Trenger noen trøstende ord... :-( (langt)

[Gjest]

Det ble ingen hyggelig opplevelse å fortelle om graviditeten til min familie gitt.... hadde heller ikke ventet annet.

 

En kort bakgrunnsforklaring:

Jeg har aldri hatt noe godt forhold til min mor. Hun har alltid vært negativ, iskald og krass mot meg. For henne betyr stoltheten og hennes "rykte" langt mer enn meg og vårt forhold. Hun har alltid rakket ned på meg og leter alltid etter feil. Hun fokuserer alltid på det negative istedet for det positive. Eks: hun sier heller: "den der toppen kledde deg virkelig ikke!" Istedet for: "Så fin en hårklipp du har fått deg: )".. Slik er det hver gang jeg kommer hjem, de få gangene jeg gjør det.. Siden jeg flyttet hjemmefra for 2 år siden så har hun ikke ringt meg en eneste gang for å høre hvordan jeg har det..

Jeg har i grunn alltid hatt et langt bedre forhold til min far, men etter jeg flyttet er det akkurat som om han har blitt en mannlig versjon av henne... og min lillebror har (skrekk og gru) blitt en yngre versjon av henne..

 

Tilbake til gårdagen:

Jeg er nå i min uke 7, og bestemte meg for å fortelle gladnyheten til min lillebror (snart 14). Så jeg ringte ham og ba ham om å love meg å holde på en hemmelighet, fordi jeg ville at foreldra skulle få høre det fra meg når tiden var inne. Men hans reaksjon gjord emeg utrolig vondt.. Det jeg fikk slengt i trynet ting som:

"Å herregud... Du har jo ikke engang hus og hjem enda, og så har du jo 3 katter og som mamma sier er jo det alt for mye. Dessuten er du jo så utrolig barnslig, herregud altså... du er så fjortiss. Du er så spesiell og alle på bygda prater om hvor utrolig spesiell du er, sånn som du driver å leker modell. Herrregud. Du spiser jo knapt mat og, å så kler du deg som en fjortiss.."

så ba jeg han innstendig om å prøve å være snill med meg og være positiv til dette.. men han bare fortsatte.. "å dessuten klarer jeg ikke å la være å si dette, så du må fortelle det til mamma og pappa med èn gang".. å jeg ble så utrolig sinna og skuffet, og så utrolig lei meg..

det endte med at han sa han ikke giddet å krangle mer å så la han på... siden har jeg ikke hørt noe.. ikke noe unnskyld..

 

Så måtte jeg ringe min far etterpå da, torde ikke annet.

Jeg forklarte han hva lillebror faktisk hadde sagt til meg, og da fikk jeg bare: "han er da bare 13 år, det må da du og skjønne" - som om han da var unnskyldt. (Ja, han er yndlingsbarnet og har bortimot alltid fått det som han vil).

Å så bare fortalte jeg nyheten da og da fikk jeg til respons: et kjølig "gratulerer da". Men dette var ikke akkurat hva vi hadde forventet. Kanskje om en 3-4 år (jeg blir 22 i år!), når du er ferdgiutdannet, har fast inntekt og eget hus, bla bla... og hva med studiene? Du kommer sikkert ikke til å begynne med dem igjen etterpå. Og har dere råd da? (samboeren min er fast ansatt som snekrer og jobber også som bartender) Og støtte fra staten vil jeg ikke høre noe om, det er snylting på staten.. bla bla..."

Å så endte det med at han ble sinna i slutten av samtalen og kjefta på meg fordi at jeg sa jeg var så redd for å fortelle dem dette, og han mente det var dårlig av MEG å ha så negativ holdning til dem..! Så sa han bare at han ikke gidda å krangle lengre og avslutta samtalen..

I dag har jeg ikke hørt noe fra noen av dem.. ikke noen gratulasjon fra min mor av noe slag... å det gjør meg så utrolig frustrert, oppgitt, såra og lei...

 

beklager dette lange innlegget, men trengte virkelig å få dette ut... og hadde hjulpet med noen gode, varme ord fra varme mennesker slik som dere: )

[Meg,Vesla & Antonio:) + spire]

fy for en bror du har, selv om han bare er 13 er han fullt inneforstått med hva han sier.. syntes det var kjempe trist for deg at de gikk slik når du fortalte det til familien.. men hev deg over det å vis de at dette klarer dere;)

 

 

Jeg var også redd for å fortelle det til min mor, er 19 og venter nr 2, jobber bare som vikar så ikke sikkert jeg får opparbeidet med permisjonspenger.. jeg fortalte det til min far da vi var der(min mor sov) så han skulle si det.. det er vel gått ca 1uke å jeg har ikke hørt noe fra henne og jeg vet han har sakt det.. skikkelig skuffet, så du er ikke alene..

