Jeg føler meg som verdens dårligste menneske her jeg sitter...

[Svarteper-prøver og prøver...]

Fikk nettopp vite at min svoger og samboerne hans venter barn i august.

 

Jeg klarer ikke å svare på meldingen jeg fikk av dem, jeg bare gråter og gråter og hikster.

 

Det kjennes ut som om jeg ikke klarer mer, vil bare gråte.. Visste vel at denne dagen kom, men ikke nå, ikke nå...

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men måtte bare få det ut...

[Drømme Stress ned-mamma]

*stooor klem*

 

Bare få det ut. Gråt i vei!! Hjelper ingenting å prøve å fortrenge det...som jeg har gjort i det siste..

 

*klappe på*

 

....det blir baby til slutt!!!

[Svarteper-prøver og prøver...]

Tusen takk, Drømme stress-less.

 

Ting er lettere i dag, men fortsatt vanskelige. Vi har prøvd i 5 år, og nå skal jeg ta lap om litt over ei uke... Gruer meg ihjel... Har dere begynt på utredningen? Mannen min er også kjempetrist... Han som før var så positiv og glad...

 

Jeg har gitt opp nå. Orker ikke å håpe mer. Jeg sliter meg helt ut på det. Så får det komme det som kommer.

 

Hvordan klarer du å holde motet oppe? Tar gjerne i mot tips og råd.

 

*Klem tilbake*

[Lille_bie]

Dette er så tungt. Jeg vet det. Vi har vært der. Prøvde ikke like lenge som dere men....

 

Vi hadde prøvd i litt over ett år da vi ble sendt til utredning. Prøver av mannen var ikke lovende. Han fikk noe hormonbehandling for å bedre antall og kvalitet. Det hjalp litt. Jeg måtte ha pergo for å få el og mensen kom aldri, så da var det medisiner for det også. var ine til lap i mars -05. De fant tette eggledere. De mente de klarte å åpne dem litt. Likevel sa de at sjansene for oss var små på egenhånd pga mine eggledere og mannens problemer. Ble satt opp på venteliste på ivf på Ullevål. Da var det lang ventetid. Skulle inn i mars -06. Var til siste samtale før IVF i desember. Fikk beskje dom å ta alt rolig nå og nyte jula og slappe av. Jeg var faktisk gravid da, men visste det ikke enda! Fant det ut i januar. 10 uker før ivf oppstart. Helt på egenhånd.

 

i september samme år kom verdens nydeligste gutt. Han er jo nå 3 og et halvt og skal bli storebror i august. Denne gangen klaffet det i 2 pp, helt utrolig.

 

Vil gjerne fortelle deg dette, for det er håp. Vet så godt følelsen når andre rundt deg blir gravide. man har lyst til skrike ut at det er urettferdig. At det var vår tur. Og uansett trøstende ord.... Ingenting hjelper. Man vil jo bare ha en liten godklump. Og mange sier bare slapp av så klaffer det sikkert.... Drit og dra! Det var det værste noen sa til meg! Jeg hadde dager, uker og nesten mnd hvor jeg nesten tenkte at ingenting i verden kan gjøre meg glad igjen utenom dette vi prøver så iherdig på.

 

Jeg håper du har noen du kan støtte seg på! Dette er beintøft. Men ikke glem at det er håp!

 

Jeg vet ikke om jeg klarte å holde håpet oppe.... Det var så tungt. Men jeg tenkte at ja, vi skulle gjøre alt i vår makt for å få et lite barn. Når vi fikk beskjed om vi måtte ha ivf så var jeg litt positiv til det. Men tenkte også at om det heller ikke skulle gå, så kan vi adoptere. Tanken på at jeg visste at jeg skulle bli mamma på en eller annen måte holdt meg oppe. Om vi ikke klarte det selv, så vha IVF, og gikk ikke det så adopsjon.

 

Håper du finner noe trøst. Godt å være inne i systemet og vite at man skal få hjelp til å finne ut av dette.

 

Lykek lykke til!

[tregosten]

Forstår deg veeeldig godt, selv om vi ikke har prøvd "mer enn 2,8år."

Har en venninne som venter barn når som helst og jeg kan ikke nekte for at jeg er misunnelig. 6stk på jobb fikk barn i fjor, også får jeg støtt høre om andre jeg kjenner som skal ha. Til og med noen jeg var trillepike for. Føler meg ikke akkurat yngre da, og panikken blir jo bare større.. :-(

 

Blir mange nedturer på oss, men håper vi blir desto lykkeligere når det blir vår tur..

 

Vi er jo en kamplysten gjeng, men store kjemper blir også slitne..

Er godt å ha en sånn side, der vi kan snakke om ting som vi ikke vil si til de rundt oss.

 

Håper du snart vil føle deg bedre! "klemmepå!"

Huff, nå begynner jeg også å grine.

 

 

[Leiavåvente]

Jeg føler sånn med deg. Har vært der selv.

Først med søsteren min. Så med svigerinna mi.

Det kjennes bare så urettferdig!!

Jeg synes du bare skal gråte i vei. Å stenge det inne gjør det bare verre. Det er min erfaring.

