jeg synes det er slitsomt og at det ser slitsomt ut for far, men jeg må forstå at det er sånn det blir når situasjonen er som den er.

 

* Jeg må slutte å snakke til stebarnet hele tiden og heller forklare at sånn er det hos pappa og minne det på det hele tiden i stedet for å lage sur stemning.

 

* Jeg må snakke med i stedet for til mannen min, forsøke å forstå hvordan han føler det og har det mtp situasjonen.

 

* At stebarnet ikke får til alt mitt barn fikk til på den alderen er egentlig ikke noe å bli oppgitt over. Man får bare lære det til barnet på en morsom måte og heller gjøre det til noe positivt.

 

Lett? NEI, men det må til. Jeg må ofte ta disse debattene, men for at alle skal trives må jeg bestemme meg for at dette skal jeg fikse! Jeg minner meg selv stadig på at her sitter jeg og har muligheten til å gi et barn som i tillegg ikke er mitt et hav av gode barndomsminner og mye positivt som det ikke kan fra før og det eneste jeg gjør er å sitte og trekke frem alt jeg ikke er fornøyd med!? Snakk om feil holdning!

[Anonym bruker]

Du trenger ikke å like stebarnet ditt. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke liker han.

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke stedatteren min heller (14 år).. Har dårlig samvittighet for dette, men prøver og prøver..

 

Vi er stikk motsatte av hverandre, og hennes holdninger og oppførsel er så fjernt for meg som mulig..Moren hennes forventr langt mer av meg enn seg selv.. Det er ikke jeg som er moren!!

 

Toppet seg den andre dagen hvor hun mente de var opp til henne om vi skulle ha et barn til eller ikke.. Hun bestemmer ikke over liv og død!

 

I vårt hjem er det like mye plass til alle.

[Anonym bruker]

Du provoserer her!

Jeg er så lei av sånne som deg som sitter her inne å kritiserer andre som har reelle problemer her!

Flere enn du aner sliter på denne måten, og det å skylde på steforeldrene og si at barnet mest sannsynlig har gjennomskuet henne for lenge siden og dermed oppfører seg sånn er jo utrolig naivt deg!!

Jeg er stemor til 2...har ingen problemer med den ene, men har STORE problemer med han andre! Dette handler om kjemi, og alle kan ikke like alle! Det er bare så utrolig kjipt når det sjer under disse forholdene...og som stemor ska du bare holde kjeft fordi det er et barn det handler om! Når barnet er 12 år gammelt begynne det å skjønne og forstå det meste.,..og mitt tilfelle dreier det seg om folkeskikk og medfølelese/empati!

Mine barn har og den bonus hos far(det er hva vi kaller henne).og vi går aldeles strålende sammen...og som hun og sier..jeg er så glad for deg...fordi er det noe så er du ALLTID mottagelig!

Selvsagt er jeg det!! Jeg oppdrar mine barn slik at dem skal klare seg i verden...respekt for andre, for seg selv..være ærlig...men for all del...akseptere at livet ikke alltid er lystbetont! Mine barn vet at de kan ikke dra til pappa og kjæresten for så å komme hjem til meg å fortelle om hvor slem pappa`s kjæreste var som ikke lot dem få ditt og datt! Da spør jeg...men hvorfor sa hun nei...tror du jeg ville sagt ja til alle de tingene her hjemme!? Samspill, kalles det!Samarbeid! Det er ungene dette handler om...men stemmer ikke kjemien og du i ditt eget hus ikke kan si nei til data, utetid, mat til alle døgnets tider og normale leggetider uten at stebarnet løper hjem til mor og forteller om "monsteret" av en stemor som bare er slem...da er det pokker ikke bare stemor som er den ond her! Og det at det sitter dere som på død og liv skal kommentere om hvor fæle stemødre vi er til enhver tid sier jeg bare...LYKKE TIL...og heldig er du som har det så problemfritt!!

I min normale hverdag er ikke livet rosenrødt...og dette ene barnet som behandler oss andre her i hjemmet som rekvisiter de gangene han kommer...sorry pat...han er hjemme hos mor for tiden, blir dullet med og jeg vet ikke hva...mens han andre foretrekker å være her...for her behandles alle likt! Uansett...men vi har satt kroken på døra.-...skal du være her så aksepteres ikke slik oppførsel. Vi er 4 til som lever her...! Så ja til hoved innlegg skriver...vi er flere som ikke "liker" stebarna våre! Og du er heeelt normal...for det er faktisk flere av oss enn du aner!

Heldig er de som ikke har de slik.