 

 

håper det synker inn på de å at de kommer til å glede seg etterhvert

lykke til videre i graviditeten

[mammaløve]

Huff...foreldre er ikke supermennesker, og det finner vi gjerne ut etterhvert som vi blir litt eldre. De kan rett og slett være skikkelig kjipe. Dette hørtes i allefall veldig trist ut for deg, og kan godt forestille meg hvor skuffa du ble. Men...det kan jo hende at ting bare må synke inn. Kanskje du vil få en litt bedre reaksjon om en stund? Kanskje tilogmed din mor kan være trumfkortet når det kommer til dette? Hun vet jo hva det er snakk om. (Kanskje han ikke engang har fortalt henne om det) Fedre er jo ofte spesielt såre på at døtrene vokser opp, husker bare hvor sur min pappa ble da han fant p-pillene mine på badet. Jeg var 20 år, på besøk, og hadde gått på dem siden jeg var 16;)

 

Uansett om du får den reaksjonen eller ikke, så skal du være glad, stolt av deg selv og ikke la noen få ødelegge dette for deg. Ta heller inn over deg venner og kjærestes koselige og fine reaksjoner på graviditeten, kanskje du tilogmed har noen besteforeldre som kommer til å bli superglade for å få oldebarn. Kroppen din er i ferd med å lage et helt nytt liv, og det synes jeg du bare skal kose deg med!

 

Småsøskens reaksjoner skal man nå ikke ta så høytidelig da....de har man jo trossalt kranglet og sloss med i årevis allerede. Da jeg fortalte min familie om min graviditet, presterte min lillesøster på 12 å si "Huff...det blir nå litt av et styr...."

 

Trøsteklem til deg fra en som også har litt håpløse foreldre

[Gjest]

stakkar deg! foreldre er forskjellige gitt! min mor begynte mase om barnebarn da jeg var 19............. så jeg kan ikke fatte reaksjonen til foreldrene dine. broren din er jo tenåring, så han er unnskyldt, nesten....

men hva ligger bak dette? vet du det? er foreldrene dine karrieremennesker som har veldig store forventninger til datteren sin?

selv var jeg 20 da jeg ble gravid, jeg og sambo hadde bare vært sammen noen mnd, vi leide leilighet, hadde dårlig økonomi, men fast jobb begge to. og slik gikk det til også med de fleste av vennene mine. nesten ingen har vørt utdannet, hvertfall ikke begge to, eller eid eget hus først. det er da ikke fo sent etterpå?? selv kjøpte vi oss hus da nr 2 kom, og økonomien i orden, også tok jeg utdannelse. nå venter jeg nr 3:) det er ingen mal for hva som er riktig, en må gjøre hva som er riktig for seg selv, og det må foreldrene dine bare godta.

jeg tror faktisk ikke jeg hadde villet ha kontakt med foreldrene mine hvis de viste meg en slik oppførsel, og da mister de også kontakten med barnebarnet sitt. det tror jeg på sikt hvertfall ville være veldig sårt for dem. gi dem en lærepenge! la dem ikke behandle deg slik. jeg tipper de vil ta til fornuften ettehvert, og hvis ikke, så er de vel ikke verdt det? det er vel ingen vits i å snakke med dem hvis de bare tilfører deg vondt likevel?

håper du klarer å legge dette bak deg inntil vidre, å nyte graviditeten din. og du har sikkert noen gode venninner som er glade på dine vegner , og som du kan snakke med?

 

[nicodemus]

Hei, dette var en trist reaksjon fra din familie.. Ble skikkelig trist av historien din.. din lillebror virker bare skikkelig dust, så du bør ikke ta det han sier innover deg. Skikkelig synd de ikke gleder seg med deg, men det kan hende de trenger litt tid på å la nyheten synke, og at de kanskje endrer seg når barnet kommer, så små uskyldige barn har en unik evne til å smelte besteforeldre.. Du er fremdeles ung, så utdannelse kan du jo ta når barnet blir større, Tenk på deg selv og barnet dere venter.. Denne tiden skal du nyte og glede deg over, du trneger ikke folk som er sure og sinte rundt deg nå... Dessuten snylter man jo ikke på staten om man får litt dra hjelp en periode av livet.. Dette ordner skal du se.. masse lykke til. er selv 9+5 og det nok ikke alle jeg kjenner som er like begeistret for min graviditet heller dessverre.

[JeLa87]

Uff! Ikke neo koselig familie du har gitt!

Vet du hva? Jeg synes du skal blåse i alt det negative, og glede deg over graviditeten så godt du kan!

