Ressurssterk, og det å gi lyd fra seg

[Anonym bruker]

Jeg har fått inntrykk av at den fødende kvinnen kan godt gi lyd fra seg, og fortsatt være en "flink" eller "ressurssterk" pasient. Men kun hvis lyden kommer i form et stønn - altså ikke ukontrollert gråt, hiksting, hulking osv.

 

Har fått inntrykk av at stønning ikke skaper noe problem for å la fødselen gå sin gang. Mens ukontrollert gråt har noen ganger skapt et problem som kan kreve f.eks. mer smertestillende enn personalet egentlig hadde tenkt å gi, eller keisersnitt tidlig i fødselsforløpet.

 

Er dette sant, eller er det bare noe jeg tror?

 

Jeg ga lyd fra meg under fødselen, men det var et stønn - ikke hiksting, ukontrollert gråt osv. Dermed kvalifiserte jeg meg som "ressurssterk". Jeg fikk høre hvor flink jeg var, og at "dette klarer du", osv. Selv om det eneste jeg ønsket meg var en vei ut av smertene.

 

De klarte dermed ikke å identifisere at jeg hadde et problem. Og problemet har vedvart nå lenge etter fødselen. Var det fordi jeg ga ut et stønn (som er noenlunde rolig) istedenfor å hikste og gråte (ukontrollert)?

[AO3]

Jeg har aldri tenkt på dette... Men det er vel veldig forskjellig fra person til person hva slags lyder man lager under fødsel. Noen hyler jo som besatt, mens andre knapt kommer med en lyd - uten at det nødvendigvis betyr at #1 hadde større smerter enn #2, man har bare en annen måte å takle og vise smerten på.

 

Uansett synes jeg ikke du skal føle skyld fordi du kom med "gale" lyder, og tro at det er derfor du ikke fikk smertelindringen du i ettertid skulle ønske du hadde fått! Det er mulig jordmødrene reagerer mer på ukontrollert hiksting og gråting fordi det kan være et tegn på panikk og redsel, mens de fleste stønner vel kanskje selv om smertene ikke er verre enn de kan takle? Realiteten er jo at fødsel gjør vondt for alle, og det er jordmødrene vant til, det er jo slik det skal være, det hører med. Det er sikkert ikke like lett for dem å klare å plukke ut de som absolutt bør ha smertelindring, særlig ikke hvis fødselsforløpet er normalt.

 

Det var synd personalet ikke skjønte hvor vondt du hadde det, og at fødselen dermed (tydeligvis) ble en vanskelig opplevelse pga det. Selv holdt jeg meg til stønningen, inntil jeg ga svært klar beskjed om at jeg skulle ha epidural, og det fikk jeg, uten spørsmål. Jeg tror nok jordmor var forberedt på det, jeg ble igangsatt med drypp, og drypprier er (fikk jeg vite ETTERPÅ! *grrrrr*) ofte vondere enn "naturlige" rier...

 

Uansett har du ikke noe å skamme deg over! Fødsler har ikke noe med å være "flink" eller "ressurssterk" å gjøre, egentlig. Jeg skulle ønske jordmor hadde sagt til meg at jeg var flink mye oftere, jeg, det var nok ment kun godt fra jordmors side for din del! I ettertid følte jeg faktisk at jeg ikke var flink NOK, siden ingen hadde sagt det (bortsett fra to dager etter fødselen) og det endte i ks til slutt. Dette slet jeg veldig med i ettertid. En venninne sa til meg at under en fødsel gjør man alt det man kan, uansett, man har ingen grunn til å føle skyld eller skam - selv om ikke fødselen ble som man hadde tenkt. Hun har helt rett i det, selv om jeg ikke bestandig har klart å leve etter det selv, og jeg har brukt lang tid på å "tilgi meg selv" for at det ble ks.

[Anonym bruker]

Takker for svaret.

 

Jeg er for øvrig enig med deg at det er *grrrrr* å ikke bli informert om hva det kan innebære å bli satt i gang med drypp. Min erfaring er at jeg ble NESTEN igangsatt (skulle ikke gå en eneste dag over termin), og jeg godtok ideen om igangsetting fordi jeg ikke visste bedre og ingen hadde fortalt meg. Til og med de personale som var mest positive til å la meg få keisersnitt (fikk nemlig tilbud om keisersnitt som alternativ men valgte å føde vaginalt) - heller ikke de fortalte meg at dette var en av grunnene. Det var først på Barselavdeling (av en som var blitt igangsatt med drypp), at jeg fikk vite hva jeg nesten hadde vært med på. Grrrrrr...

[AO3]

Ja, det er ikke gøy å finne ut av ting etterpå... For min del hadde jeg nok valgt igangsetting foran ks uansett slik situasjonen var den gang, men de burde gi kvinner muligheten til å ta mer informerte valg, synes jeg. Jeg burde ha visst hva jeg gikk til. Det hadde gjort min fødselsopplevelse bedre.

 

Hvis det er snakk om andre sykdommer, tilstander, operasjoner eller lignende, får man mer nøktern informasjon om prognoser og ulike behandlingsmetoder. Når det gjelder fødsel virker det som om de bevisst setter skylapper på førstegangsfødende. De informerer aldri om mulige komplikasjoner eller ulike fødselsutfall. Det er kun én ting som gjelder, og det er vaginal fødsel uten epidural. Det handler ikke om at jeg mener man skal skremme førstegangsfødende, men man bør gi førstegangsfødende et noenlunde realistisk bilde, og ikke et glansbilde.

[Athravil]

Det har mer med hvordan man jobber i fødselen enn om man er "ressussterk". En "stille" fødsel betyr ofte at den fødende lar kroppen klare jobben selv og jobber med riene, mens de som "gråter hysterisk" jobber mot riene pga redsel/panikk pga smerter, mangel på kontroll osv.

 

Hvordan den fødende opplever det er ikke alltid det samme. Jeg var nok også en "stille" fødende, gikk helt i min egen verden og klarte ikke å kommunisere - det var kun smerte, selv om den ikke var så veldig mye sterkere enn mensen. Derimot var det mer intenst og de berømte pustepausene uteble (indusert jeg også). At jeg ikke klarte å kommunisere er det som plager meg mest nå i etterkant og noe av det som skremmer mest ved neste fødsel. Men, det er også først nå i forberedende samtaler at jeg har forstått at en "stille" fødsel er positivt, men det hjelper ikke så mye med tanke på at det ikke er bra å ikke være i stand til å kommunisere ønsker og behov.