 

Ps. Venter fortsatt på å bli gravid

 

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Du er ikke alene. Dette er "tabuiserte" følelser, men det er HELT GREIT å føle det sånn i den situasjonen du er i nå!

Jeg følte meg som verdens verste menneske da min svigerinne muntert fortalte at hun ventet nr 2, i en periode hun VISSTE vi skulle ha prøvepause og prøve å ikke tenkte på noe rundt baby i det hele tatt.

Det ble en måned med tung depresjon isteden, for å si det sånn!

Men: det går over. Det blir bedre. Man lærer å leve med det.

Så får vi bare fortsette å håpe....

Trøsteklem til deg:-)

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Bra jeg ikke er alene om å føle det sånn.

Fikk vite i august at min søster skal ha barn. Hun har bare vært sammen med typen i 1 år og er 24år og bodde ikke sammen med han engang. De hadde heller ikke prøvd, det var bare uflaks for å si det sånn.

Etter jeg fikk høre det stengte jeg hele familien min ute og ønsket ikke ha noen kontakt med henne spes. pga det.

Vi har prøvd siden april ca og giftet oss i mai er selv 28. Har aldri falt sa langt ned som da jeg fikk den sjokk beskjeden. Klarer ikke å ha kontakt fordi savnet etter et barn er så stort at det vil bare ødelegge meg med å gå midt oppi det med hennes glede og alt. Tok kontakt meg moren min etter 5 mnd, men vi snakket ikke så mye om dette. Har heller ikke hørt noe etter at jeg var hos dem at det var koselig å se meg igjen.

Hun er bare helt happy for søsteren min og tenker ikke på meg og min sorg i det hele tatt. Føler at det er meg hun skulle ha støttet opp om akkurat nå.

[mipmip]

Dere har forsøkt siden april? I fjor? Da har det ikke gått ett år en gang?!? Det er da helt normalt at det kan ta NOE tid? Kanskje jeg misforsto innlegget ditt her Ulykkesfuglen? Uansett, håper at dere lykkes. På en eller annen måte gjør jo som regel folk det - det er bare det at tiden går så utrolig sakte når det man ønsker seg mest i verden lar vente på seg.

 

Tvi tvi fra meg.

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Vet det ikke er lenge og "regelen" er 1 år og bla bla. Men har lite tro på den ett års regelen. Etter 10 mnd tror jeg ikke ting blir som man håper på. Er sinnsykt stressa med dette og hadde det ikke vært for at søstera mi var gravid, hadde jeg nok ikke stått i kø på ullevål enda for å si det sånn.

Men er glad jeg "stresser" med dette for det var slik jeg fant ut at mannen har litt dårlig sæd og en infeksjon. Er også ganske sikkert på at jeg har endo, for jeg har sinnsykt ofte smerter der nede, så håper de vil sjekke det for meg. Så idag tok jeg hormonprøver og skal inn på ullevål neste mandag. Gleder gruer meg for jeg tror alltid det verste.

[shoegal]

Til Ulykkesfuglen: Ærlig talt, her syns jeg du overreagerer. Stenge søsteren din OG hele familien ute fordi hun har blitt gravid, og du har prøvd siden april? Hvis det ikke ligger noe mer bak da, hva vet jeg. At det går opptil ett år før man blir gravid er helt normalt, du er dessuten ikke mer enn 28 og har mange fruktbare år foran deg. Slapp av.

[MiraculixGRAVID]

Jeg forstår godt hvordan du har det, her er det flere som føler det samme , tror jeg. Når en god venninne ble gravid nå, klarte jeg ikke å glede meg på deres vegne. Følte meg som ett forferdelig menneske, siden det eneste jeg klarte å føle var sjalusi. Det føles forferdelig urettferdig at noen av oss må streve så vannvittig, mens andre har "uhell" så sitter`n der. Men dette er desverre ikke så mye man kan gjøre med, tror jeg, jeg klarer iallefall ikke. Vi må bare håpe at det ikke blir så lenge til det også blir våres tur.

 

Jeg har selv akkuratt startet utredning, etter fem år uten prev. Har ikke vært veldig aktiv prøver, med testing o.l, men etter at jeg mistet i uke 12, så kuttet jeg prev i håp at det skulle komme av seg selv. Har jo forstått at det var noe galt etter så lang tid, og tror nå at jeg har pco etter resultat fra hormontesting. Lang ventetid når man tar det offentlig, så får ikke vite mer før rundt mai.

 

Jeg kan bare si t jeg forstår hvordan du har det, nettopp fordi jeg har det slik selv... :-) Etter fem år er det jo mange venninner som har fått barn allerede, og det stikker like hardt hver gang jeg hører at en ny er gravid. Rart med det, men jeg føler ofte at det er meg de ringer først.. :-) Nå er det bare ett fåtall som vet at jeg strever som jeg gjør, da... Til slutt må man bare prøve å glede seg over at det kommer barn, rundt omkring. Jeg vet det er vanskelig, men man må bare prøve. Min glede er at når jeg endelig får det etterlengtede krysset, så er det så etterlengtet og ønsket som det kan få blitt :-) Føler meg litt bedre av den tanken... :-)