Og så synes jeg du ikke skal ta noe særlig kontakt med familien før barnet er kommet for da kansje de får noe å tenke på

Å ha kontakt med sånne negative mennesker i en sånn flott tid du er inne i nå er ikke godt for deg eller babyen.

Jeg er selv 22 år, har ikke noe spesiell utdannelse, har ikke hus, har ikke karriære. Er gift, leier leilighet og har deltidsstilling. Men vet du hva? Jeg tror jeg kommer til å klare meg helt fint:)

Og det er ikke noe galt i å motta støtte fra nav. Jeg har gjort det, mannen min gjør det nå, og jeg kjenner mange som gjør det:)

 

Det aller viktigste nå er det selv og vidunderet i magen. Ikke hva alle andre mener:)

 

Lykke til, og vær stolt av deg selv!

[Yo&La+spire]

Kjenner eg blir både irritert og lei meg på dine vegne nå Var 20 år da eg ble gravid med dattera vår (hun er snart 3, vi venter nr 2 nå) og familien var heller ikke så veldig positiv....med unntak av søstrene mine da, men mamma f eks gledet seg ikke spesielt mye i begynnelsen. Denne gangen var eg over 15 uker på vei før eg sa noe til familien, og "alle andre" visste det, men ikke de, for eg orket ikke all negativiteten igjen....

 

Har du noen venner eller andre som du vet kommer til å bli glad? Fortell det til dem! Det hjelper mye å fortelle det til noen som reagerer med glede:) Så kan du bare skyve vekk de negative reaksjonene og fokusere på de positive;)

 

(ps; eg hadde ikke begynt å studere, leide leilighet, bodde ikke sammen med sambo, hadde ikke fast jobb (han var helt arbeidsledig)osv osv når eg ble gravid første gangen. Nå avslutter eg bacheloren min denne våren, vi har nettopp kjøpt leilighet sammen og vi har bedre økonomi en mamma;) Man trenger ikke gjøre alt på en gang, man kan fint ordne, studere, jobbe, reise osv med barn også!)

 

Og ikke minst; gratulerer med spire og lykke til!

 

psps; Du kan jo gi dem boka "Ikke bare mamma" (http://linepetrine.blogspot.com/2009/09/ikke-bare-mamma.html) om de er så negative;)

[Gjest]

Det er jeg helt enig i.. mange som sier at "han er jo bare tenåring, så han er jo nesten unnskyldt" - så feil! Synes ikke at de i den alderen skal få si og gjøre hva som enn passer dem, selv om det går utover noen andre på noen måte, eller sårer andre, for så å komme unna med det.

 

Men du har helt rett i det; jeg følte på meg etter deres reaksjon at: "jeg skal faan meg vise dem jeg!!" he he..:b

 

Uansett utrolig trist at du heller ikke har hørt stort, synes det er dårlig gjort... har du hørt noe nå da? men uansett gratulerer så mye til deg! :-) håper dine også tar til vettet etterhvert.

 

ja, det er jo alltid lov å håpe: ) fikk faktisk en melding fra min mor i dag, ble nesten sjokkskadet.. hadde ikke ventet en slik melding. Ikke godt å vite om det var halvhjertet eller helhjertet, men meldingen var rett gjennom positiv.. så får vel gi henne en sjanse da.. blir spennende å se fremover:b

 

Du må ha masse lykke til videre du også! : )

[Gjest]

Ja, det skal være sikkert og visst! Og en slik reaksjon virker nok helt absurd på deg som kommer fra en slik familie ja... min svigerfamilie er rake motsetningen i forhold til min familie. Så min svigermor som nettopp ble mormor ble jo ikke lite glad da, og det er jo hyggelig: )

Men synes ikke min lillebror er unnskyldt på noe vis. Greit nok at han er en hormonell tenåring, men det gir han ingen rett til å behandle noen så respektløst og dårlig som han gjorde . i allefall ikke søstra! men, som å høre min mor desverre.. så vet hvor han tar det fra..

Hva som ligger bak dette - finnes nok ikke noe enkelt svar på dette gitt.. men det er noe som ligger i genene på morsiden. For min mormor og tante er like kalde, negative, krasse og ja, slemme som mora mi kan være.. søskenbarnet mitt ble gravid i en alder av 15 og tante tvang henne til å ta abort i uke 18, og de dagene hun var på sykehuset kom ingen av foreldrene hennes å besøkte henne engang.. så man kan godt si at morsida mi er spesiell.. har vært slik siden jeg ble tenåring: da ble alt med meg galt. Aldri fikk jeg høre noe positivt, bare negativt, alltid gjorde jeg noe galt.. så vi kranglet/krangler heletiden den dag i dag.. kort sagt.

Men som du sier så trenger ikke alt å være på plass på forhånd. Selv om man får et barn så betyr ikke det at man da aldri vil få til en utdanning, en skikkelig jobb, et hus osv.. vil man det nok så klarer man det! Bare ikke alle som har den oppfatningen desverre.... men flott å høre hvor bra du/dere har klart dere=) gir meg tro og motivasjon! :-)

Fikk faktisk melding fra min mor i dag, der hun gratulerte og var bare positiv faktisk. Er nesten sjokkskada her:b vet ikke om det var hel- eller havlhjertet da.. men får vel gi henne/dem en sjanse og se hvordan de oppfører seg framover... for saken er klar: kan de ikke være positive og støttende så er det de som vil tape stort på det.

Heldigvis har jeg blitt mer hardhudet med årene og lært meg å ikke ta all kritikken og det negative innover meg: ) Og jeg har heldigvis svigerfamilien som er overlykkelige og en kjempegod støtte, så jeg klarer meg nok fint skal du se =)

[Gjest]

Ja, du har sikkert rett i det.... dette var jo et sjokk for dem, og ikke det de hadde "forventet" som min far sa,... men er jo lov å håpe de tar til vettet og klarer å bære være glade og positive for min skyld og også deres.

Hehe, ja disse fedrene kan være litt spesielle slik:p

Men han har nok fortalt henne det.. for fikk melding fra henne nå i dag faktisk. Så spørs om det kanskje er håp, for meldingen var faktisk positiv. Så jeg må vel gi henne en sjanse : )

 

Har heller ingen besteforeldre som vil bli glade på den måten - bare min mormor, men hun er akkurat som min mor. Men jeg har et par suuupre svigerforeldre som er overlykkelige nå - så kommer nok til å være en del sammen med dem fremover: )

For som du sier: det er nå noe fantastisk som er i ferd med å skje meg og kroppen min, og ingenting skal få ødelegge det!=)

 

nei det er sant.. småsøsken er småsøsken... men grunnen til at jeg reagerte så sterkt er nok fordi at det var akkurat som å høre min mor.. han snakket til meg på samme måten hun har gjort det de gangene vi har hatt våre feider, så det ble vel ekstra sårt å høre hvor mye han faktisk har tatt etter henne..

 

Men takk så mye for trøstende ord og en god klem!: )

[Gjest]

Ja, du har nok rett i det. Gi dem litt tid på seg slik at nyheten synker inn skikkelig... så kanskje de tar til vettet og klarer å se det positive ved dette og glede seg dem også. En kan jo bare ikke gi dem opp helt... er jo tross alt foreldrene mine og kommende besteforeldre. Så får bare håpe at det skjer en forandring etterhvert =)

Og spedbarn er, som du sier, noe av det mest uskyldige og vakre som finnes, ingen kan jo motstå dem... : )

Heldigvis har jeg både gode venner og en flott svigerfamilie som støtter meg og gleder seg, så det kunne ha vært verre.

Men gjør meg trist å høre at du har det som meg du også.. forstår ikke hvorfor dem rundt oss ikke bare kan være glade for denne fantastiske begivenheten som er i ferd med å skje oss!

 

Masse lykke til til deg også, og vær sterk:-)

[Meg,Vesla & Antonio:) + spire]

Hei, ja jeg har hørt noe fra min mor nå, hun kom bort å strøk meg på kinnet i dag å spurte hvordan det gikk, hun så nok at det var noe gale.. så da sa jeg det som det var at nei det går no ikke så bra, har blødd i natt.. tror hun fikk veldig dårlig sammvittighet da, og det sier min søster også at hun tror min mor har, siden dette er mitt 2 svangerskap uten at min mor har vært slik å jippi så gøy bla bla bla, slik hun har vært med min eldre søster..

 

lykke til:) bare vis de at dette klarer du! så får de heller bare ha det så godt

[Gjest]

Jeg vil bare takke alle dere jenter/damer for alle de fine og støttende kommentarene dere har skrevet til meg: )

Synes det er stort av dere å dele deres egne historier og erfaringer med meg.

Dere er virkelig en fin fin gjeng!:-D

Godordene deres har faktisk hjulpet meg en hel del og takket være dere klarer jeg å stenge ut all negativiteten og heller bare fokusere på det positive og være glad på mine vegne, og takknemlig for at jeg faktisk har fått denne sjansen til å bære at barn til verden : )

Håper det går veldig så bra med dere alle og deres graviditet, og så håper jeg at vi alle kan glede oss over å ha kommet over på 2.trimester etterhvert! :-)

 

Stoooor lørdagskveld klem fra meg=)